Pøbelgjengen ved Samvirkelaget
De kombinerer rotnorsk arbeiderklassekultur og jamaicansk musikkarv: Samvirkelaget består av medlemmer fra Gatas Parlament og Hopalong Knut, og har så langt vært mest omtalt som frontkjempere i den såkalte ”Obiora-saken”. Nå er de aktuelle med platen ”Musikk” – uten avslørende politinavn, men med låter om Hugo Chavez og en hyllest til mestertyven Ole Høiland. Ballade har snakket med to av medlemmene i det dusinstore bandet.
Av Bjørn Hammershaug
De har vært blant landets mest omtalte band denne våren - og det for en låt de færreste en gang har hørt i sin helhet. Bakgrunnen for oppstyret rundt Samvirkelaget - fusjonen mellom Gatas Parlament og Hopalong Knut - er som kjent sangen "Stopp volden" som omhandler politivold i Norge med utgangspunkt i en konkret hendelse i Trondheim - den såkalte Obiora-saken.
I kjølevannet av denne, hvor de opprinnelig navnga en politimann for voldsbruk, fulgte politianmeldelse, rettssak og demonstrasjoner. Samvirkelaget valgte å trekke betjentens navn fra den nevnte låta, for å forhindre at dette skulle bli en sak om personvern - og ikke politivold.
Nå er de klare for å rette fokus også mer på musikken, og i dag slippes deres debutalbum ”Musikk”. Ballade har møtt Don Martin og Kristin Jensen over en kopp kaffe. De har bladd gjennom dagens aviser og notert et fint spenn i terningkastene, fra sekser i Trønder-Avisa til en treer i Dagbladet. De mente at musikken smakte av trøndersodd og flatbrød, noe både Martin og Jensen morer seg over.
- Dette er jo hedersbetegnelser hjemme i Trøndelag, ler Jensen.
Sterkere samhold etter Obiora-saken
Det er naturlig å gripe tak i den mye omtalte Obiora-saken. Den pågår fremdeles, og senest i dag meldte politidirektør Ingelin Killengren, i følge NRK, at hun vil ha detaljene rundt metodene som ble brukt ved pågripelsen av Obiora på sitt bord.
Hvordan har hele denne saken påvirket Samvirkelaget som band?
- Personlig føler jeg meg sterkere. Vi hadde jo ikke forberedt oss i det hele tatt på at dette skulle bli så stort. Vi hadde et håp om at folk skulle høre på oss og forstå saken - noe de fleste ikke gjorde i første omgang. Vi fremstod mest som slemme musikere som anga en uskyldig politimann. Folk skjønte etter hvert hva vi egentlig pratet om, og det ble flere og flere som støttet oss i denne kampsaken, sier Jensen.
- Vi er mer vant til å bli skjelt ut, sier Don Martin med et skjevt flir. Han har erfaring fra Gatas Parlament.
- Bortsett fra den første uka, så kom det mye godt ut av dette for oss. Vi ble mer sammensveisa, og i den interne diskusjonen så har meningene til folk kommet veldig tydelig fram. Det er kult å høre hva alle mener, og hvor gjennomtenkte folk i bandet er. Vi er fornøyde med at vi klarte å sette fokus på saken, i stedet for det injuriespørsmålet det var i ferd med å utarte seg til å bli.
Å navngi eller ikke navngi
- Det ble altfor mye spørsmål på akkurat navnet, istemmer Jensen. - Det ble feil, det var ikke det vi ønsket, dette skulle jo ikke handle om oss, eller hvor tøffe vi var som navnga en politimann. Vi ønsket å sette søkelys på et problem.
Don Martin forteller at de bestemte seg for å spille inn sangen på nytt, uten det berømmelige ”navnet”, nettopp for å holde fokus på saken.
- Det som er interessant er at Politiets fellesforbund nå desperat forsøker å flytte saken tilbake til et injuriespørsmål. Etter demonstrasjonen vår 18. mai gikk Arne Johannesen ut en halvtime etterpå og mente vi brøt injurieloven ved å navngi denne politimannen. Altså, punkt 1: Johannesen var ikke tilstede under konserten, og punkt 2: Det gjorde vi ikke, sier en hoderystende Don Martin.
- Han kan ikke ha undersøkt saken veldig bra, mener han.
Men hva skjer egentlig videre i denne saken?
- Det jeg vet, etter det jeg har lest fra avisene, stod det at PF skulle ha et møte i morgen. Da skulle de finne ut om vi blir anmeldt, og eventuelt reise en erstatningssak mot oss. De mener det ikke er tillatt å henge ut en yrkesgruppe på en slik måte, sier Jensen.
Etter alt bråket rundt denne saken - var det verdt det?
- Ja, og mer enn det, sier Kristin Jensen uten å nøle.
- Vi hadde håpet å vekke opp noen få, men det var mange som ble vekket, mange som engasjerte seg både av folk, organisasjoner og politiske partier. Det gikk langt bedre enn forventet. Selv om mange sier vi henger ut familien til en politimann, så er det viktig å huske at det er ingen som har vist den siste ære til den etterlatte, sier en engasjert Kristin Jensen.
Frontkjemperne
I USA er det et gryende politisk engasjement blant artister og kunstnere. Her hjemme virker politikk og musikk å være to mer separate enheter. Hvordan oppleves det å være blant de ytterst få frontkjemperne her hjemme?
- Som kvinnelig artist i Trondheim har jeg i hvert fall opplevd å bli spurt om alt mulig, siden jeg har utvist så stort engasjement om akkurat dette, forteller vokalist Jensen.
- Jeg opplever at mange i kulturlivet støtter oss. Selv om vi har vært et politisk flaggskip, så har vi hele tiden fått støtte fra alle banda, ikke minst i hiphop-miljøet som jeg kommer fra, supplerer Martin.
- Det er mye intern støtte av profilerte kunstnere og musikere, men jeg kunne nok gjerne sett at flere hadde turt å si hva de egentlig mener offentlig, legger Jensen til.
- Det er bra at denne saken kommer opp, og at det settes fokus på rasisme i politiet. For oss dreier dette seg likevel om mer enn bare denne spesifikke saken. Underklassen, inkludert innvandrere, er de som først og fremst blir rammet av politivold. Jeg kommer fra Groruddalen og grafittimiljøet, og i det miljøet vet vi at politiet kan være brutale og voldelige. For meg er det vanskelig å forstå at det ikke er sånn, mens folk i andre lag og fra andre deler av landet ser annerledes på det. Det er viktig å sette noe på dagsorden som sjeldent blir snakket om her hjemme, og som rammer de svake gruppene i samfunnet.
Lukten av svovel
På ”Musikk” gjenspeiles Samvirkelagets engasjement på flere vis enn bare den konkrete politivoldsangen. Her er blant annet en låt om Hugo Chavez, president i Venezuela.
- Jeg brukte lang tid på akkurat denne teksten, forteller Don Martin. - Jeg har ikke lyst til å gi uforbeholden støtte til noen som sitter på toppen av et maktapparat. Det funker ikke i hjertet mitt. Det løste seg da jeg hørte hans fantastiske tale i FN, der han mente det luktet svovel fra dagen før, da Bush hadde stått på samme sted. Er det noen som kjenner lukta av svovel, så er det nettopp Hugo Chavez, som har blitt styrtet og holdt på å bli kidnappet av CIA. Han vet med andre ord hvordan djevelen lukter. Vi tok utgangspunkt i flere kupp fra regionen, og endte med fortellingen Chavez. Moralen er at djevelen kan drives bort.
Har dere noen form for en felles plattform som engasjementet deres står på?
- Samvirkelaget har formulert at vi er to band som har beina plantet i to felles tradisjoner; rotnorsk arbeiderbevegelse og jamaicansk musikkarv. Det er vel fellesnevneren, knegger Don Martin.
- Vi engasjerer oss på forskjellige plan, men vi har nok samme sosiale fundament. Urettferdighet mot de svake er vel en fellesnevner. Mange tror kanskje at vi sitter på en veldig konkret, politisk plattform som vi er enige om. Det stemte ikke i 1993 for Gatas Parlament, og det stemmer i mindre og mindre grad med årene.
Slitne og lettet
Etter mye utenommusikalske aktiviteter er debutplaten endelig i butikken. Det er en lettelse, mener de to musikerne, som innrømmer at den siste tids oppstyr har tatt på.
- Nå skal vi sette fokus på musikken og kose oss litt. Det blir godt å puste ut litt. Platen ble utsatt i fjor, så ble plata ferdig og politisaken gjorde at den ble utsatt igjen. Det er en veldig lettelse at den endelig er ute. Vi er utrolig fornøyde med platen, samtidig er vi to liveband som har slått seg sammen her, så det først og fremst på konsertene det skal skje.
- Det aller kuleste er uansett å reise rundt og møte folk, fastslår Kristin Jensen og Don Martin, før de stikker videre på nettprat i Aftenposten, som også har premiere på videoen til ” Itjnå som kjem tå seg sjøl” i dag.
