Er du popkultivert?
KRONIKK: Hva er god smak? - spør sosiolog, entertainer og skribent Kjetil Rolness i denne artikkelen. - Det har blitt så viktig å kunne teoretisere om musikk at den gode popsmaken er forbeholdt de høykompetente. Dette gjelder ikke bare journalister og anmeldere, men også musikerne selv. De kuleste gutta i rockklassen har nettopp kunnskapen og distansen til å kunne reflektere over sitt virke i en vid kulturell kontekst, skriver Rolness blant annet her.
Av Kjetil Rolness
Populærmusikk i Norge. En gang en vits. Nå noe vi tar på alvor og er stolte av, i alle fall når utlendingene skryter. Men let's face it, Rock-Ola: Svenskene har mye bedre popmusikk enn oss. Svenskene er flinkere til å lage kule magasiner og radio-/TV-programmer.
Framfor alt er de flinkere til å lage interessante programmer om popmusikk. Nei, jeg snakker ikke om ”Allsang på Skansen”, eller dens fornorskede harry-variant: ”Allsang på grensen til plagiat”.
Jeg snakker om ”Frispel” på P3, som klistret meg til radioen søndag kveld. Tema: God smak. Varighet: 2 timer. I Norge ville noe sånt havnet i kategorien ”seminar” og blitt sendt etter midnatt på kulturkanalen P2.
Hva er god smak?
Hvem bestemmer den? Hvorfor får visse band unison kritikerros og ikke andre? Hvordan påvirker det oss?
Radioprogrammet fastslo at god smak er populærmusikkens vanskeligste, men også viktigste begrep. God smak eksisterer som omverdens vurderinger enten vi liker det eller ikke, og vår egen smak definerer oss i andre øyne. Derfor er store deler av dagens poppublikum veldig bevisste på smaken sin, hva de liker og misliker, hvem de assosierer seg med og hvem de tar avstand fra.
Og nettopp denne (selv) bevisstheten er i ferd med å bli viktigere enn musikken. Hanna Fahl, programleder i ”P3 Pop”, mener kampen for å gjøre popkulturen Stuerein har slått tilbake: Det har blitt så viktig å kunne teoretisere om musikk at den gode popsmaken er forbeholdt de høykompetente. Dette gjelder ikke bare journalister og anmeldere, men også musikerne selv. De kuleste gutta i rockklassen har nettopp kunnskapen og distansen til å kunne reflektere over sitt virke i en vid kulturell kontekst.
Slik har det lenge vært innenfor samtidskunsten, der det er et absolutt krav å kunne artikulere sitt prosjekt og posisjonere seg i forhold til den eksisterende diskursen. Konseptuell kunst og merkevarebygging lar seg i dag knapt skille, og nå gjelder samme logikk i popmusikken, selv der støyen og sirkuset er som verst.
”Vi er en blanding av fascistestetikk, Samantha Fox, TV-serien Dallas og AIDS”, sier Whiplasher Bernadotte (!) i svenske metalbandet Deathstars til svensk P3. Slik taler viderekomne Kiss-elever med sans for gørr og Gucci: ”Rent konseptuelt er
vi et veldig pretensiøst band.” ”Vi søker etter en kvalitet i det som er svulstig og komplekst.” ”Vi portretterer døden på en smakfull og elitistisk måte.” ”Vi er 24 karats mørke.”
Er det noe her som minner om et verdenskjent norsk rølpeband?
Turboneger har ereksjoner.
Og synger om dem. Men de har minst like høye pretensjoner. På Dagbladets ”Ideer”-sider 4. juni omtalte bandideolog Thomas Seltzer gruppa som en ”en særs vellykket kunstinstallasjon” og trakk linjer til Wilhelm Reich, Michel Houellebecq, Walter Benjamin, 20-tallsblues og ”Tel Aviv-treenigheten”. Intet mindre!
Hadde dette vært et simpelt forsøk på ”bli tatt alvorlig” (slik Vebjørn Verlo påsto i Dagbladet over en hel debattside 25. juni), ville namedroppingen påkalt hånlatter. Men den selvlærte sinnataggen Seltzer forsøker snarere å heve bandets formelmusikk opp på et nivå der bare de smarte folka skjønner forskjell på alvor og tøv, eller vet å nyte den ugjennomskuelige ambivalensen.
For hva er vel kjernen i all god utagerende rock'n'roll om ikke nettopp alvorlig tøv, dyp overflatiskhet og intelligent stupiditet?
Enhver musikkjournalist er en mislykket musiker, ifølge gammel visdom.
I dag snakker de mest hypede popartistene som vellykkede musikkjournalister. Seltzer skrev tidligere i Natt&Dag, popsmaksdommernes husbibel. Forsiden av siste nummer prydes av Montée, en Oslo-basert ”supergruppe” som ennå ikke har utgitt ei plate.
Men de har god smak og vet det selv. Og redaktør Audun Vinger hjelper gjerne fram popkjennere med ”sterk referansebevissthet”, som skjønner genialiteten til Talking Heads, Prince, Talk Talk og Steely Dan, som samler på plater (vinyl, selvsagt), lager kreative mixtaper og makter å sette ord på store visjoner: ”Vi prøver å finne en gyllen middelvei mellom den klassiske poplåten og et slags knubbete uttrykk, noe som ofte går på litt mer repetitive mønstre, slik at klimakset blir totalt.”
Daft Punk og R&B er noe de prøver å ”inkorporere sonisk” i musikken, som like gjerne kan være ”svært konsise poplåter” som ”luftige perkusjonsdrevne, men harmoniske konstruksjoner”.
Jeg skal ikke melde Montée inn i Dusteforbundet. Og mener ikke at intellektualisering dreper musikk. Men jeg var selv musikkjournalist (og muligens mislykket musiker!) på åttitallet. Og jeg kan love: ingen norske band snakket slik for tjue eller femten år siden.
Den gang ville man – gudhjelpe meg - ikke ”bli satt i bås”!
Lite ante man at framtidas pop-snekkere ville tegne båsene selv, med ambisjons- og
presisjonsnivået til nyutdannede arkitekter.
Og utdannelse mangler man ikke i det nye pop-aristokratiet! I samme N&D møter vi Joachim Dyrdahl, alias DiskJokke, sist i rekken av disco-orienterte norske ”superprodusenter”.
Hva gjør han ellers i livet? Spiller fiolin og tar master i matematikk. Todd Terje, et større navn i sjangeren, studerer teoretisk fysikk. Hvor er vi da? Veldig langt unna Boney M på
danskebåten. ”Akademikerdisco”, fniser journalisten, men treffer helt presist.
Akkurat som Seltzer, den beleste sønn av en psykologiprofessor, spiller akademikerrock for ressurssterk vestkantungdom som aldri ville gått på konsert med Iron Maiden.
De smarteste gutta har tatt over den ”dummeste” musikken, og gjort den undergrunnskul for dem ovenpå.
Det er det nye vannskille i popen. Som også befester et klasseskille av den gamle sorten, noe svenskene skjønner bedre enn oss. Whiplasher i Deathstars minner om at hardrock er arbeiderklassemusikk.
Og hva gir den lav status? Ikke musikken, men holdningen: Hardrockerne tar seg selv på største alvor, mens alle smartingene ler av dem.
Om forfatteren:
Rolness uten sminke er utdannet magister i sosiologi med smak, estetikk, kultur og forbruk som spesialfelt. Han har tidligere vært amanuensis i markedsføring på Lillehammer Høgskole, prosjektleder ved Norsk Form, og har nå deltids stilling som dosent ved Oslo Markedshøyskole. Rolness er fast spaltist i Dagbladet.
Rolness med sminke heter Jens Pikenes, smørsanger og kvinnebedårer i underholdningsorkesteret Penthouse Playboys. Bandet “vrikker julen inn” hvert år på Rockefeller i Oslo med kjente gjesteartister.
Artikkelen stod første gang på trykk i Dagbladet 7. juli. Den er brakt videre på Ballade med Dagbladet og Rolness’ velvillige tillatelse.
Gå til hjemmesiden til Kjetil Rolness for flere artikler.
