Elektronisk Nordheim
INTERVJU: Cikada Duo er i samarbeid med Elisabeth Holmertz og Åke Parmerud aktuelle med ei innspeling med verk av Arne Nordheim. I dette intervjuet fortel pianist i Cikada Duo, Kenneth Karlsson om sitt og slagverk-kollegaen Bjørn Rabben sitt langvarige samarbeid med komponisten. - Dette er et av de tidlige verkene til Nordheim, og for Nordheim satte det i gang saker og ting. Det er godt notert, så åpent at nesten hvilket som helst instrument kan spille det, sier Karlsson om Nordheims stykke "Colorazione".
Av Ida Habbestad
I coveret til den nye CD-en fortel Karlsson korleis Nordheim oppsøkte duoen med verket ”Respons III”, som han gjerne ville ha oppdatert. Resultatet vart eit ganske anna verk, med ei besetningsmessig endring frå fire slagverkarar til ein, og frå kyrkjeorgel til syntheziser. Samt oppdatert elektronikk.
Det nye verket fekk namnet ”Link”, og vart urframført i Oslo konserthus i 1993. Sidan den tid, har komponisten stadig teke kontakt, både med program- og konsertforslag, og duoen med forsterkingar tykkjest etterkvart å ha opparbeida seg eit omfattande Nordheim-program.
I samtalen med Karlsson kjem det òg fram at ei av årsakane bak utgjevinga (som er duoen sitt initiativ) har vore å få fram Nordheim som den elektroakustiske kammermusikk-komponisten, på eit meir samla vis enn kva som kanskje har vore vanleg. For i arbeidet med duoen har Nordheim vore særleg interessert i det elektroniske aspektet.
- I verket for kirkeorgel (”Link”, red. anm.) ville Nordheim at jeg skulle spille synth; og til og med i verkene der jeg skulle spille piano, ville han heller ha synth, seier Karlsson, og peikar på moglege årsakar til dette:
- Det låter jo stort og flott med elektronikk! Man kan skru volumet opp, og man kan spille på klubber mens folk drikker øl; Nordheims musikk fungerer glimrende der, smiler Karlsson.
- En av grunnene til at vi bruker synth i steden for hammondorgelet og kirkerommet handler om det, og dels handler det om praktiske årsaker. Men det handler også om at synthen passer bedre til det elektroniske; har du gamle kirkeorgler, er det ikke alltid lett å få det til å passe med moderne klanger.
Bearbeidingar og val
Dei fleste verka på CD-en; ”Link”, ”Colerazione” og ”Den første sommerfugl”, er bearbeida versjonar av Nordheim sine tidlegare komposisjonar. Du skriv i coveret at det oppstår ein del val i denne situasjonen; kan du fortelja noko om dei?
- På synth kan man ikke spille det samme som på kirkeorgelet, men til gjengjeld kan jeg gjøre en del ting som orgelet ikke kan. Derfor var det ikke, da vi skulle fremføre ”Link”, bare å transkribere orgelstemmen direkte over til synth, men vi måtte hele tiden gjøre vurderinger. Noe måtte repeteres, noe måtte legges til for å få det til å låte bra. Da vi arbeidet med det første verket – og vi arbeidet virkelig mye med det – var Nordheim med oss hele tiden. Vi diskuterte hvilke løsninger som kunne passe, og gjennom det var det vi lærte å kjenne hverandre – og vi lærte mye om hvordan Nordheim tenkte. Siden trengte vi ikke så mye tid sammen, vi var trygge på at vi forsto hverandre, fortel Karlsson.
Å spela med si fortid
Det høyrest ut som verka de arbeider med får vert utvikla i ein slags workshop, og at ensemblet har ei viss innverknad på det ferdige resultatet. Finst arbeidet nedteikna så andre kan gjera det etter dykk?
- Det vi har improvisert er ikke store melodiske linjer eller slikt som er verdt å skrive ned, men mer en hendelse som smelter inn i tapen. I det originale verket er disse tingene heller ikke skrevet helt ut – så vår versjon av dem er ikke så forskjellig fra originalen. Vi har tettet en del hull. Men det er ikke vi som har komponert, det er fremdeles Nordheims ånd som svever over det, seier Karlsson.
Pianisten fortel vidare om verket ”Colerazione”, der det musikarane framfører vert spelt inn og sendt tilbake ut i rommet etter 15 sekunder, somme gonger etter å ha vore gjennom ein ringmodulator slik at lyden har blitt forvrengt.
- Nordheim synes det er en fascinerende tanke å spille med sin fortid. Han mener kortminnet blir ganske dårlig etter 15 sekunder, men i denne versjonen blir musikken gjentatt, og som musiker får du bøte for det om du for eksempel spiller for sterkt et sted. Det gjelder å tenke før og etter hele tiden.
- Dette er et av de tidlige verkene til Nordheim, og for Nordheim satte det i gang saker og ting. Det er godt notert, så åpent at nesten hvilket som helst instrument kan spille det. Det er bare form og tid, sterkt og svakt som er notert, og så er det bare for musikerne å fylle med det han har lyst til. Likevel låter det som Nordheim, seier Karlsson, og legg til:
- Dels ligger det i samplingene. Det låter Nordheim med dem. Ut over det kan jeg ikke forklare det.
Livet i stort
Korleis var det så å arbeida med ”Fem Kryptofonier” som er det einaste verket som faktisk er skrive for besetninga dykkar?
- Det var selvfølgelig enklere fordi Nordheim visste hva instrumentariet var, og hva han kunne få ut av det. Det hadde vært et ønskemål for oss lenge; i mange år var jo duoen og Hilde Torgersen ute og turnerte, men uten et originalverk. Jeg tror dette verket satt litt langt inne for Nordheim, men så fant han tekster.
- Verket handler om livet i stort! Tekstene er basert på fragmenter på leirtavler fra en gresk bok. Flere av tekstene er pornografiske, så vi så for oss at vi ville få mange saftige tekster, men det ble altså tekstene om livet han valgte ut, seier Karlsson.
- Dette verket er enklere skrevet enn de andre. Og også her var det visse element som han lot stå åpne, og som han utarbeidet på prøvene sammen med oss.
- Og det siste verket på CD-en, ”Den første sommerfugl” hører jo egentlig ikke med; det er som en ufo på CD-en. Men så hører den til likevel. På turneene brukte vi det som ekstranummer, det verket forklarer de andre på en måte, belyser dem, og gir perspektiv.
Ny plate i vente
- Duoen har på en måte to ansikter, fortel Karlsson vidare.
Han peikar på at Cikada Duo dels er piano/ slagverk-duo, dels eit synth/slagverk/elektronikk-ensemble. Og at sjølv om dei har arbeida mykje elektronisk, er dei òg veldig glade i det akustiske aspektet.
- Det er noe med at de akustiske instrumentene har en uendelighet som ikke de elektriske har. Man blir mer sliten av den elektriske lyden, synes jeg, seier Karlsson.
Ikkje desto mindre er det eit nytt elektronisk prosjekt i vente, med innspeling av verk av komponist Åke Palmerud, som òg styrer elektronikken på Nordheim-plata.
- En forskjell mellom Åke Palmerud og Nordheim er at Nordheim ikke vet så mye om elektronikk – det er ikke han som gjør den på fremføringene. Med Palmerud er det omvendt, hos han er det snarere det akustiske som er ukjent, seier Karlsson og lovar ei nokså annleis plate enn noverande om eitt års tid.
Karlsson fortel òg at duoen har fått eit stykke av James Dillan som dei arbeider med, og om duoen sitt samarbeid med Jon Balke og Ingar Zach. Og innimellom dette, er det Karlsson kallar ”gamal norsk musikk” som opptek merksemda:
- De fleste komposisjoner blir jo bare framført en to-tre ganger, så forsvinner de, og kommer fram først om de blir klassiske. Til en konsert vi hadde i vår, satt vi her ute på MIC og lette i noter, og fant store mengde noter vi ikke hadde spilt før. Det kommer vi til å fortstette med, samtidig som vi bestiller nye verk. Det finnes mye bra musikk i hyllene!
Cikada Duo - Arne Nordheim er ute på selskapet 2L. Utøvere er Kenneth Karlsson, synthesizer, og Bjørn Rabben, perkusjon som Cikada Duo. Åke Parmerud, elektronikk, og sopran Elisabeth Holmertz er med på albumet.
