Når byer åpner seg
ÅPNINGSTALE: Pianist, komponist og forfatter Ketil Bjørnstad framførte denne teksten som en prolog til Molde Jazzfestival som åpnet mandag. Bjørnstad er utdannet klassisk pianist, men har senere beveget seg mot blant annet jazzuttrykket. Bjørnstad har flere plateinnspillinger bak seg på ECM og Kirkelig Kulturverksted, og er kanskje mest kjent for albumet Leve Patagonia fra 1978. Han debuterte som forfatter i 1972 med diktsamlingen Alene ut.
Prolog til Molde Internasjonale Jazzfestival 2007
av Ketil Bjørnstad
Det er noe stort og skjønt som skjer
når byer åpner seg,
når knopper brister,
og det ikke gjør ondt,
når byen blir som et menneske
du kjente en gang,
som du møter på gaten,
og du sier "hei",
og du ser at mennesket har forandret seg,
blitt tydeligere, fått et skarpere blikk,
og du utbryter, nesten forfjamset:
"Bevares, som du har vokst siden sist!"
Slik åpner Molde seg hvert år,
på samme årstid,
med naturens lovmessighet
vokser seg større i løpet av en natt,
blir enda vakrere, trassigere og sikrere på seg selv
godt hjulpet av fjorden og fjellene.
Molde folder seg ut som en verdensby.
New York, Berlin, Paris ...?
Hvem tør å yppe seg når det er juli i Molde,
når rosene blomstrer
når Svein Åge Johansen finner frem limousinen sin,
når Terje Mosnes og alle de andre er på plass,
når ordføreren får på seg kjedet,
når alle de frivillige melder seg til tjeneste,
når det er jazzfestival,
når byen blir et møtested for
utøvere og lyttere i verdensklasse,
de som må ha akkurat dét rommet på Alexandra,
eller dét flygelet, fløyet over Atlanterhavet, på scenen,
eller de som gir pokker i hotellstandarden,
de som bor på campen
de som vet om en garasje,
et kjærkomment krypinn som redder budsjettet
når man har satt seg fore
endelig å kunne høre Wayne Shorter igjen!
Javisst er det noe stort som skjer
når mennesker åpner seg
og det som gjør at man samles akkurat her
i verdensbyen Molde
en snau uke hvert år, er komplett usynlig,
slik det jeg skulle spille her,
den første gangen i 1972, da jeg var tyve år,
var umulig å se eller ta og føle på
men allikevel med tydelige grenser:
Bartok og Prokofiev
det usynlige transformert til notetegn
til klare påbud:
spill sterkt i takt sekstifire
spill svakt i takt seksisyv
spill en fiss i takt hundreogni
lag fermate i takt tohundreogsytten
Og jeg spilte det jeg hadde lært,
men i Molde det året, lærte jeg også
noe annet,
om en frihet uten grenser
som allikevel hadde en lovmessighet
Jeg så Keith Jarrett sitte ved
Schimmel-flygelet i kinoen
og spille akkorder jeg kjente
men som allikevel var helt nye
fordi notene ikke fantes
fordi alt var improvisert
fordi tanken åpnet seg
ble trassigere og sikrere på seg selv
fordi man ikke trengte to tanker i hodet samtidig
slik så mange politikere sier at de trenger nå i dag,
men en eneste tanke man var konsentrert om
en tanke som var tydelig nok, ja, som bar,
som man forfulgte til ytterste konsekvens,
som skapte crescendoet i takt syttito,
diminuendoet i takt hundreogfjorten,
uten at det noen gang var planlagt.
Og mange år senere skulle jeg selv sitte på podiet
og minnes hva Arild Andersen nettopp hadde sagt til meg:
"Don't think! Just concentrate!"
Og jeg skulle minnes hva Jon Christensen hadde sagt,
mange år tidligere:
"Bare spell, Ketil. Kanskje blir det bra. Kanskje blir det ikke så bra.
Det viktigste er at du gjør det beste du kan
akkurat nå."
Akkurat nå står jeg på en scene i Molde
og vil gjøre det beste jeg kan,
fordi byen åpner seg,
fordi mennesker som kommer fra alle verdenshjørner
snart skal åpne seg,
fordi det er jazzfestival,
fordi noen snart skal få høre
Wayne Shorter igjen.
Selv hørte jeg Bill Evans her,
noen måneder før han døde.
Jeg hørte Zawinul, Chick Corea.
Jeg hørte Eubie Blake og snakket lenge med ham
på bakrommet.
Jeg forsto at musikken ikke hadde grenser allikevel,
at jeg ikke alltid måtte vite
hva som skulle skje i takt nittito,
rett før jeg gikk på scenen.
Åh, dere politikere, med de to tankene dere skryter av
at dere har i hodet hele tiden!
Tenk heller den ene tanken dere bør tenke,
tenk videre enn til neste valg og til de store institusjonene,
tenk videre enn til åpningstalen for Den Norske Opera.
Tenk at når byer som Molde åpner seg,
kan det være noe viktig som skjer,
da kan det til og med være fare på ferde,
nye tanker kan bli tenkt,
for da kan mennesker være ekstra skjerpet.
Tenk på han som ligger i garasjen
for høre Wayne Shorter,
tenk på hun som står i døra kveld etter kveld
for å kunne høre Nils Petter Molvær
den ene kvelden,
tenk på den unge pianisten som
skal holde sin første solokonsert i kulturhuset.
Tenk at jazzfesten i Molde
aldri hadde kunnet finne sted
om det ikke var for årstidene, høststormene,
vintersneen, de steingrå ukene i mars og april,
alle hverdagene imellom høytidene
jazzklubbene som ikke lar seg velte,
som kjører festival hele året,
de underbetalte og neglisjerte arrangørene
teknikerne og musikerne,
forbundslederne og initiativtagerne
som aksepterer, år etter år,
å spise smulene fra de rikes bord
enda de vet at de har de djerveste tankene,
den største lydhørheten,
den dypeste kunnskapen,
det beste kontaktnettet
og den sterkeste intuisjonen.
Ja, hva er det med denne landsdelen, denne byen,
skapt for kontraster og store tanker.
Min bestevenn hadde kjærlighetssorg
Han ønsket å ta livet sitt her inne i fjorden.
Han klarte det ikke.
Han løp ut på Moloen.
Da så han Alpene i syd
snehvite og gnistrende i solskinnet.
Da ombestemte han seg.
Da ville han leve allikevel.
Da skrev han en vise-klassiker
om havet, døden og kjærligheten
på hotellrommet på Alexandra samme natt
mens den krakilske trommeslageren på naborommet
hev minibaren ut av vinduet.
Så mange liv. Så mange historier.
Bjørnar Andresen, som alltid måtte ligge når han spilte bass.
Svein Finnerud, som alltid jaktet på horisontene
med blikket sitt.
Arild Wickstrøm, som hadde vært på kino, hvis vi skjønte
hva han mente.
Bill Evans, Michael Brecker, stjernene og stjernenykkene.
Pat Metheny som måtte øve gitar
selv når gitaren lå på samlebåndet i ankomsthallen.
Miles Davis som hveste:
"What's wrong with you!" da en ivrig fan spurte om autograf.
Alle de salige, som er døde nå.
Radka Toneffs sølvblanke ballader.
The Moon's a harsh Mistress.
Selv satt jeg på avholdshotellet med Erik Bye
og så mot kirkegården.
Det var en begravelse som fant sted
utenfor vinduene.
En begravelse i regnvær.
Det var så trist at Erik sa:
"La oss ta en tur ned til Redningsskøyta.
Den bærer mitt navn. Den ligger til kai.
Det er et godt tegn. Da er det ingen som er
i havsnød akkurat nå."
Noen timer senere sang han
"Anna Lovinda" i domkirken, og
Ola Kværnberg dro til på fela.
Nåvel. Sjalusien kan brenne i de fleste hjerter.
Da Molde vokste seg stor i fotballrus,
da byen hadde både milliardæren og statsministeren,
var jeg ikke den mest generøse.
Jeg innrømmer det.
Kanskje skrev jeg til og med stygge ting
om det jeg egentlig elsket.
Det er hanreiens privilegium.
Idag kan jeg be om unnskyldning.
Idag er jeg ikke hanrei lenger.
Og Molde er noe langt mer enn
et våtmarksområde.
Men glem ikke kvinnene, vokalistene,
Alle de som ble formet her
som ble utfordret, og som svarte på tiltale,
det store strekket mellom generasjonene
fra den pur unge Silje Nergaard
via Sidsel Endresen, Eldbjørg Raknes
og alle som kom etter
til den modne Karin Krohg.
Ja, "Break of Day in Molde"
Så mange sanger om havet,
så mange sanger om fjellene.
Da jeg satt på et lite fly
med cellisten David Darling
fra Kristiansund til Molde
kom vi inn i kraftig turbulens
over Tresfjord et sted.
"Hva er det som skjer?" skrek
den godhjertede amerikaner
med panikk i blikket,
mens flyet var i fritt fall
og hattehyllene åpnet seg på vidt gap.
"Ta det med ro," sa jeg beroligende.
"Det er bare Terje Rypdal som øver på gitar."
"If Mountains Could Sing", sa Terje Rypdal.
På den andre siden av fjorden synger Molde, dag og natt,
noen døgn i juli hvert år.
Molde synger, i minnene til de som var der,
i forventningen til de som
ønsker å komme dit.
"Tell me about Molde," sier de,
på Taiwan, i Schwaben, på Shetland.
Verdensbyen Molde,
der alle som dyrker det usynliges kunst
kan møtes
i det vi kaller musikken
det som vi aldri kan sette ord på,
det som skaper berøring,
uten at hud behøver å møte møter hud
Når byen er gjennomlyst av en eneste tanke
en eneste konsentrasjon
en eneste glede
et eneste alvor
Slik enhver musiker som har stått på en scene
vet at publikum, i summen av alle
som er til stede
blir en ny personlighet,
som åpner seg,
som blir synlig
akkurat da,
for musikeren som står på scenen,
akkurat der.
Byen og menneskene åpner seg
for berøringen
Og da er det ikke lenger så viktig
om Molde er en verdensby eller ikke.
Da er ikke det viktigste som skjer
å ha to tanker i hodet samtidig,
ikke engang å ha en eneste tanke tilbake
i hodet,
men en følelse, en tone, en timing,
en harmoni, et nærvær.
Eller, som jazzlegenden Conny fra Gøteborg
en gang sa, lenge før
Irak-krigen og George Bush:
"Man måste watcha out så man inte loosar spacet!"
Da er byen stor nok!
Menneskene også.
Da er det igjen tid for jazzfestival.
"Don't think. Just concentrate."
Da kan miraklene skje.
