Daniel Sandén-Warg: En reise fra Sverige til Setesdal

Historien om den unge svensken Daniel Sandén-Warg er en fortelling om dragning mot norsk folkemusikk, et unikt talent og sterk vilje. Den gnistrende felespilleren forlot hjemlandet i ung alder og flyttet til Setesdal for å komme tettere inn på den lokale musikken og kulturen. Han rangeres i dag som A-klasses hardingfelespiller, og er aktuell med den ferske platen ”Rammeslag” sammen med Sigurd Brokke (munnharpe).

Rammeslag_cover

Av Bjørn Hammershaug

Daniel Sandén-Warg var i ung alder regnet som et stort talent i hjemlandet, men da innen andre stilarter enn folkemusikken.

- Jeg spilte på ulike instrument fra sjuårsalderen. Først trommer, senere ble det gitar, sier Sandén-Warg på klingende setesdøl til Ballade.

- Det ble etter hvert kjedelig å sitte lengst bak på scenen, og jeg forstod snart at det var gitaristene som hadde draget på damene, ler han.

Inspirasjonskildene var i utgangspunktet bluesrock og spesielt Jimi Hendrix. I 8. klasse forandret dette seg. Da ble han kjent med Magnus Stinnerbom og hans foreldre, som er velkjente navn innen svensk folkemusikk. De to guttene skulle senere danne det progressive folkemusikkbandet Harv, som nylig spilte under Folkelarm i Oslo.

- Jeg hørte tradisjonell Värmlandsmusikk hjemme hos familien Stinnerbom, og fant den veldig appellerende. Felemusikken var nok noe hardcore til å begynne med, men et band som Hedningarna gjorde det enklere å komme inn i folkemusikken ved at de brukte elementer fra mer kjente genre. Det er jo få av dagens unge som hører folkemusikken som sin egen musikk. Det er ikke bruksmusikk slik det var for 2-3 generasjoner siden, og den har blitt noe eksotisk for de fleste, mener Sandén-Warg.

Klunkaren - en magisk kassett

Sandén-Warg forteller at han angrep folkemusikken med helt blanke ark. Han tenkte ikke særskilt over at det var tradisjonelle toner han hørte på. Det var heller noe i selve musikken han likte. I 14-årsalderen opplevde han så en musikalsk åpenbaring som skulle sette varige spor, både musikalsk og kulturelt.

- Jeg fikk tak i en kassett med setesdølene Torleiv (1921-90) og Hallvard T. Bjørgum, "Klunkaren". Da var det gjort. Jeg visste umiddelbart at jeg måtte begynne med det samme selv, og jeg forstod at jeg måtte begynne å spille fele.

Som 15-åring fikk han sin første fiolin, og han satte seg et klart mål: Han ville lære seg å spille på samme måten selv.

- Det var vanskelig å lære å spille ut fra kassettopptak. Jeg øvde intenst 5-6 timer hver dag. Et problem var blant annet at hardingfelen er stilt høyere enn en vanlig fiolin. Det løste jeg ved å tape hardt rundt strengene på fiolinen som en slags capo.

- Jeg spolte fram og tilbake, og klarte å ta det meste bare på gehør. Det er klart at jeg misoppfattet en del bare ved å lære på den måten, innrømmer den beskjedne og hyggelige musikeren.

Han synes det er vanskelig å beskrive hva som fanget ham så voldsomt med tonene fra en bygd langt inne i Norge.

- Til å begynne med likte jeg nok de enkleste tingene, det som var mest fengende. Det er noe veldig fullkomment over hardingfelen, noe trolsk med klangen og den rytmiske hjertepulsen over fottrampingen, sier han med varme i stemmen.

Det var altså far og sønn Bjørgum som først tiltrakk den ungen mannen på andre siden av grensen. Sandén-Warg setter begge to veldig høyt, og Hallvard T. Bjørgum er hans læremester.

- Hallvard har lagt vekt på sin egen stil, ikke unaturlig som sønn av en stor spellemann, og den er ikke mindre bra enn farens. Mitt spill ligger nok nærmere farens teknikk, slik jeg lærte den av Hallvard.

Han har ikke tatt med seg særlige elementer fra den svenske tradisjonsmusikken påstår han, men finner visse paralleller i råskapen og det upolerte uttrykket, som han selv sier det.

Mestermøte

I 1995 dro Daniel Sandén-Warg endelig til Setesdal. Sammen med vennen Magnus Stinnerbom slang de seg med på en ekskursjon ledet av den svenske spellemannen Mats Berglund. På folkekunstsenteret Sylvartun opplevde Warg en to timer lang konsert med Hallvard Bjørgum. Det gikk ikke upåaktet hen.

- Jeg var helt i hundre - det var like stort som å få møte Jimi Hendrix! Jeg satt der helt taus og bare sugde inn inntrykkene. Etterpå var det hjem til Sverige og øve som bare pokker’n, ler han.

Året etter våget han å sende sin egen demokassett med egne feleopptak til Bjørgum. Han hørte raskt talentet, og ringte sporenstreks tilbake og ønsket ham velkommen til Setesdal for å gå i lære. I tre år pendlet (!) dermed Warg mellom stillingen sin på Riksteatern i Stockholm og Setesdal, før han endelig flyttet til Rysstad i 1998.

Her har han nå slått seg til ro, arbeider blant annet på Agder Folkemusikkarkiv og i tråd med gamle tradisjoner tok han i 2005 svennebrev som sølvsmed. Han har ikke bare tilegnet seg den lokale musikken, men hele den lokale kulturen.

- Jeg trives veldig godt i Setesdal, og har blitt utrolig godt tatt i mot her. Hallvard har hjulpet meg mye, og introdusert meg for mange av de lokale spellemennene. Jeg har også vært opptatt av å beherske den lokale dialekten, som er veldig særpreget i norsk sammenheng. Det har en viss betydning for å kunne forstå gamle historier og tilegne seg kunnskap om slåttene. Jeg tror det er viktig for å bli godt integrert i et lite lokalsamfunn og for at man skal kunne føle seg som en del av det samfunnet man selv tilhører.

Rammeslag

Nå er setesdølen ute med ”Rammeslag” sammen med Sigurd Brokke fra Hylestad på munnharpe. Den består av 29 slåtter fra Setesdal på hardingfele, fele og munnharpe. Det er ikke bare en musikalsk rik plate, men en veldig pen utgivelse med skjønnsom utforming og grundig informasjon.

- Vi har lagt stor vekt på å skrive om tradisjonen til slåttene. Nå til dags med mye nedlastning tror jeg det er viktig at kunden får litt ekstra når de kjøper en plate. Men dette er ikke noe innlegg i debatten rundt Hallgrim Berg og kulturrådet, altså, ler Sandén-Warg.

- Jeg driver også med mer minimalistiske ting.

Tro mot tradisjonen

”Rammeslag” befinner seg nærmere tradisjonen etter nettopp Hallvard og Torleiv Bjørgum, og er ikke noe forsøk på å modernisere denne.

- Vi tilførerer nok musikken også noe nytt, men i første rekke er vi temmelig tro mot tradisjonen, sier felespilleren. - Platen består av dansespell med et tempo det skal være mulig å danse til. I motsetning til det mange tror spiller vi faktisk ikke raskere enn man skal gjøre det.

Materialet har de valgt ut etter brainstorming-metoden:

- Vi spilte inn det vi hadde lyst til, der og da, og så valgte vi rett og slett ut de beste sporene etterpå.

Tittelen kommer fra ”Ramr” som betyr sterk på gammelnorsk, og slag som betyr slått.

- Jeg spiller tre Rammeslåtter på denne platen, det betyr den sterke slåtten, som visstnok får spellemenn til å komme i transe, avslører Daniel Sandén-Warg.

Det er det mulig å høre med egne ører på”Rammeslag”. Husk å ha danseskoene i nærheten.

”Rammeslag” er utgitt på Etnisk musikklubb, og er ute nå.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no