Godt musikkteater på Torshov
Stykket ”Kom!” er en vakker, vulgær og vemodig reise inn i den svenske skuespilleren og visesangerens Allan Edwalls verden. – Det er en forestilling som fortjener å leve lenge, og som formidler Edwalls dypt menneskelige poesi, fortvilelse og komikk på en respektfull og fin måte, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen.
Av Arvid Skancke-Knutsen
”Kom!” hadde premiere på Torshovteatret 24. februar, og skal spilles til et stykke ut i april. Det er blitt et stykke som bør kunne appellere til et bredt publikum, men som samtidig byr på et krast og konfronterende innhold. Og slik sett speiler det hva Joseph Erlandson skrev om Allan Edwall etter hans bortgang: "Han var udda. Men han lyckades ta mig fan vara udda på ett universellt sätt!"
Alan Edwall var skuespiller, men startet også sitt eget enmannsteater, og ga ut flere fine, varmt menneskelige plater med innhold som dels var hentet fra hjemtraktene i Jämtland. Når Øystein Røger og POS Theatre Company nå bringer noe av denne ånden til Torshov og Soria Moria i Oslo, er det med basis i både Edwalls teatertekster og hans viseskatt.
En mann står opp, med voldsomme anstrengelser, og begynner sakte og malende å fortelle oss om sitt livs forlis. Han forteller om kvinnen som har forlatt ham, om minnene han har kvittet seg med, om rommet han befinner seg i. Monologen, som til tider er en både misantropisk og misogynisk enetale, glir langsomt, nesten umerkelig over i Edwalls viser. Som om ”Who’s Afraid Of Virginia Woolf?” var blitt en ubesvart enmanns-jeremiade, kommentert, utvidet og utdypet av klok og poetisk musikalitet.
Øystein Røger, som tidligere har vunnet både Hedda- og kritikerpriser, gjør en grundig og troverdig innsats som mannen, der han stiger frem for oss som en trist, knust og alkoholisert Pierrot. Det er et svart, men samtidig jordfestet og hverdagslig teater, der Lasaronen, Gjøgleren og Taperen forteller oss ubehagelige sannheter om våre liv, i en tradisjon som låner av både Holberg og Beckett. ”Hva gjør han?/ Han gråter./ Da er han i live.” Det er ikke uten grunn at de franske surrealistene beundret Chaplin, eller at Buster Keaton gjorde sin siste filmrolle i Samuel Becketts ”Silent” i 1962.
Gjøgleren har vår tillatelse til å refse, hundse og anklage oss, fordi han så åpenbart stiller seg utenfor og nedenfor vårt fellesskap. Men samtidig stiller han opp et speil, der vi må erkjenne at klovnens utspill i bunn og grunn er sanne. Når Røger sakte kler på seg, og til slutt er klar til å møte verden, må vi innse at han ikke er kommet til noe personlig vendepunkt, til tross for at han uredd ser de store spørsmålene i hvitøyet. Han er som en marionett i Predikerens Bok, bundet til tråder fra sitt eget livs historie, og ute av stand til å løse seg ut av dem, samme hvor klart han ser dem. Livet er kjøtt, kjøtt fortærer kjøtt, og alt kjøtt skal en gang forgå.
Samtidig er ”Kom!” langt fra noen deprimerende opplevelse. Forestillingen er, om ikke noe for absolutt alle, et varmt, morsomt og generøst ”Velkommen!” til alle som har levd litt, og underveis har skimtet både seg selv og andre. Og som sagt, med vakkert, følsomt og forståelsesfullt musikkakkompagnement, eksemplarisk fremført av Kristin Skaare, Geir Sundstøl og Erland Dahlen, som støtter opp under Røger på en utmerket måte.
”Kom!” er herved anbefalt, og måtte den få et langt liv. Forestillingen stiller essensielle spørsmål, den innser at det kanskje ikke finnes noe svar, og – ikke minst – den formidler Edwalls dypt menneskelige komikk på en respektfull og fin måte, slik at ingenting føles mer naturlig enn å gi det siste ordet til en av Allan Edwalls mest kjente viser:
”Och lilla bäcken mot älven rinner.
Och älven rinner mot stora hav.
Och aldrig någonsin mer man finner
vad lilla bäcken blev av.”
