Draumkved
Draumir består av folk fra Bergen, Vågå, Flekkefjord og Fredrikstad. De møttes tilfeldig i Oslo, byen alle dro til for å drive med musikk, der de har eksistert som band siden 2002. Nå er de aktuelle med sitt andre album, "The Island" (Mercury/Universal). Draumir spiller popmusikk senket ned mot mørkets bunn, drapert med sval orkesterlyd og vakre vokalharmonier. ”The Island” er utvilsomt et skritt videre for kvartetten, som denne gang har forsøkt å gjøre mørket mørkere og lyset lysere.
Av Bjørn Hammershaug
Med sin andre utgivelse ”The Island” har kvartetten Draumir laget en plate som befester bandet blant de fremste innen ”pop-noir” genren her til lands. Det stemningsladde uttrykket som de så vidt penset inn på med sitt debutalbum har her blitt ytterligere utforsket. Deres mørke sider åpenbarer seg i sterkere grad, men så gjør også de lettere elementene i musikken. Resultatet er en skive med skarpere kontraster og dypere klangbunn, som avdekker stadig nye, skjulte rom bak den tilsynelatende veltilpassede pop-fasaden.
A whole new landscape
Ballade ber låtskriver, vokalist og gitarist Jo Inge J. Frøytlog om å utdype blant annet dette spenningsfeltet og bandets utvikling litt nærmere for oss.
I omslaget står det skrevet at ”It seems as if we’ve opened a door into a whole new landscape” og at platen er ”the sound of a band on a journey from one place to another”. Kan du si litt om hvilket landskap dere åpnet dørene til og hvor Draumir befinner seg nå?
- Bakgrunnen for dette er at vi følte vi var i ferd med å finne vårt eget uttrykk i større grad enn på debuten. Med denne oppfølgeren fant vi mer en vei mot noe som var vårt eget. Det musikalske landskapet er ikke bare ”vakkert og fint”, men blant annet med mer rom for støyelementer. Det er noe vi er i ferd med å oppdage og noe vi nok vil bruke mer av i fremtiden.
Raske prosesser
Chris Eckman (The Walkabouts) og Phill Brown (Talk Talk, The Walkabouts, Midnight Choir) stod også bak deres første plate. Hvor viktige har disse to herrene vært for dere i denne prosessen?
- Det fine med de to er at de gjør veldig lite og lar det være mye opp til oss selv. Eckman og Brown forsterker det som er bra oss, men blander seg lite i selve prosessen. Men når vi skal ta et valg da kommer de inn, og viser seg som veldig viktige. Ellers holder de seg stort sett i bakgrunnen.
Det er mye detaljer i lydbildet deres, og det virker som dere har jobbet grundig med platen i studio.
- Vel, vi har faktisk jobbet intenst og fort. Vi har tro på raske prosesser i studio, det å fange øyeblikket, og har nok gjort det hele raskere enn vanlig av frykt for å polere bort råheten. Phill Brown uttalte på et tidspunkt at han følte platen hørtes veldig stor ut, men at det var så få elementer der. Det er akkurat det vi er på jakt etter: å si mest mulig med færrest mulig ord.
Dere har jo også spilt inn i mye av materialet i Ljubljana. Hvilken betydning hadde det for dere?
- Vi spilte inn vokal, kor og strykere dere. Ljubljana er en fantastisk by med en bra atmosfære fagmiljø og flinke folk. Jeg tror det er sunt for ethvert band å komme seg litt bort og bryte opp de vanlige rutinene.
”The Island” er gitt ut på Mercury/Universal. Hvordan har dere opplevd overgangen til et stort plateselskap?
- Det har vært helt fantastisk. Når vi holdt på med eget selskap hadde vi mange av de vanlige fordommene mot de store. Men vår erfaring har vært full frihet av noen stoler på oss og som betaler regningene våre. Det er en perfekt situasjon som vi håper varer.
Musikk biter ikker
Et prinsipp for dere denne gangen var at det er ”bedre å gå for langt, og så trekke seg litt tilbake, enn å ikke vite hvor langt man kunne ha gått”. Hvordan fulgte dere dette prinsippet i praksis?
- Det kan jeg eksemplifisere med tittelsporet. Den var i utgangspunktet skrevet som et klassisk opus, som vi ville prøve å kle i rockedrakt. Vi spilte den inn live i studio i løpet av en halvtime, tok fram gitarer og la på støyelementer på et vis vi aldri kunne gjort på første plata. Da var vi mest opptatt av å lage en fin plate, mens vi nå ga litt f… for se hvor langt vi kunne trekke det for å se hvor vi endte opp. Det er jo tross alt bare musikk det dreier seg om, det er ikke noe farlig, det biter ikke.
Tekstene dreier seg mye rundt ulike ”menneskeskjebner” - hvor har du plukket opp disse?
- Det kan være ting man ser på tv, noe man leser, eller en tematikk man ønsker å si noe om. Etter den første platen ble jeg mer oppmerksom på at man gjennom musikk har muligheten til å mene noe. Det er fint å overlate ting til fantasien også, men hvis man har noe å si er det fint å bruke musikken som middel til å formidle et budskap om et eller annet tema, og det er noe av det jeg har prøvd å gjøre denne gangen.
Musikalsk hører jeg mulig inspirasjon fra band som The Walkabouts og Tindersticks - er dette steder dere selv henter inspirasjon fra?
- Det er litt morsomt at du sier det, for vi hadde faktisk ikke noe forhold til The Walkabouts i det hele tatt før vi begynte å jobbe med Chris. Men jeg kan forstå sammenligningen. Vi er nok heller plantet i en klassisk poptradisjon, med David Bowie, Kate Bush og John Lennons soloplater. Der finnes stemninger jeg har sansen for, men som selvsagt blir tolket inn i vår egen stil, ikke direkte kopiert.
Strekker strikken
”The Island” preges av en slags balanse mellom det intime, nære og det storslagne, hvordan tenkte dere selv denne dualiteten da dere spilte inn platen?
- Vi ønsket å trekke strikken litt lengre i alle retninger, ta begge disse delene litt lengre. Utfordringen var å få det til å henge sammen, slik at det ikke bli tre separate plater ut av det. Men det er kanskje ikke så pretensiøst som det kan høres ut, det er liksom ikke akkurat samtidsmusikk vi driver med, avslutter Jo Inge J. Frøytlog i Draumir.
Draumir spiller i Fredrikstad den 6. april og på John Dee, Oslo 5. mai. Det jobbes også med konserter opp mot festivalsommeren, og så blir det en lengre turné til høsten.
