Hvordan ble Afric Pepperbird omtalt i sin samtid?
JAZZKANON: I april 1970 ble Jan Garbarek omtalt som en sjelden begavelse og klar for utlandet av NRKs Erling Wicklund. I januar 1972 ble Garbarek, av det amerikanske magasinet Down Beat, omtalt som den mest originale og framtidsrettede europeiske jazzmusikeren. I mellomtiden kom Afric Pepperbird. Ballade har gravd i arkivene. - Tenorsaksofonisten Jan Garbarek beviser gjennom utpreget sans for logisk oppbygging, og for balanse mellom konsentrasjon og følelse, ikke bare høy grad av musikalitet, men også intelligens, skrev tyske Jazz Podium i 1971.
Av Carl Kristian Johansen
Afric Pepperbird ble spilt inn av Jan Erik Kongshaug i Arne Bendiksens studio i Oslo 22. og 23. september 1970. Albumet ble sluppet av Manfred Eicher på det tyske selskapet ECM i desember samme år, men det var først i mars 1971 at Afric Pepperbird kom på det norske markedet.
Den ble sluppet omtrent samtidig som Jan Erik Volds jazz & poesi-album Hav, der Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal stod for musikken.
Jan Garbareks kvartett hadde året før, altså i 1969, sluppet albumet Esoteric Circle på selskapet Flying Dutchman.
Med en viss forsinkelse ble Afric Pepperbird omtalt i flere norske og internasjonale medier.
Vi har gravd i arkivene i den aktuelle perioden for å finne kritikker og omtaler av denne innspillingen.
Tyskland: Intelligent
Det tyske magasinet Jazz Podium var først ute med omtale av Afric Pepperbird og kåret den til Platte des Monats, månedens plate, i januar 1971:
”Den hos oss knapt kjente Jan Garbarek Quartet har funnet sammen til en ideell enhet. Takket være det aktive selskapet ECM Records i München presenteres nå blant annet disse fire skandinaviske musikere på plate for tysk jazzpublikum”, er innledningen på omtalen.
Videre skriver Jazz Podium:
”Musikken som gis til kjenne er like uttrykksfull i innhold som i gjennomføring. Tenorsaksofonisten Jan Garbarek beviser gjennom utpreget sans for logisk oppbygging, og for balanse mellom konsentrasjon og følelse, ikke bare høy grad av musikalitet, men også intelligens. Sammenflettingen mellom saksofon og gitar avslører suveren oversikt og smak: Det være seg duellen i stadig høyere toneleie i ”Blow Away Zone” etter Coltranlignende stigninger på tenorsax, eller i spennende, kontrasterende passasjer i ”Afric Pepperbird”.
(…)
Det er påfallende at musikken aldri taper estetikken av syne, og at Garbarek, selv når han overblåser under følelsesutbrudd, aldri spiller ukontrollert eller umotivert, men følger den rytmiske flyten fra bass og slagverk i et pågående musikalsk forløp som bæres frem med overbevisende konsekvens.”
Konklusjonen lyder slik:
”Denne musikken er utenkelig uten svarte amerikanske forbilder, men denne særdeles intelligente innspillingen innfrir til forventningene til styrket europeisk musiseringsideal og musikkfølelse. Og de fire musikerne står sammen på det åndelige nivå som er en forutsetning for å lykkes med slik musikalsk forvandling.”
Kritikken er ikke signert.
Sverige: Futiliteter
I juli ’71 kom svenske Orkesterjournalen på banen med sin kritikk:
”Norsk avantgardejazz. Det hör vi alldeles för litet av, särskilt med tanke på kvaliteten hos dessa musiker. George Russell har opptäckt den og använt sig av åtminstone Garbarek och Rypdal.”
(…)
”Den här plattan borde erfarenhetsmässig vara mycket bra. Den är bra. Men den saknar främst Russells kjänsla for form. Musiken blir ofta jämntjock og stundtals ointeressant. I stort. Delarna er lika interessanta som med Russell.”
Kritikeren, med signaturen T.M., skriver videre:
”Jan Garbarek är en spännande tenorist i Ayler/Coltrane-idiomet. I det langa numeret ”Beast of Kommodo” kan vi studera honom. (…) I mitt tycke är Arild Andersen ganska omöjlig som solist. Han förmår inte frigjöra sig från sin underordnade kompsituastion. Medan däremot Terje Rypdal är en alldeles för litet lanserad solist.
T.M. avslutter slik:
”Alla invändingar är dock i grinigaste laget. Futiliteter. Afric Pepperbird är en solistisk mycket bra platta, även om helhetsintrycket blir slappt ibland.”
England: Verdig album fra Norge - Rystende
Det London-baserte magasinet Jazz Journal kaller seg selv intet mindre enn ”The Worlds Greatest Jazz Magazine”, og innledet sin omtalte av Afric Pepperbird med karakteristikken ”suprisingly good.” Videre hevdet kritikeren og forfatteren av jazzbøker Barry McRae, i septemberutgaven av Jazz Journal i 1971, dette:
”(…) the music they produce moves from the harmonically orientated to the free. The percussion backgrounds make use of a wide range of effects and there are impressive examples of free time. Unfortunately, tracks like “Scarabee”, “Concentus” and “Blupp” are rather static and it is only on the titles where the bass is allowed to play its normal role (“Mah-Jong”, “Beast of Kommodo”, “Blow Away Zone”, “MyB” and “Afric Pepperbird”) that the real mobility is achieved.”
McRae avslutter sin kritikk slik:
“Garbareks solo on “Blow Away Zone” is excellent and is a fierce outpouring on what is easily the album’s outstanding number and well suited to his telling use of the false upper register. Andersen’s Peacock-like bass is prominent throughout and even Rypdal’s rather lightweight guitar cannot detract from a worthy album from Norway.”
I august 2006 feiret det britiske jazztidsskriftet Jazzwise sin magasinutgivelse nr. 100, ved å rangere 100 jazzalbum under overskriften ”The 100 Jazz Albums That Shook The World”.
Afric Pepperbird ble vurdert til nr. 33 av Jazzwise, og er høyest rangerte album spilt inn av europeere. Afric Pepperbird vurderes som mer ”rystende” enn blant annet Peter Brötzmanns Machine Gun, From Gagarin’s Point of View av Esbjörn Svensson Trio, Astigmatic av Kryztof Comeda, Eberhardt Webers Colours of Chloe og albumet Retrospective 34-53 signert Django Reinhardt.
Kind of Blue av Miles Davis, A Love Supreme av John Coltrane og Ornette Colemans The Shape of Jazz to Come er topp tre på Jazzwise sin liste over jazzutgivelsene som rystet verden.
Jan Garbarek pryder for øvrig forsiden av Jazzwise nr. 114, som er på gata nå.
USA: Original og framoverrettet
Det amerikanske magasinet Down Beat er kanskje det mest siterte magasinet i jazzkretser. Down Beat publiserte en dobbeltanmeldelse av Afric Pepperbird og forgjengeren Esoteric Circle i januar 1972. Kritikeren Joe H. Klee skrev dette i Down Beat:
”Jan Garbarek, whom U.S. listeners may recall from the excellent George Russell Othello LP, reminds one of the craggy mountain fjords of Norway. His playing is full of jagged edges and surprises, Coltrane-influenced but his own. The first of these two LPs was produced by Russell for Flying Dutchman. The second is an import on a new label devoted to contemporary jazz. Both are worthwhile.
At first hearing, I was put off by guitarist Rypdal’s tendency to let his amplifier volume run away with him, but this is a common sin. Just as jazz has influenced some of the better rock artists, so some jazzmen have absorbed some rock mannerisms.
(…)
The Dutchman features compositions by Garbarek only, while the ECM, which I presume to be more recent, has works by Andersen and Christensen as well. Garbarek should be heard.
As wary as I am of generalizations, I would venture that not since Django Reinhardt has there been a European jazz musician so original and forward-looking as this young Norwegian.”
Klee gav begge albumene fem av fem stjerner i Down Beat.
Norge
Ballade har bare lykkes i å spore opp to omtaler eller kritikker av Afric Pepperbird fra 1971 i Norge. Randi Hultin er ikke overraskende først ute med en omtale i Dagbladet. Dato er 9. mars 1971, overskriften er Ny glimrende plate fra Garbarek.
”Jan Garbareks kvartett (…) presenterer bare egne komposisjoner i arrangementer som gir musikerne fin mulighet til å utfolde sin personlighet. Det er blitt en plate med intens groove, det kommer tydelig fram at musikerne kler hverandre og kjenner hverandre, og som det tyske bladet (Jazz Podium, som sitert over, red. am.) også fremhevet, står de på samme høye plan musikalsk.
Garbarek har skrevet det meste som presenteres, på andre siden har han to lange komposisjoner, ”Blow Away Zone” og ”Afric Pepperbird”. Den siste er den mest interessante. Morsom åpning av Jan på bass-saks, med markant rytme av Jon og Arild – og deretter følger et rolig parti hvor Arild slår an overgangen – og Arild har også et par komposisjoner på andre siden, to mini-låter, ”MYB” og ”Concentus”, hvor han viser hvor dyktig han er blitt som bassist.”
(…)
”Med denne platen og Hav har kvartetten to innspillinger som kan hevde seg internasjonalt”, konkluderte Randi Hultin i Dagbladet i mars.
Jazznytt - jazzmiljøets eget tidsskrift som har eksistert uten opphør siden mai 1961 - kom på banen med sin anmeldelse i oktober ’71.
”Afric Pepperbird er den første LP fra Jan Garbareks hånd på fire år, og dermed litt av en begivenhet i norsk jazzliv. Mens Garbarek har vært en våre mest aktive og sentrale musikere ved festivaler, på klubber og i radio/fjernsyn, har han utrettet forbausende lite i platesammenheng. Etter den ujevne og litt tilfeldige produksjonen av debut-platen Til Vigdis i 1967, har han bare dukket opp som sidemusiker fra tid til annen.”
Kritikeren Poul Henrik Poulsen skriver videre at kvartetten har utviklet et helt eget sound, og at hedersbevisningen som månedens plate i tyske Jazz Podium var høyst fortjent. Poulsen fortsetter om Garbarek:
”Først og fremst er det Garbareks tenorspill som gjør denne platen til noe av det beste i norsk jazz. Særlig synes jeg hans solo på ”Blow Away Zone” bør fremheves. Garbarek kan tenoren bedre enn noen annen europeisk tenorist jeg har hørt. I sin lange solo på ”Blow Away Zone” klarer han å kombinere instrumentets fascinerende register med like spennende melodiske ting.”
Konklusjonen i Jazznytt er som følger:
”Til slutt kan det nevnes at en ny Garbarek-LP er i anmarsj, og det skulle bli noe å se fram til. Afric Pepperbird er etter mitt skjønn den beste norske moderne jazzplate sammen med Karin Krogs JOY og Svein Finneruds Plastic Sun.”
Hilde Holbæk-Hanssen i MIC oversatte fra tysk. Norsk Jazzarkiv og ECM åpnet sine arkiver.
