Tom Ottar Andreassen: - Om ingenting kan gå galt, er det ikke mye å øve for
INTERVJU: - Det du lærte de første årene er det du ofte kommer tilbake til, det er på en måte grunnfjellet, seier fløytist Tom Ottar Andreassen om si tidlege utdanning. Andreassen er aktuell under ICMF Stavanger, og ser fram til å framføra verk av Prokofiev, Poulenc og Debussy. - Det er sjelden man får spille det beste av det beste for fløyte, seier han til Ballade.
Av Ida Habbestad
Tom Ottar Andreassen er fløytist, ein av dei sentrale i sin generasjon. Sidan 1980-talet har han vore orkestermusikar, og har hatt større eller mindre posisjonar i dei fleste norske symfoniorkestra. Han har medverka i ei mengd mindre ensemble og er mykje brukt som solist, mellom anna i Yngve Slettholm sin fløytekonsert ”Possible Selection” med Oslo-Filharmonien, som vart utgiven på CD i haust.
Pedagogikk har det òg vore tid til; Andreassen er førsteamanuensis ved Barratt Dues musikkinstitutt, der underteikna hadde gleda av å ha han som fløytelærar frå 1997-1998. Ein skulle difor tru at me var godt kjende, men ved førebuinga til denne samtalen slår det meg at eg veit langt meir om kva Andreassen tenkjer om Mozarts fløytekonsertar, Bach-sonater, og Gaubert enn om hans eige musikarliv.
Eg bestemmer meg dermed for å byrja ved utgangspunktet; kvar byrja eigentleg musikkinteressa di?
- Musikken lå latent hos meg i flere år før den kom ut, svarer Andreassen. - Jeg likte å høre musikk på radioen, særlig en programpost som het ”Ord for dagen”, som ofte avsluttet med fløytemuskk. Jeg husker jeg sto og ventet; kanskje kommer det fløyte i dag? Det er ikke alltid tilfeldig hvilket instrument du ender opp med; jeg fant noe jeg likte, ble betatt av det, hadde en fascinasjon for lyden… Det var sånn det starta.
Andreassen treng ikkje tid til å tenkja seg om. Orda kjem raskt, utan nøling, og han har mykje på hjarta om det meste. Energi er eit sentralt karakteriserande ord om fløytisten, som no berettar vidare om sin oppvekst.
Struktur og repertoar
Frå han var liten var han med sin eldre bror i kyrkja, der denne var organistvikar. Han hjelpte til med å registrera, og han song under gudstenestene. Først då han var 12 år byrja han spela fløyte. Instrument fekk han frå korpset i Moelv – eit gamalt, bortgøymd instrument frå tida då korpset hadde treblåsarar. Hans første fløytelærar var operasongaren Espen Fegran som då var 17 år, og, i følgje Andreassen, den einaste i Moelv som kunne spela fløyte.
Læretida varte i to månader – då flytta Fegran. Men Andreassen hadde lært nok til å få byrja i korpset, og var med på fleire konsertar og prosjekt, mellom anna ei oppsetjing av ”Juleoratoriet” som sette djupe spor. Då han så fylde 13 byrja han reisa til Oslo for å ta timar med Torkil Bye. Ei ny verd opna seg, fortel Andreassen:
- Læreren kunne spille på høyeste nivå, vise meg hvordan det kunne låte... Spesielt de første par åra var spesielle. Det er jo slik i den tida, du gjør framskritt uten helt å vite hvorfor. Vi hadde strukturerte timer; Torkil jobbet med klang, teknikk, skalaer, etyder, og så gjennomgikk vi veldig mye repertoar. Du vet hvordan det er, den første timen skal du spille en Bach-sonate, neste gang Hues ”Fantasie”, du må jo bare lære det...
- Det var en bra skole. Jeg har hatt mange gode lærere etterpå, men jeg opplever at det du lærte de første årene er det du ofte kommer tilbake til, det er på en måte grunnfjellet.
For musikkens skuld
På musikkhøgskulen var det Ørnulf Gulbrandsen som underviste, den legendariske fløytisten som nok er den norske fløytisten som vil vera best hugsa frå førre århundret. Gulbrandsen sitt lidenskaplege forhold til sitt instrument har gjort inntrykk på mange, men Andreassen fortel at det krevde sin mann å henga med i timane hans.
- Jeg var nesten for ung for å begynne hos ham, 18 år gamle gutter er jo ikke alltid så modne... Men jeg skjønte ihvertfall det viktigste han sa, og han lærte meg å prøve virkelig. Han var ekstremt pirkete, og jobbet med rytme og klang – egalitet var han opptatt av. Han lærte oss hvordan du kunne lage dine egne øvelser for å løse tekniske og klanglige problemer i et musikkstykke. Den måten å angripe musikken på er tidkrevende, og ofte ønsket jeg at døgnet hadde mer enn 24 timer. Men alt var for musikkens skyld, det var kanskje det viktigste Gulbrandsen formidlet. Det utfylte hverandre bra, han og Torkil.
Grunnleggjande spørsmål og perfeksjonisme
Som så mange andre musikarar kjende Andreassen behov for å reisa ut av landet for å henta ytterlegare inspirasjon. Først var han hjå Nicolet i Basel.
- Nicolet sitt undervisningsopplegg fungerte sånn at man ringte ham og fikk beskjed om hvilke uker han underviste, at man måtte komme den og den uka. Så reiste man til en låve utenfor Basel der han trommet sammen gjerne 12 studenter om gangen. Så holdt vi på hele uka, fra morgen til kveld, og midt på dagen dro vi ned til landsbyen og spiste.
- Det var inspirerende å høre så mange andre, og Nicolet var en av de virkelig store pedagogene. Han trakk de store linjene i musikken. Om du spilte moderne musikk eller gammel, fant han alltid frem til grunnleggende spørsmål, klarte å dra musikalske forbindelseslinjer mellom det gamle og det nye, minnest Andreassen.
- Da jeg fikk jobb i operaen, følte jeg behov for å ta flere timer, og oppsøkte Andreas Blau i Øst-Berlin. Blau var en helt annen type enn Nicolet, en perfeksjonist av dimensjoner. Selv gjorde han nesten aldri feil – og han grep bare tak i det du kunne gjøre bedre. Men han var svært gjestfri, og etter timene vi hadde hjemme hos ham drakk vi kaffe og spiste, og jeg fikk ofte billetter til konsertene hans med Berliner-filharmonien.
Jobben som fløytist og solofløytist i operaen var Andreassens andre jobb. Den første var i Bergen-filharmonien – også der som alternerande solofløytist – og denne stillinga fekk han då han gjekk i 1. klasse ved musikkhøgskulen.
- Det førte til at jeg aldri kom i mål med musikkhøgskolen, jeg hadde ikke mulighet til å være til stede nok timer, og systemet ikke så fleksibelt den gangen. I dag er man nok mer velvillig, både arbeidsgivere og studiested ønsker mer å legge til rette for at man skal komme seg gjennom studiene. Nå er det jo så mye vanskeligere å få seg jobb, seier han.
Nivåheving – og utjamning
At utdanninga ikkje er fullført tykkjest ikkje ha vore noko hinder for Andreassen. Andreassen har hatt større eller mindre stillingar i alle orkestre i landet, utanom Trondheim. Korleis er det å ha vore innom så mange ulike orkestre?
- Det er spennede. Nivået i Norge går stadig oppover, særlig i de mindre orkestrene. Oslo-Filharmonien hadde jo en enorm utvikling på 70-80 tallet, de har hatt en topp, og det tar tid å opparbeide en ny. Den generelle nivåforskjelene mellom orkestrene er i ferd med å bli utjevnet, seier Andreassen.
Korleis opplevest det at det kjem ein generasjon etter deg med så mange særs dyktige utøvarar?
- Det er en vanskelig problemstilling; folk tenker forskjellig om dette. Vi har det jo veldig trygt på arbeidsplassene våre i Norge. Dessuten er det stor forskjell på om man sitter på en tuttistemme eller om man er stemmeleder eller gruppeleder. Som stemmeleder er du såpass mye i fokus at folk vil høre om du er i dårlig form. Det er sikkert truende for noen, men om det ikke var en konsertsituasjon man øvde fram til, noe som kan gå galt, er det heller ikke så mye å øve for.
- Som 30-åring er du jo ung og dynamisk, jobber hardt og vil at ting skal bli bedre. Det er ikke noe du orker å gjøre i årevis. Etter hvert forsvinner noe av driven, og da er det bra når det kommer en ung musiker som tar din gamle rolle. Jeg tror noe av det viktigste i orkestrene nettopp er miksen av de yngre som vil og de eldre som noen ganger roer de yngre. Gløden smitter over på oss, det er en påminnelse. Om man øver jevnt og trutt har man ikke så mye å tape, seier Andreassen.
Om orkestret han arbeider i no, fortel han med entusiasme.
- Kork er en spesiell arbeidsplass, den skal dekke så mange felt. Det er forfriskende å spille forskjellige typer musikk, men jeg mener at det er viktig at det hele tiden ligger noen skikkelige kvalitetskonserter med klassisk musikk i bunnen av virksomheten. Om det tipper over og blir for mye pop-orkester vil nok kvaliteten gå nedover. Jeg tror vi har funnet en god miks, seier Andreassen.
Det fysiske er viktig
Du er solofløytist i Kringkastingsorkesteret spelar prosjektvis med Det Norske Kammerorkester, og er i tillegg førsteamanuensis i fløyte ved Barratt Due Musikkinstitutt. Korleis går dette opp?
- Om du ser på kartet er det kort vei fra Marienlyst til Barratt Due, ler Andreassen. - Og så bor jeg i Tønsberg og har tid til å planlegge dagen på toget. Det blir en del planlegging, medgjer han.
- Så har jeg jo barn som må følges opp – jeg er fotballtrener for den yngste sønnen min, det begynte jeg med for 12-13 år siden. Og jeg trener litt selv. Det fysiske er viktig for meg; jeg må få brukt litt krefter, ellers blir jeg et uromoment i orkesteret!
Det beste for fløyte
Den energiske mannen bør opplevast i Stavanger. Han skal spela det han sjølv meiner er det beste av det beste for fløyte – Prokofiev, Poulenc og Debussy, og gleder seg:
- Det er sjelden man får spille det beste av det beste som er for fløyte. Dersom det inviteres fløytister til kammermuskkfestivaler kommer det jo som regel en utenlandsk størrelse – en Gallois eller en Pahud – så den typen oppgaver er sjelden ledige. Jeg gleder meg veldig!
Ei meir detaljert programoversikt finn du her.
Siste kommentarer:
2 lokale kommentarer til denne artikkelen
HUSKER 'U MANGLERRUD?
Skrevet 19.12.2008 11:20 av Tor Guttu
BERRE EIT UTVAL
Skrevet 19.12.2008 13:04 av Ida Habbestad
og takk for spørsmål!
Det kan godt henda at Andreassen nemnde Manglerud vidaregåande som del av sin musikalske oppvekst (det er lenge sidan, så eg hugsar det ikkje sikkert). I eit intervju utelet jo journalisten ofte nokså mykje informasjon så teksten skal bli lesbar til slutt, og under samtalen eg hadde med Andreassen akkurat den dagen, var det altså dei opplevingane som vert trukke fram i teksten Andreassen hadde mest på hjarta om.
Kanskje ville han fortalt det annleis ved eit anna høve?
mvh
Ida Habbestad, jounalist Ballade