Camilla Wicks: Ein sjeldan pedagog og utøvar

INTERVJU: Simax lanserte mandag den tredje utgjevinga i serien Norske utøveres verker 1945-2000. Camilla Wicks har hatt stor innflyting på fleire generasjonar av norske fiolinistar, og fiolinist Kolbjørn Holthe teiknar i dette intervjuet eit bilete av sin lærar gjennom to år. - Jeg har opplevd folk komme ut fra timene hennes med kulerunde øyne etter å ha sett henne gjøre ting de ikke helt forstår hvordan gikk til. Det er veldig inspirerende, seier han til Ballade.

Camilla Wicks, CD-cover

Av Ida Habbestad

I samarbeid med Norges musikkhøgskole og NRK Arkiv & Research gjev plateselskapet Simax ut serien ”Norske utøveres verker 1945-2000”.

Så langt har Eva Knardahl, Marit Isene, Ernst Glaser, Arild Sandvold, Ørnulf Gulbrandsen og Robert Riefling fått presentert eit utval av sine bidrag til utøvarhistoria, og mandag kom den tredje utgjevinga i rekkja, som i heilskap er via fiolinisten Camilla Wicks.

Den amerikansk-norske solisten og pedagogen har først og fremst halde til i USA der ho var fødd og oppvaksen, men arbeidde i to år som fiolinpedagog ved Norges musikkhøgskole, og har alltid hatt ein sentral plass hjå norske fiolinistar. Camilla Wicks er den første nolevande utøvar i Simax-serien; i 2008 fyller ho 80 år, og er soleis høgst aktuell. Men ho har endå ikkje heilt fått den merksemda ho fortener, meiner fiolinist Kolbjørn Holthe, som har skrive coverteksten til den nye plata.

- Camilla har hatt en sterk innflytelse på norske fiolinister, både på den generasjonen som har tatt timer med henne, og den neste, gjennom at Wicks’ elever har med seg mye av påvirkningen fra henne inn i undervisningssituasjonen, seier han til Ballade.

- Dessuten er hun solist av en slik internasjonal størrelse som det virkelig er verdt å få med seg!

Pedagogen

Holthe, som i dag er førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole og kunstnarleg leiar for Tromsø Symfoniorkester, studerte med Wicks tidleg på 90-talet. Wicks hadde på den tida eit gjesteprofessorat i Louisiana, og Holthe fortel at Wicks let han bu heime hjå henne i studieperioden. I coverteksten kan han dermed framstilla ein utøvar han har blitt godt kjend med.

I denne teksten kan ein lesa mykje om Wicks som pedagog. Kva er det som gjer henne så spesiell?

- Å undervise er jo en balansegang – og det finnes mange ytterligheter, svarer Holthe.

- Du har de som er altfor snille og ikke tar tak i utfordringene, og du har de som er av en mer gammeldags, disiplinær skole. Du har de som er dyktige utøvere, men kanskje ikke formidler den praktiske kunnskapen så godt – eller de som kan sette ord på tingene, men som ikke selv er de beste utøverne.

- Camilla behersker denne balansegangen – hun fikk oss til å yte og føle et visst press, men på en konstruktiv måte. Hun har en sterk og varm personlighet; jeg tror at alle hennes elever har hatt tillit til henne, og følt at de er på rett vei. Samtidig er hun virkelig dyktig til å artikulere alle mulige aspekt ved det å spille fiolin, seier Holthe

Og ho har kunna gje uttrykk for desse aspekta instrumentalt?

- Ja, og det er vesentlig for Camilla. Jeg har opplevd folk komme ut fra timene hennes med kulerunde øyne etter å ha sett henne gjøre ting de ikke helt forstår hvordan gikk til; det er veldig inspirerende. Det finnes fantastiske lærere; bestefarsskikkelsen som knapt kan holde fela lenger, men som likevel fungerer godt, i kraft av erfaringen han har. Camilla har en tilsvarende patina og tyngde, men kunne i tillegg plukke opp instrumentet og spille alt vi spilte. Den kombinasjonen er ganske sjelden.

Utøvaren

Holthe nemner fleire utøvarar som har hatt lengre eller kortare opphald hjå Wicks. Mellom dei er Tor Johan Bøen, Harald Aadland, Eivind Aadland, Espen Lilleslåtten, Stefan Barratt-Due, Geir Inge Lotsberg, Henning Kraggerud, og andre.

- Jeg er såpass ny i bildet at jeg har ikke selv fått føle hva som skapte hennes sterke stilling i Norge. Men gjennom å ha norsk far hadde hun nok et sterkt forhold til landet, og konserterte en del her før hun ble tilsatt på musikkhøgskolen. Gjennom de to årene hun underviste der fikk hun befestet stillingen som lærer – men aller mest handler det om at hun er en fantastisk traktør av instrumentet, fortel han.

Og ved første gjennomlytting på den nye innspelinga får ein absolutt eit bilete av kva for ein storslagen utøvar Camilla Wicks var. Underteikna opplever i alle fall eit overveldande engasjement i tolkinga av Glazunov sin fiolinkonsert, ein varm, rik og nyansert klang og eit uttrykk som er virtuost, men samstundes personleg.

Kva betydning meiner Holthe at Wicks har hatt som utøvar?

- Det åpenbare for oss som står og prøver å spille skalaene våre rent, er det fantastiske ved å se en utøver som på mange måter er en artist; hun driver nesten med akrobatikk, svarer fiolinisten.

- Det finnes så mange teknisk gode fiolinister, men Camilla gjør mer ut av det. En jeg kjenner brukte ordet ’gravitasjon’ som kjennetegn på en stor solist. Sett fra en orkestermusikers synspunkt er det tydelig forskjell på solister man akkompagnerer; noen har en tyngde i spillet – en timing, og klangdistribusjon som ikke etterlater tvil om hvor veien går. Kanskje enda viktigere er holdningen jeg opplever Camilla har. Prosessen mot å bli god på et instrument innebærer stor viljestyrke og en del forsaking. Det kan fort føre til at egoet skinner gjennom i musiseringen, at folk spiller for å bevise hvor dyktige de er. Camilla opptrer på musikkens vilkår og med en sterk overbevisning, seier Holthe.

Individualitet

Holthe kan halda fram med lovord. I coveret skriv han mellom anna at Camilla Wicks nyttar bogen slik ingen andre; at ho evnar å ”skape en stor, uforsert klang med et minimum av strøklengde, samtidig som hun også kan bruke hele buens lengde med svært høy hastighet uten dermed å få en uønsket, hard betoning. Dette er disipliner som daglig utfordrer alle fiolinister, men jeg vet ikke om noen som behersker den som Camilla Wicks”.

Har du noka formeining om kvar alt dette kom frå?

- Man kan si hun er veldig individuell, og jeg tror det kom av en enorm intuisjon og sensitivitet. Hun studerte for eksempel hos Louis Persinger, som også var læreren til Menuhin, og når hun fortalte om måten han underviste på, sa hun at den handlet mye om å lære henne til å finne ut av ting selv, svarer Holthe, og legg til at det er sjeldan ein kan undervisa slik – og la studentar finna ut vegen på eiga hand.

- Slike talenter forekommer ikke ofte, og jeg tror nok ikke hun selv har undervist som Persinger. Hun har nok vært mer opptatt av å legge et løp for den enkelte, seier han.

Med det har Holthe teikna eit glansbilete av ein på alle måtar framifrå utøvar, og underteikna kan rett og slett ikkje finna utsegn eller anna som kan nyansera biletet.

Den som er nysgjerrig, må derfor gjerne finna fram til plata med opptak frå 1950, 1969, 1975 og 1985 av Bjarne Brustad sin ”Suite for solo fiolin” (dedikert til Camilla Wicks), Glazunov sin ”Fiolinkonsert i a-moll” og Vaughan Williams sitt ”The Lark Ascending” i live framføring med Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Karsten Andersen, samt Brahms ”Sonata nr 3” op 78, og Sarasate sin ”Malaguena” i samspel med Robert Levin.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no