Tine Thing Helseth: Eit klassisk engasjement

INTERVJU: Tine Thing Helseth er aktuell med sin første soloplate. Ho er framst av alt oppteken av at folk skal få eit høve til å høyra den klassiske musikken, og dessutan at det skal vera tydeleg at det er publikummet den er til for. -Jeg vet ikke om de vet det selv, men publikumet har alt å si på en fremførelse. Om jeg føler på meg at de bare sitter og gjesper blir det noe helt annet enn om jeg føler at de er med. Publikum er nesten viktigere for framføringen enn å ha et bra orkester og en bra dirigent, seier Helseth til Ballade.

Tine Thing Helseth/Foto: Observatoriet/Simax

Av Ida Habbestad

- Trompeten er veldig allsidig! Du kan overdøve et helt orkester, og høres gjennom et stort antall fioliner. Samtidig har den lyriske kvaliteter, så du har spennet – både det styrkegradsmessige og det klanglige – og et stort spekter av stemninger…

Tine Thing Helseth fortel entusiastisk om instrumentet sitt. I forkant av Virtuos-konkurransen i 2006, var ho imidlertid i tvil om instrumentet var det rette. Som regel er det strykarar eller pianistar som går til topps i slike konkurransar, og då Helseth meldte seg på, var det meir for ikkje å angra enn avdi ho trudde vinnarsjansen var reell.

Kanskje har det med repertoar å gjera, undrar ho.

- Vi har jo et stort gap i repertoaret, mellom wienerklassiske repertoaret og det 20. århundret. I orkesterverkene fra romantikken er det tydelig at komponistene bruker instrumentet, at de liker det. Men vi har ikke vår Mendelssohn, Tsjakovskij og Brahms – eller Grieg for den del – slikt som er det ”typiske” solistrepertoaret.

Standard repertoar

I ettertid er både ho og mange andre glade for påmeldinga, for med 2. pris i den internasjonale finalen med Wiener Symphoniker, byrja ein karriere som mange har spådd vil nå langt.

I november er ho aktuell med sin første solo-plate, med eit utval av dei mest kjende trompetkonsertane. Her er verk av Haydn, Hummel, og Neruda – alle frå seint 1700- og tidleg 1800-tal – samt obo-konserten av Albinoni som er transkribert og har vorte standard trompet-repertoar.

Kvifor valde du nettopp desse verka?

- Det var dette repertoaret jeg hadde aller mest lyst til å spille inn. Mange venter med å spille inn standardrepertoar til de har gitt ut flere CD-er og føler at de virkelig behersker det. Men det er dette repertoaret jeg liker best, og jeg mener at det er meg, 100 prosent, svarer Helseth.

Kritikarar påpeikar gjerne at ein ikkje bør spela inn gamalt repertoar med mindre ein har noko å tilføya. Kva tenkjer du om dette, og kva ynskjer du eventuelt å tilføra med innspelinga di?

- Det er klart at med repertoar som er gjort mange ganger kan det være vanskelig å gi et personlig preg uten å gå utenfor stilen. Men jeg tror at man, dersom man er en ordentlig god musiker, får tilført noe av seg selv; en egen stemme. Det jeg tenker mest på generelt sett, er at instrumentet og de tekniske utfordringene ikke skal stå i veien. Det er musisereringen jeg vil, og få fram min stemme gjennom den.

Godt nettverk

Helseth berettar om ein innspelingsprosess som kom igang på tre vekers varsel. På same måte kom hennar første solistoppdrag med kammerorkestret brått på, den gongen berre to veker før konsert. Men desse prosjekta er ikkje det einaste som har gått fort for Helseth. Etter finalen i Wien var ho ikkje lenger berre ein særleg dyktig trompetist her i Norge, men ein ettertrakta solist internasjonalt.

Korleis har du opplevd denne overgangen?

- Først og fremst gøy at det skjer så mye. Jeg hadde jo ting før finalen i Wien også, men plutselig ble det et helt annet format. Dessuten var hele livet i forandring akkurat da. Jeg var i ferd med å begynne på konservatorieavdelingen på Barratt Due, skolegangen var ferdig. Så fikk jeg management, folk begynte å ringe fra utlandet, og det har gått fort siden. Men det er et godt nettverk rundt meg. Jeg har fått mye informasjon, og har kunnet forberede meg.

Blir ho så nervøs framfor eit stort utanlandsk orkester?

- Jo, men det blir jeg hjemme også, før de fleste konserter. Om jeg ikke er nervøs, spiller jeg ikke mitt beste. Men jeg prøver å ha med meg noen når jeg skal til utlandet så jeg ikke er helt alene. Det er greitt på ha noen å snakke med, svarer Helseth.

Vil formidla musikk

Nøyaktig når ho bestemte seg for å bli musikar er uklart; det var liksom alltid slik.

- Jeg hadde sett at det gikk an, forklarer Helseth, og siktar til Ole Edvard Antonsen som ho kjende til frå ho var litan.

- Men jeg visste jo ikke hva som skulle til!

Dét veit du kanskje meir om no?

- Det er jo det første jeg tenker på når jeg står opp, at det er én ting jeg skal i dag, og det er å øve. Og så må jeg bestemme når. Det høres kanskje fælt ut, men det må til!

Ja, korleis er øvingsdagen for deg?

- Jeg øver det som trengs, som regel 3-4 timer. Det viktigste for meg er å bestemme når det skal skje, ellers får jeg ikke gjort noe annet. Og det er som med trening, man må passe på å ta pauser og slikt. Men det er ikke bare det spillemessige som trengs; det er også mye psykisk. Du må vite hva du vil og hvorfor du vil det.

Kva er desse i ditt tilfelle?

- Jeg vil formidle musikk – det er det jeg liker aller best å gjøre. Det hender jo, før jeg skal spille store, litt skumle konserter, at jeg lurer på hvorfor jeg piner meg gjennom dem. Men slik er det for alle, og så glemmer man den følelsen til neste gang.

Høgt nivå i Skandinavia

20 år gamal er Helseth samanlikna med to av våre ypparste musikarar, Leif Ove Andsnes og Truls Mørk. Kjenner ho det som eit forventningspress, eller som ein fordel?

- Det er veldig smigrende! Det er fantastiske musikere, og jeg har sett det som veldig positivt at folk har en så stor tro på at det skal kunne gå, svarer trompetisten.

Med fare for å vera overfokusert på dei negative sider, spør eg henne korleis ho opplever all reisinga. Nettopp ein stor musikar som Truls Mørk har jo i fleire intervju framstilt det som forferdeleg einsamt?

- Det er nok ensomt, men ikke nødvendigvis på den negative måten. Man må passe seg; det er mye fokus på en selv og det er viktig å også sette seg inn i andres liv. Foreløpig er det morsomt å reise, men det vil nok bli ensomt til tider. Det er en del av jobben, konstaterar ho.

Men reisinga gjev òg overblikk, ei auka kjennskap til norsk så vel som utanlandsk kulturliv. Helseth meiner tilstoda er positiv.

- Det står veldig godt til i Norge. Det er mye som skjer, og selv om folk klager over at det ikke alltid er mye publikum på alt, er det et høyt nivå i Norge, og i Skandinavia. Det ser folk i utlandet også, seier ho.

Publikum betyr alt

Eit slikt nivå og engasjement er viktig for Helseth, som ikkje berre er aktiv som utøvande musikar, men òg leiar av ungdomsavdelinga i Lytterforeningen for klassisk musikk.

- Hovedmålet vårt er å synliggjøre den klassiske musikken i samfunnet generelt. Vi vil at det skal være like kult å vite noe om hvor mange symfonier Mozart skrev som å vite hvor mange låter et band har skrevet, at det ikke skal bli sett på som rart. Jeg har lyst til at alle skal få muligheten til å oppleve klassisk musikk; hvor store opplevelser man kan ha av den. I dag kan man omtrent velge det bort, men folk bør få sjansen til å høre mangfoldet.

Har du denne bodskapen med deg når du er solist kring om i verda, eller fokuserer du annleis då?

- De aller fleste spiller jo for publikum og man tar hele tiden med seg erfaringer fra dem. Jeg vet ikke om de vet det selv, men publikumet har alt å si på en fremførelse. Om jeg føler på meg at de bare sitter og gjesper blir det noe helt annet enn om jeg føler at de er med. Publikum er nesten viktigere for framføringen enn å ha et bra orkester og en bra dirigent, meiner Helseth.

Ulik motivasjon, men felles resultat

Eg spør henne avsluttande om der er musikarar eller andre personar ho ser særleg opp til. Der er få, og samtidig mange, svarer trompetisten:

- Det er jo sånne som Leif Ove Andsnes og Truls Mørk, som er fantastiske musikere som har nådd langt på den internasjonale scenen, selv om de kommer fra lille Norge. Jeg er fascinert av dem som musikere, men og av personligheten deres, hva slags mennesker de er.

- Generelt synes jeg det er veldig fascinerende å se på mange av de store musikere i verden; hva de uttaler i intervjuer om hvordan de forholder seg til det de gjør. De fleste har ulike motivasjoner og sitt eget forhold til det de driver med. Men det går igjen hos de fleste er at å være musikere er noe de må gjøre. Det er ikke noe å diskutere; det er bare sånn det er, seier Helseth.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no