Mangfoldige Trio Mediæval
Festspela er godt i gang, men for årets festspelmusikarar ligg dei fleste av deira eigne konsertar framføre. Laurdag hadde dei konsert i lag med Birger Mistereggen (slagverk), I tida framover kan ein oppleva ensemblet i lag med Tord Gustavsen Trio, videokunstnar Signe Kleis, The Hilliard Ensemble og Arve Henriksen. - De ulike prosjektene gjør at vi får vist et større spekter. Vi tenker ikke ”nå skal vi synge jazz og må ha mer luft på stemmen”, men det skjer noe, helt naturlig, avhengig av hvilket input man får, enten fra de andre musikerne, eller fra lokalet, seier Anna Friman i Trio Mediæval til Ballade
Av Ida Habbestad
Ein godt nøgd trio; Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum møter meg i Oslo, eit stykke tid før dei skal i ilden i Bergen. Dei har arbeidd saman i 10 år, noko som kjem til syne i intervjusituasjonen, der ein må halda tunga rett i munnen for å få med seg kven som sa kva - og til stadighet fyller dei ut kvarandres setningar og ressonement.
Trioen vart stifta i 1997, men det verkelege gjennombrotet kom med utgjevinga ”Words of the Angel” (ECM) i 2001. Denne fann snart vegen til The Billboard Top 10 Bestsellers list, og førde til internasjonal merksemd og ei rekkje turnear - der USA har vore eit særleg satsingsområde.
No er det altså Festspillene i Bergen som ligg framføre. Kva tenkte de då de vart valde ut som festspelmusikarar?
Anna: Vi synes jo det er et spennende og annerledes valg, særlig av en festspillsjef som har hatt mest med opera å gjøre.
Linn Andrea: Vi representerer noe annerledes...
Anna: ...og valget gir derfor et budskap, både til musikerverdenen og til verden ellers, om at det finnes mange variasjonsmåter for hvordan stemmen er i bruk. Kanskje er det og et signal til konservatorier og akademier om at det burde satses mer på ensemblesang. Det utdannes veldig mange sangere for tiden, fantastisk mange dyktige - men det er også mange som sliter med å få jobb. Derfor er det bra om det kan satses på en annen form.
Samarbeidet i fokus
Under dei fleste konsertane de gjer under festspela har de med andre musikarar - i eitt tilfelle òg ein videokunstnar. Dei fleste arbeider innan andre sjangrar eller uttrykksformer enn dykkar eigen. Kva er bakgrunnen for dette?
Anna: Tidligere har vi fokusert mye på trioen, og vi har alltid vært selektive med hvem vi har samarbeidet med. Til Festspillene åpnet vi opp for flere ideer, vi snakket om forskjellige ting som kunne være mulig å gjøre. Da vi kom med forslagene til Per Boye Hansen, responderte han positivt på alt; vi fikk full frihet. Også alle lokalene vi synger og spiller i er nøye utvalgt.
Kva ligg bak valet av dei enkelte utøvarane - eller uttrykksformene?
Torunn: Vi har gjort en innspilling med Birger Mistereggen, det er en plate som kommer ut i september. Tord Gustavsen hadde vi et prosjekt med i Harstad i sommer, og vi hadde lyst til å arbeide mer med ham. Så det er naturlige valg.
Linn Andrea: Den danske videokunstneren kjenner vi såvidt gjennom min søster, som har arbeidet med henne. På den konserten vet vi ikke hva hun kommer til å gjøre, men hun vet godt hva vi gjør. Ut over det har vi gitt henne full frihet.
Anna: Konserten med Hilliard Ensemble gleder vi oss til. Tidligere har vi jobbet med tenorene i ensemblet, og jeg har også sunget mye med John Potter som var med i Hilliard før. Han har produsert våre tre første plater og vært en mentor for ensemblet fra starten av. Hilliard Ensemble sin input på trioen er også stort. I begynnelsen med trioen dro vi tre år på rad til en sommerskole der de underviste.
På kva måte er Hilliard Ensemble ei inspirasjonskjelde for dykk?
Linn Andrea: I første omgang beundret vi dem, var imponert av måten de sang på. Jeg synes, også før sommerskolene, at de har den optimale ensembleklangen...
Torunn: ...det er så klart og rent,
Anna: ...og veldig fritt for nykker. De gjør musikk for musikkens skyld, de lever for det her.
Større spekter
Kva skjer så, i møtet mellom trioen og dei ulike grupperingane?
Linn Andrea: Det er viktig å si at ingen av prosjektene er på siden av hva vi egentlig holder på med, det er hardcore trio-repertoar...
Anna: ...som ikke er musikk fra barokken, wienerklassisismen eller romantikken. Vi gjør den musikken vi synes appellerer til oss, som vi mestrer.
Torunn: For selv om vi samarbeider med Tord Gustavsen føler vi ikke at vi plutselig må synge jazz...
Anna: ....samtidig som de ulike prosjektene gjør at vi får vist et større spekter. Vi tenker ikke ”nå skal vi synge jazz og må ha mer luft på stemmen”, men det skjer noe, helt naturlig, avhengig av hvilket input man får, enten fra de andre musikerne, eller fra lokalet. Tord har for eksempel et veldig klart, rent lydbilde, som kler det vi holder på med.
Fridomen i det nye og det gamle
Etter ”Words of the Angel” har de gjeve ut CD-ane ”Soir dit-elle” (2004) og ”Stella Maris” (2005), der særleg den andre belyser eit fokus som har blitt eit varemerke for dykk - nemlig blandinga mellom den gamle musikken og den heilt nye. Kvifor denne kombinasjonen?
Anna: Det passer jo godt med kriteriene for tidligmusikkstemmene, man tenker ofte om tidligmusikk at det passer med rake stemmer, uten for mye vibrato. Det er ikke noe vi egentlig har bestemt oss for, men det skjer naturlig, for at harmoniene skal fungere.
Linn Andrea: En annen ting som ny musikk har felles med tidligmusikk er at mye er ukjent; det finnes så få innspillinger. Man er ikke vant til å høre denne musikken som man er med å høre Beethoven, der man har mange referanser til hvordan det skal høres ut. Man har stor frihet i tolkningen, også fordi det står så lite i notene. Den friheten gjelder litt for nyere musikk også.
Anna: I alle fall har de komponistene som har skrevet for oss gitt oss veldig stor frihet. Mange rynker på nesen når de hører at vi synger samtidsmusikk, men i samtidsmusikk i dag er det enormt stor variasjon. Den vi synger er egentlig veldig melodiøs. Komponistene har som regel valgt gamle tekster, ofte sakrale. Derfor passer det godt.
Linn Andrea: Trioen har nok ikke gjort den mest eksperimentelle samtidsmusikken...
Anna: Det mest eksperimentelle må være samarbeidet med MusikFabrik Köln. Michael Gordon, David Lang og Julia Wolfe har skrevet et verk for oss og ensemblet, og vi hadde en ukes oppsetninger i New York for halvannet år siden, det var scenisk og stilig, noe helt annet enn det vi ellers gjør, vanligvis er det bare vi som er det bevegelige elementet i forestillingen.
Som i ei eiga boble
Deira siste konsert med Shelter og MusikFabrik Köln var i slutten av april. Før det, i mars, var trioen ute på ein av sine mange turnear til USA, nærare bestemt til Texas, San Fransisco, New York og Boston. I desember går turen attende då med Birger Mistereggen og den nye plata i bagasjen.
De har arbeidd saman i ti år - og vore mykje på reisefot. Korleis har det vore å jobba saman så lenge?
Linn Andrea: Bedre og bedre, vil jeg si. Vi har vært gode venner i tillegg, og er mye sammen utenom også. På turneer er vi alltid sammen i flokk, som i en egen boble...
Torunn: ...vi spiser det samme, kler oss i de samme klærne uten å ha planlagt det på forhånd...
Linn Andrea: og det er mange som lurer på om vi er søstre.
Kva skjer musikalsk, når ein arbeider tett over såpass lang tid?
Linn Andrea: Jeg tror det er tid som skal til for å bygge opp et instrument. For å kunne høres ut som én, trenger man ikke bare et år eller to, det tror jeg gjelder for alle band eller kor og grupper, det tar sin tid før man er en organisme.
Anna: Vi har lært oss noen ting, som gjør at vi er enormt fornøyde med at det er vi tre som er i gruppen.
Torunn: Det er for eksempel mange som gjerne vil diskutere etter konsertene – hvordan det var...
Anna: ...og hva som gikk galt, men det vet man jo selv.
Linn Andrea: Det er ikke det at vi ikke snakker, det er vi gode på, men vi synger heller en sang to ganger enn å snakke om alt som gikk feil etter første gang.
Anna: Men selv om disse tingene tar tid, var også noe av det som gjorde det selvfølgelig for oss å være en gruppe fra begynnelsen av at vi passet bra sammen, at vi fikk lov til å ha de stemmene vi har. Stemmene våre er jo ganske ulike – og vi liker at det låter ulikt ,også når vi kommer sammen i en samklang. Noe av det har vi har fått høre ofte, er at når vi synger unisont, er det noe magisk i det også – en enkel linje der alle synger unisont kan være det som løfter et program. Samtidig prøver vi å være veldig bevisste på hele tiden å lage program vi synes er musikalsk interessante, med variasjoner, soloting, ensembleting, tostemmige ting og så videre. Med tre sopraner kan lydbildet lett bli det samme
Kontrastar og energi
Har de bestemte roller?
Linn Andrea: Det er ganske opplagt hvem som skal gjøre hva – vi vet hva som klinger mest optimalt. Det er og noe med at man over tid hører og ser hva som fungerer best. Ingen av oss kan synge så dypt som Torunn, hun ligger i bånn og det er ingen andre som kan gjøre det så bra, det er ikke vits i å prøve det. Men vi bytter litt på, Anna og jeg. Stort sett synger Anna øverst og jeg i midten, men på folketoner er det noen ganger jeg som ligger øverst.
Anna: Og selv om vi har en grunnoppsetning som vi holder oss ved, tester vi fremdeles ut, kan bytte stemme midt i et stykke, avhengig av omfang og styrkegrad, skifte noen tanker og ta tilbake igjen for å skape kontraster.
Kva gjeld framtidsplaner er ensemblet delvis løyndomsfulle. Forutan dei mange konsertane i Bergen denne veka og alt nemnde platelansering i september, deltek dei og under Festspillene i Vestfold (med Arve Henriksen og Jan Bang), og vidare gjev dei ytterlegare ein konsert med The Hilliard Ensemble og John Potter i Tyskland.
Ut over dette får interesserte følgja med på ensemblets heimeside, der nyhetene kjem opp etterkvart.
Avslutningsvis berettar festspelmusikarane om si øvingsprosess:
Anna: I startfasen hadde vi øvelser fire – fem dager i uken, fire timer pr dag var vanlig. Nå er det annerledes; vi har seminardager når vi er sammen, noen prøveuker her og der. I og med at ting er så intense, er det viktig at vi innimellom savner hverandre. Det er også et kick når vi ikke har snakket sammen på tre uker, og så møtes og gjør en jobb på kvelden.
Linn Andrea: Nettopp derfor har vi heller ikke 4 ukers turne i USA, men heller 2; det er så lenge vi kan holde energien oppe. Da blir det en happening når vi treffes!
For fullstendig oversikt over festspelmusikarane sine konsertar i Bergen, sjå www.fib.no.
