Ei problematisering av det vakre

Ved lanseringa av sin første solo-plate presenterer Rolf Borch i stor grad musikk han har bestilt og urframført sjølv. I dette intervjuet fortel han meir om sin haldning til musikken, som han gjerne ynskjer kunne møta fleire. - Mange oppfatter oss kanskje som kalde systematikere. Men om du ser for eksempel Mark Adderley når han synger og gestikulerer til sin egen musikk, så forstår du at han brenner for det, seier Borch til Ballade.

Rolf Borch 03

Av Ida Habbestad

- Det var min lærer Hans Christian Bræin som foreslo at jeg skulle spille et nytt stykke da jeg gikk siste året på cand. mag. Jeg hadde spilt i samtidsensemblet på skolen, men dette var aha-opplevelsen. Det var et stykke av Franco Donatoni, og da jeg spilte det følte jeg at jeg oppdaget et talent. Jeg var heldig med stykket; det skriker etter å formes, og man kan selv velge timing, bruke alle effekter. Jeg oppdaget en enorm frihet, og ble hekta, seier Rolf Borch om sin veg inn i samtidsmusikken.

10 år etter denne aha-opplevinga har Borch samarbeidd med ei rekkje norske og internasjonale komponistar. Han har urframført nærare 40 verk, og hatt ei rekkje oppdrag med orkestre, korps og ensemble.

Hans første soloplate har fått namnet ”Step Inside”. Kvifor det?, undrar intervjuaren.

- Det kan være mange grunner til det, seier Borch. - Men det var Henrik Hellstenius sin artikkel som satte oss på idéen. Tittelen har en klar agenda, om at samtidsmusikk kan treffe bredere enn man tror. Enkelte i media har misforstått oss som ekskluderende, men jeg tror folk er redde uten grunn – og dette er et forsøk på å være veldig klar og inviterende.

Kompleksitet handlar om intensitet

”Det er en stor og uendelig verden som trenger ut av dette trerøret, en verden som Borch utforsker med en kunstners tålmodighet og en musikers lekenhet.”, skriv Hellstenius i coverteksten. Han skildrar korleis ein gjennom fleire av verka på utgjevinga møter klangar, lydar og støy som han meiner kjem langt innanfrå, i det elles så kjende instrumentet. ”Det er pusting, pesing, skrik som fra forhistorske dyr, hvisking, perkusjonslyder, og inderlige klanger både med og uten tradisjonell tone”, skriv Hellstenius.

Det formidlande aspektet tykkjest sentralt hjå deg?

- Jeg er nok en type musiker som ønsker å formidle en stemning eller følelse mer enn Adorno sine teorier, seier Borch. - Når man står på konsert og skal fremføre en kompleks rytme som 13 over 7 er det som regel aggresjon i bildet. Kompleksistet handler ofte om intensitet, og det er mer nærliggende å formidle dét framfor rytmen i seg selv.

- Men jeg er jo ikke bare en naiv og romantisk musiker! Jeg er glad i å tenke mange tanker, og jeg stiller til meg selv et krav om en viss forståelse for det jeg driver med. Og det er noe med hvilke tanker og prosesser man godt kan holde for seg selv, og hvilke som faktisk skal komme til uttrykk når man kommer på scenen.

Er kjenslene eit problematisk punkt i samtidsmusikken?

- Jeg tror det er mye følelse i den i motsetning til kva kanskje mange tror. Mange oppfatter oss kanskje som kalde systematikere. Men om du ser for eksempel Mark Adderley når han synger og gestikulerer til sin egen musikk, så forstår du at han brenner for det.

- Det kan også hende at vi skal bli flinkere til å forholde oss til publikum. Jeg er opptatt av at det skal være forståelig, og det er et dilemma når jeg skal snakke om platen på lanseringskonserten; jeg vet at de fleste som sitter der forventer noe akademisk, samtidig som jeg ønsker at min bestemor skal forstå.

Det vakreste stykket som finnes

Ting har mange sider, og Borch er oppteken av det. Eit stadig tilbakevendande aspekt ved denne samtalen blir nettopp det; Borch modifiserer, eller kjem med tillegg for at det skal bli sannare. Eitt døme er når han snakkar om Magne Hegdal sitt verk ”Par IV”, som heilt konkret kikkar på ulike motsetnadstilhøve.

- Magne sitt stykke er en dobbel komposisjon. Den ene delen av stykket er tilfeldighetsmusikk, der Magne har trilt terninger og mottatt sin egen musikk. I det andre stykket har han satt musikken sammen slik han har villet ha den. Kravet til meg er det motsatte, i hans ”følte” del av stykket får jeg ikke lov til å føle noen ting, mens det er en voldsom intensitet i det første stykket. Det oppstår en spenning der, spesielt i det stykket hvor Magne har følt og jeg ikke får lov.

- Samtidig er ikke dét den fulle og hele sannheten. Magne lokker meg utpå. Stykket innbyr jo til å formes og fraseres, og både med og uten hans velsignelse deltar jeg, fordi jeg .

Eitt anna døme er stykket til Sven Lyder Kahrs, ”Wie schön leuchtet der Morgenstern”.

- Det er det vakreste stykket som finnes, og det er komponert med et enormt skjønnhetstalent, seier Borch. - Samtidig virker det som han ikke er komfortabel med bare å nyte det vakre, han avbryter seg selv, problematiserer hele tiden det vakre. På den måten blir hele stykket sterkere.

Utøvarplate

Dei fleste verka på plata, av Mark Adderley, Eivind Buene, Magne Hegdal og Sven Lyder Kahrs har du sjølv bestilt og urfremført. Så har du sett dei saman med to “klassikarar” av Lachenmann og Ambriosini. Kva er bakgrunnen?

- Jeg har ikke nødvendigvis vært bevisst de 30 årene som er i forskjell mellom Lachenmanns stykke og de andre. Jeg tror vi sikkert er enige om at han er en av de viktigste komponistene i live i dag, og ”Dal Niente” er jo en klassiker. Men Lachenmann sitt verk er fremdeles et veldig friskt stykke – det er egentlig det rareste stykket på platen! Det har med at Lachenmann er så personlig som han er. Det er hans varemerke, hans uttrykk er umiskjennelig.

Når ein ser på innhaldet er det òg viktig å hugsa på at dette er meir ein utøvar-plate enn ein komponistpresentasjon, meiner Borch.

- Henvendelsen fra komponistforeningen var: ”Har du lyst til å spille en plate – og hva vil du spille?”. Jeg kom med forslag, og fikk et rungende ja. Innholdsmessig spriker det kanskje i mange retninger, men den er et dokument på meg mer enn på komponistene. Den er et avtrykk av hvor jeg er nå og dette er det kuleste jeg har på repertoaret akkurat nå. Om ti år er det annerledes.

Ikkje trangt om plassen der alt er nytt

Kva fortel så dokumentet om deg – eller rettare; kva er ditt musikalske projsjekt?

- Det er alltid vanskelig å svare på! Erik Gard Amundsen fanget opp noe som jeg tror han har rett i: at prosjektet er å spille bra musikk så bra som mulig. Det er kompromissløst på en måte, men samtidig kjempeenkelt. Det burde være enhver musikers prosjekt, og for mange er det kanskje også det.

- Samtidig er jeg utrolig glad for å få være der det skjer; å få være med i den skapende prosessen og kunne si at ”dette funker, dette funker ikke”. Jeg er egentlig sjokkert over at det ikke er trangere om plassen der som alt er nytt.

Som deltakar – og i ditt tilfelle ofte initiativtakar – i denne prosessen; kor stor påverknad trur du at du har på det ferdige resultatet?

- Det er veldig forskjellig. Jeg er veldig glad i å slippe komponisten helt fri, og delta først etter at stykket er ferdig. Men i valg av multifoner og spesifikke ting som representerer mitt instrument bidrar jeg jo gjennom å fortelle hva som er mulig å gjøre. Dessuten har forskjellige klarinetter forskjellige grenser, instrumentene reagerer på ulik måte.

Korleis har samarbeidet med ein såpass kanonisert komponist som Lachenmann vore?

- Vi besøkte ham med asamisimasa i Trarego, en bitteliten by i Nord-Italia hvor han har sin komponisthytte. Vi kom proppfulle av respekt, og var forberedte på å møte den strenge professoren. Men det første han sa var at dere må si ’du’ til meg, og ”nå skal vi spise god mat”. Lachenmann er utrolig klar på hva han har skrevet. Han har en enorm kjennskap til instrumenter, vet nøyaktig hva som er mulig. Jeg jobbet med ham senere også, med klarinettkonserten hans, og han var åpen for å gjøre noen forandringer. En bassklarinett har utviklet seg på 30 år – og endel ting lar seg ikke gjennomføre slik han hadde skrevet det. Da ville han gjerne høre om jeg hadde forslag, og var klar på hvilke av dem som fungerte og ikke.

Meir levande når ein korresponderar på kvarandre

Borch er òg del av asamisimasa, som sidan oppstarten i 2001 har markert seg som eitt av dei sentrale samtidsmusikkensemblene i Noreg. Dei har gjort ei rekkje konsertar, på festivalar som Ultima, Borealis, GAS, HUddersfielt, Cutting Edge, Roaring Hooves, 2Days & 2Nights og så bortetter.

Korleis opplever du denne arbeidsforma i ensemble i høve til det å vera solist?

- asamisimasa er et kapittel for seg. Vi er fem solister som prøver å fungere sammen. Egentlig ligger den største forskjellen i at når man former et soloforløp står man helt fritt til å gjøre nøyaktig som man vil, man kan være så ærlig som man vil. I det det kommer inn ett annet instrument har man plutselig andre krav, man mister noe av friheten. Men det er i disse begrensningene og utfordringene man kan finne ny frihet og kreativitet.

- Da jeg ringte til Magne for å spørre om han kunne skrive et solostykke for meg, sa han ”nei, det kan jeg ikke, men jeg kan skrive to”; for han trengte den formen for kommunikasjon som jeg skisserer her. Det blir mer levende når man kan korrespondere på hverandre; det skjer noe med motstanden som man møter når man tror man har løsningen. Det er vi flinke på i asamisimasa.

Rammeverket gjev fridom

Motstand ligg det òg i innøvingsprosessen til den nye musikken. For korleis tilnærmar han seg alle desse verka – utan referansar frå andre å kikka til?

- Stykket til Redgate er et eksempel, seier Borch. - Jeg hadde gledet meg til å få det, for jeg hadde jeg hørt at det var veldig bra. Så da jeg fikk notene løp jeg på øverommet med det – men da jeg skulle spille kom det ikke en lyd. Jeg visste ikke hva jeg skulle spille; jeg kunne bare de første to tonene. Så får man sette seg ned i ukesvis med kalkulator for å finne ut når de forskjellige tonene skal komme, sette metronomen på kvart tempo for å øve det inn. Først tre måneder senere kan man forsøke å begynne å lage musikk av det.

- Men det er morsomt. Noe av det jeg liker best ved det jeg driver med er å møte komponister på cafe for overrekkelsen av et nytt verk. Inni her finnes det; her er dine neste måneder. Det er jo noe av det samme når man åpner Brahms-sonatene første gang også – man tenker at her er det min emosjonelle palett som skal fargelegge. Det er egentlig ingen forskjell, bortsett fra at det med samtidsmusikk tar lenger tid å lære å trykke riktige noter i rett rekkefølge.

Så du spelar framleis også klassisk musikk?

- Ja, masse! Jeg er veldig glad i det – det er jo det jeg har lært, seier Borch, tenkjer seg om og legg til:

- Arbeidet med ny musikk har utstyrt meg med en viss frihet i forhold til den klassiske. Jeg er mindre bundet, jeg føler ikke behov for å være så notetro. Samtidig som det i Mozart er rammeverket som gir deg friheter. Når rammen er en viss størrelse og man velger å gå såvidt utenfor den, kan det være mye mer virkningsfullt enn å hyle i vei på de sykeste ting. Når man omgås komponister daglig forsvinner også noe av den store ærefrykten for eldre komponister.

- Men det virker jo selvfølgelig begge veier. Man kan bruke sin Mozart i all musikk!

Releasekonsert onsdag 9. mai kl. 19.30 på Parkteatret

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no