Turbonegre er ikke som vanlige negre

ANMELDELSE: - Håkon Moslet har skrevet norsk rockhistories lengste presseskriv. Og samtidig tidenes beste rockehistorie i bokform. Den bør drikkes som ren Tequila, med mange klyper salt. Men de største paradoksene unngår forfatterens blikk: Turboneger er veltilpassede der de agerer antikonforme, og outsidere der de gjør alt for bli mainstream. Kjetil Rolness har anmeldt biografien TRBNGR – Sagaen om denimfolket, for Ballade.

Turboneger_Sagaen om denimfolket (Gyldendal)

Av Kjetil Rolness, sosiolog og forfatter

Det er alltid morsomt å lese bøker om folk man kjenner, spesielt når man vet hva de gjør i kulissene. I 1998, da Hank von Helvete var i nordnorsk eksil og Happy-Tom hadde lagt matroslua på hylla, ble jeg intervjuet av Thomas Seltzer for Natt&Dag. Stemningen var god og køddete, en jevn duell mellom to storkjefta fyrer som fusket i flere fag. Da jeg fikk intervjuet til gjennomlesning, møtte jeg imidlertid min overmann. Mine sitater var gjengitt overdrevet muntlig, inkludert alminnelig nøling, kremting og ufullstendige setninger som normalt redigeres bort, om ikke intervjueren heter Niels Chr. Geelmuyden og intervjuobjektet Gro Harlem Brundtland. Like mye som Seltzer hadde svekket mine sjelsevner, hadde han forbedret sin egne. Spørsmålene og replikkene var atskillige skarpere enn de jeg hadde hørt.

Hendelsen lærte meg litt om Seltzer-psyken – mannens uvanlig sterke behov for å kontrollere situasjonen, justere maktfordelingen og framstå som den kuleste gutten i klassen. Et behov som ikke blir mindre av å tilhøre den velutdannede middelklassen.

Håkon Moslets bok er fylt med mange alvorligere og tristere eksempler på Turbo-gründerens verbale voldsutøvelser, men i likhet med all den andre dritten som spas fram fra 20 års bandkarriere, bygger de likevel opp om myten: Smarte, men plagede gutter som tar få hensyn til egen og andres helse i sin higen etter å legemliggjøre det ultimate rock’n’roll-beistet. Kjenner man Seltzers kontrollbehov og Moslets strev med å få manus godkjent av bandet, kan man bare ane hva som er føyd til og trukket fra. Boka er tidvis en illeluktende kavalkade av rølpehistorier fra utlandet uten andre kilder enn et band som på Wikipedia har klart å gjøre Seltzer til ”ekte” homo. Gadd vite hvilke ”informasjoner” de ler seg skakk av å ha plantet mellom Gyldendals harde og kulturmeriterende permer.

Boka rommer ingenting Norges ny-outede kjendis-koka-misbruker virkelig trenger å være flau over – usikkerhet, kompromisser, lefling med streitinger eller mislykka opptredener (f.eks. på Skavlan, der Hertis stjeler showet). Her er også lite om vellykketheten utenfor Turbo-universet, noe som svekker bokas tilløp til gode enkeltbiografier. Moslet gjør en forbilledlig jobb med bandmedlemmenes sosiokulturelle bakgrunn, og viser at mørkets kåte riddere så nær som alle er sønner av rektorer, leger og professorer. I tilegg gjør de et nummer av det: ”Det er ’cand.mag’-rock vi driver med.” Slik hever Turboneger seg over både ekte og den forstilte arbeiderklasseidentiteten til andre band.

Likevel får vi bare i en bisetning vite at Seltzer, midt i Apocalypse Dudes-perioden, tar femte avdeling (jeg antar Moslet mener femte semester) psykologi på Blindern. Rocke-Oslos mest krakile antikonformist er altså midtveis i et embedsstudium med opptakskrav som bare overgås av medisin. Poden går attpåtil i sin mors karriere-fotspor. (Wencke Seltzer er anerkjent forsker og professor.) Hvordan er dette forenlig med outsiderposisjonen som Seltzer så omhyggelig dyrker, også utenom – og kanskje mest utenom! – rollen som Happy-Tom? Også perioden som trendanalytisk hore for Tine, Levis og H&M slipper den integritets-besatte Seltzer å gjøre rede for i boka, utover å glise i kjent stil: ”Privat sector is the new loud.”

Bortsett fra Hertis, mannen med det store, sårbare hjertet, som har antiborgerligheten i ryggmargen, står Turbos høylytte ”mistilpassethet” nesten i komisk kontrast til bandets egne venner og helter i punk/hardcore-miljøet i Statene, som består av virkelige utskudd fra the white trash. Uten å vite det, har Moslets tegnet et slående portrett av vårt altoppslukende norske velferdssamfunn og dets usvikelige evne til å integrere alle avvikere og opprørere (bortsett fra narkomane, selvsagt). Her er en typisk setning: ”Jeg gav meg som trommis, sier Anders Gerner, som i dag er tannlege i Haugesund.”

Som vi skjønner: Turbonegre er ikke som andre negre. De oppfører seg verre, men gjør mye bedre karrierer. Rune Grønn, alias Rebellion, har parallelt med bandtilværelsen pleid en høyt betrodd stilling i den samme platebransjen som bandet forakter. Han er bestevenn med Knut Schreiner, bandet førstegitarist og nestkommanderede, fordi de ifølge Moslet ”deler fagkrets fra Blindern (mellomfag engelsk og grunnfag idéhistorie)”. Harald Fossberg fikk jobb i Aftenposten mens han fortsatt var Turbonegers voldelige, Iggy-inspirert frontmann. Enhver norsk institusjon eller maktbastion står åpenbart rede til å ta imot oppvakte, utagerende denimdemoner med åpne armer og jobbtilbud.

Det hjelper ikke at Moslet beskriver annenhver Turbolåt som et ”attentat mot all form for politisk korrekthet i alle land”. Boka bekrefter det noen av oss for lengst har skjønt: Hvis ikke Thomas Seltzer alltid hadde øst sin forakt over "øvre middelklassebarn som driver med selvrealisering og slumming", kunne vi lett forvekslet ham med en av dem.

Turboneger er veltilpassede, der de agerer som antikonforme (i samfunnet). Samtidig er de outsidere, der de gjerne skulle vært mainstream (i platebransjen). Forfatter Moslet misser begge paradoksene i sin iver etter å dokumentere Turbonegers vei fra ”famling i mørket til hyllest i rampelyset”. Noenhver kan misunne et norsk band med fans i Jackass-gjengen og Queen of the Stone Age, og Moslet bruker slike ”sannhetsvitner” for det de er verdt. Turbo har en enestående internasjonal fanklubb og et fortjent rykte som en farlig, forvirrende, morsom og underholdende liveattraksjon.

Men hva med platesalget, som tross alt skiller de store og små fiskene? Gudene skal vite at Turboneger trengs i et grått og humørløst norsk poplandskap, men er de engang vårt største rockeband, slik de selv tar for gitt? Kjæresten til bandets trommis, Elvira Nikolaisen, har solgt flere eksemplarer av sitt debutalbum enn denimgjengen har gjort av noen av sine album. ”High on the Crime” var i 2005 ”årets mest spilte låt på P3”. Et bevis på suksess, ifølge den Turbo-frelste musikksjefen i P3.

Håkon Moslet har fingeren for mye i bandrumpa og for lite i jorda: Turboneger er og blir et kultband. Mot sin egen vilje. Med sine tre siste album har de uttalt ønsket å ta steget opp i rockens globale elitedivisjon, men har ikke engang fått kontrakt med et stort plateselskap.

Grunnen er enkel: Ingen av bandets låter kan måle seg med festmonstre som ”Highway to Hell”, ”Fight For Your Right to Party”, ”Enter Sandman” eller ”Paradise City”. Det er nærliggende å sammenligne med The Darkness, som slo igjennom samtidig som Turbo hadde sitt comeback, med en lignende retroironisk hardrockflørt (bare med langt mindre ”darkness”, ironisk nok). Britene er, for å si det enkelt, mye bedre å spille (og det vet jeg at Schreiner er enig i). De har en sanger som får Hertis til å høres som det han har pleid å være i studio (uforberedt, umotivert, ute av form). Og viktigst: De har (eller hadde i alle fall på debutalbumet) sinnssykt fengende låter. Turbo har tekstene, visjonen og selvsikkerheten, men også svak vokal og seige låter. Turbo har skjønt mer enn nesten noe annet rockeband på jordens overflate - også at massene digger hardrockere med skills – likevel er det nettopp mangelen på grunnleggende ferdigheter som holder dem utenfor Champions League. Det hjelper ikke å ha enorme baller hvis du ikke makter å score.

Derfor er det både koketteri og skryt når Turboneger kaller seg ”punkens DDE”. Den svenske musikkjournalisten Fredrik Stange mener Turbo har mer til felles med Pet Shop Boys enn med andre punk- og hardrockband. Han er inne på noe, men synthduoen greide å forene det teoretiske og teatrale med serieproduksjon av umiddelbare hitlåter og popklassikere. Med fare for å risikere juling, kunne vi derfor kalt Turboneger ”punkens St. Etienne”, et kritikerrost ”meta-band” skapt av hyperintelligente, referansesterke platesamlere som aldri vil bli popstjerner.

I rettferdighetens navn skal det likevel sies at TRBNGR er underholdende og interessant lesning. Både fordi bandet har en takknemlig historie og visjon, og fordi Moslet makter å formidle den med velformulert entusiasme og driv. The Dirt, bestselgeren om Mötley Crüe, er en åpenbar inspirasjon, selv om tilfanget av sexstoff i Turboland er oppsiktsvekkende tynt. Her er Hertis om en nær-groupie-opplevelse under Europa-turneen i 1994: ”Det ble stor oppstandelse i leiren over at jeg hadde fått tilbud om å pule ei dame. Det var ikke dagligdags.”

Som gammel Kiss-fan har Moslet et skarpt blikk for typene, rollene, ritualene og mytene, samtidig som han byr på avmystifiserende bakgrunnsmateriale, blant annet om punke-Thomas’ iherdige nettverksbygging over Atlanteren allerede tidlig på åttitallet, takket være gjenbruk av frimerker! Karakteristikkene av medlemmenes og låters fortreffelighet bikker - som mange anmeldere har påpekt - over i pinlig panegyrikk, men i lange partier viser Moslet betydelig fortellertalent, ikke minst i framstillingen av Hertis’ skakkjørte skjebne. Typisk nok skjærer det mest i hjertet når forfatteren ikke snakker om ”den vonde tiden”, men er helt nøktern: ”15. Juni 1978 våkner Hans-Erik opp til sin egen seksårsdag. På formiddagen dør moren hans, 31 år gammel.”

Skildringen av de formende miljøene – fra Forsøksgym til baren Rockall - er unike i norsk rockjournalistikk, sammen med den stadig tilbakevendende tematiseringen av et bands psykodynamikk, i dette tilfelle en evig pendling mellom bonding og mobbing. Dessuten er det sjelden å få en så innlevende skildring av hvordan man blir en dedikert rockfan og lager seg et suverent utenforskap gjennom sjangermessig kunnskap og lidenskap. Og deretter – hvordan man går opp i drømmen om å gjøre noe lignende som sine helter. Både turbonegerne og deres kronikør har følsomhet for det eksistensielle alvoret som gir feste og mening til hele rock’n’roll-sirkuset. This Band Could Be Your Life. Og din identitet.

Selv om selvskaping på Turbo-vis tenderer mot både selvplaging og selvskading, er det noen dypt fascinerende over dette nåtidige, hjemlige eksempel på virkeliggjort fantasi, et ”livsverk i punkrock”, med alt det gir av emosjonell gevinst: Übermensch-følelse på scenen, hevn over de uforstående, hyllesten fra tusener, honorarer på en halv million i søppelsekk.

Hadde jeg lest denne boka som sekstenåring, ville jeg startet band på flekken. Men bare forsøkt å lære av sagaens moral: litt mere damer og mye mindre drugs.

Håkon Moslet
TRBNGR – Sagaen om denimfolket
(Gyldendal, 536 sider)

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no