Tord Gustavsens abstrakte gospel
Tord Gustavsen og hans trio med Harald Johnsen og Jarle Vespestad, spiller på Vossa Jazz denne helgen. Rett over påske slippes Being There som er trioens tredje album. Trioen til Gustavsen har opplevd en voldsom popularitet utenfor jazzmiljøet, samtidig som trioen, med Gustavsen i midten, aldri har inngått noen kompromisser med musikken. – Jeg vil peke litt nese av det skillet som trekkes opp mellom kunstjazz og popjazz, eller kreativ, seriøs jazz og melodisk, romantisk jazz, sier Tord Gustavsen til Ballade.
Av Carl Kristian Johansen
Det har allerede blitt sluppet tre pianotrio-skiver i Norge i 2007. Dag Arnesen Trio, Svein Olav Herstad Trio og Orange - med Vigleik Storaas bak tangentene - har kommet på banen i løpet av årets to første måneder. Alle står mer eller mindre i en dialog med det moderne pianotriokonseptet, som har blitt foredlet i trioer ledet av pianister som Bud Powell, Bill Evans og Keith Jarrett gjennom de siste 50 årene. Med forskjellige innfallsvinkler, selvsagt. Gustavsen nyanserer sin.
- Trioen befinner seg delvis i en arv eller linje fra de klassiske trioene, men vår trio henter like mye energi fra sangere og blåsere opp gjennom historien, og fra kilder som skandinavisk folkemusikk, impresjonismen og neoklassisimen. Vi er også i en slags dialog med moderne elektronika. Jeg vil si at det finnes linjer dit også, selv om de kanskje ikke er så tydelige.
- Pianotrioen er først og fremst preget av den intense kammermusiseringen som vi på forskjellige måter deler innad. Det handler om mikro-timing, øyeblikkene, de små nyansene. Det er mer et fokus på miniatyrer enn på det orkestrale som utgangspunkt for de musikalske forløpene. Det er ikke det at vi ikke har groove. Men det handler om et radikalt lyttende modus – destillert i en type melodisk minimalisme. Dette er det basale, og er i neste omgang motivasjonen for kompleksitet, som utvikles på toppen og rundt, sier Tord Gustavsen om musikken i sin egen trio.
- Alle perspektiver er legitime
Det kan høres ut som en oppskrift for de spesielt interesserte, men bandets forrige utgivelse, The Ground, oppnådde faktisk en historisk toppnotering i Norge. Det var det første instrumentaljazz-albumet som havnet på toppen av albumlistene.
Det ligger en dobbelthet i dette. For i tillegg til de kreativt sett komplekse dimensjonene som Gustavsen trekker fram, er musikken, på overflaten, preget av tilgjengelighet og friksjonsløshet.
- Listetoppen var en morsom kuriositet. Det har aldri vært noe mål i seg selv. Og det kunne heller aldri oppstått hvis vi lagde musikk ut fra en strategi for å være tilgjengelig. Vårt hovedanliggende ligger i hvordan vi kan finne det sterkeste og sanneste uttrykket for trioen.
- Samtidig vil jeg peke litt nese av det skillet som trekkes opp mellom kunstjazz og popjazz, eller kreativ, seriøs jazz og melodisk, romantisk jazz. Skillet for meg går mellom det godt spilte og det motsatte. Ikke det som er postulert som verdig eller uverdig. Det er viktig at den gode melodien ikke blir gissel i kitsch, og at det nakne og ærlige i kunsten også kan oppnås i melodien, sier Gustavsen.
Det er verdt å merke seg at Gustavsens trio har blitt svært godt mottatt av både publikum og kritikere. Ikke bare i Norge, men også utenfor landet der hans trio befinner seg mye. Men unntakene finnes. I danske Jazz Special kunne man lese dette om The Ground: ”Findes der dét som er værre end døden? Ja: både den levende død, og spildt tid, er værre end døden. Denne plade er spildt tid, spildte kroner. Totalt fravær af mening. Numrene (for kompositioner er det ikke), der alle er fabrikeret af TG, er kandiserede parafraser over alverdens i forvejen sødladne ballade-standarder - og der er ikke et eneste sekund 'frisk blæst' på hele pladen."
Det finnes portvakter der ute som tilsynelatende vet hvordan musikk skal høres ut, Gustavsen, hvordan ser du på slike røffe tilbakemeldinger?
- Alle perspektiver er legitime, men jeg oppfattet hans kritikk som ekstremt misforstått fordi han ikke hører etter hva vi faktisk gjør. Man kan lytte på første nivå, og hvis det er slik at man trenger kontrast mellom uptempo-spor og ballader finner man ikke den form for dynamikk på albumene våre. Kontrastene og dynamikken finnes på et helt annet nivå. Jeg vil understreke at vi har fått en overvekt av gode kritikker, bortsett fra i Haugesund da, smiler Gustavsen.
Enden av en trilogi
Being There er altså trioens tredje album og når den lanseres i disse dager informeres det om at det også er den siste i en trilogi. Gustavsen mener allikevel at Being There ikke betyr slutten på en utgivelsesrekke.
- Det er tre album som er gjensidig ladet, og som utforsker et minimalistisk rom fra relaterte, men forskjellige vinkler, på en ganske hard core måte.
Paal Nilssen-Love har sagt at det er to måter å skape ny eller frisk musikk på. Det handler om å endre sammensetningene av musikere man spiller med, eller å finne sitt helt eget personlige uttrykk. I og med at dette er enden på en trilogi - har du planer om å oppløse trioen eller kaste rundt på det sporet dere er inne på nå?
- Så lenge det fungerer musikalsk og administrativt er det ikke nødvendig å endre på det. Det må ligge en musikalsk erkjennelse i bunn her. Hvis man står et sted lenge nok… - er det noe det er mangel på i norsk jazz i dag, er det ikke spennende prosjekter, men band som kan vokse som organismer over tid. For meg og trioen handler det om en friskhet som låter ny, ikke om noe absolutt nytt i ren forstand av ordet.
- Du sier nyskapende. Det finnes ikke noe absolutt nytt etter modernismen. Diskursen om det nye gjentas hele tiden blant journalister, mens det egentlig er snakk om trender eller å kaste seg på bølger. Men jeg kjenner meg igjen når man snakker om personlige uttrykk. Det unike ligger i å virkelig være sin egen kombinasjon av hva man har hørt og utsatt seg for gjennom livet. I dag finnes det mange muligheter for individualitet, og i Norge er det veldig mange musikere i et relativt homogent miljø som likevel destilleres temmelig ulikt. Det er en stimulerende situasjon.
Moderne kirkemusikk
Gustavsens oppvekst og bakgrunn er preget av moderne kirkemusikk - salmer, hymner og gospel. Han sier at han identifiserer seg med den liberale og åpne delen av kirken. Hvordan er din bakgrunn og tro destillert inn i musikken til trioen?
- Kirkemusikken utgjør et grunnspor i min musikalitet, sier Gustavsen.
- Triomusikken skapes i et sterkt spenningsfelt der den basale sensuelle strukturen i blues, salmer og gospel utgjør ett spor. Det andre sporet består av utforskertrang, et åpent tonespråk, luftighet. Og de meditative dissonansene. Begge disse sporene må være tilstede for at jeg kan være kreativ og lage musikk i denne trioen, sier Gustavsen.
- Det man øver på som instrumentalist må utvikles i en dialog med det man har i seg selv fra barnsben av. Kreativitet med basis i grunnfjellet av det man er, gir mer hold enn å jobbe med helt fremmedgjorte elementer.
Fullt utbytte
For over ti år siden jobbet Gustavsen og Kristin Asbjørnsen sammen med spiritual-materialet som Asbjørnsen nå har konkretisert og sluppet som albumet Wayfaring Stranger.
Asbjørnsen har også en bakgrunn i kirkemusikk, og da jeg snakket med henne om Wayfaring Stranger stilte jeg spørsmålet om det er nødvendig som lytter å være inneforstått med den religiøse dimensjonen for å få fullt utbytte av musikken. Asbjørnsens musikk er tekstbasert, men jeg stiller det samme spørsmålet til deg, Gustavsen.
- Nei.
- Intrumentalmusikk er i prinsippet åpen.
- Og når du sier ”fullt utbytte” lyder det skummelt. Musikk er et estetisert objekt som har mange måter å bli mottatt og oppfattet på. Alle assosiasjoner er legitime i seg selv.
