all Ears: Første dag
FESTIVAL: Ballade følger all Ears 2008. Torsdag kveld startet festivalen med fire konserter: Art Directors, Ab Baars/Ig Henneman, Ole Henrik Moe/Kari Rønnekleiv med Lars Myrvoll og John Wiese som samlet og i all sin bredde tegnet et ganske beskrivende tverrsnitt av hva denne festivalen står for. Her var det rom for et poetisk møte med japansk bambusfløyte, et flerrende møte med laptop-støy og energisk impro-jazz.
Av Bjørn Hammershaug
all Ears
Fabrikken, Oslo
10. januar 2008
Første kveld på all Ears skapte en fin ramme for resten av helgen for oss, dessverre ikke altfor mange, som hadde funnet veien i den regnfulle vinterstormen som herjet i hovedstaden. Fire konserter ble avholdt på Fabrikken, som samlet og i all sin bredde tegnet et ganske beskrivende tverrsnitt av hva denne festivalen står for: Ett band, en konstellasjon, en duo og et solosett med tilhørighet i både jazz, samtidsmusikk, folkemusikk og noise.
Noe av det mest fruktbare og gledelige med all Ears - i hvert fall for mitt vedkommende - er å gå inn i et konsertlokale med visshet om at jeg når kvelden er omme vil være beriket med musikk jeg aldri har hørt tidligere, kanskje fått utfordret og utvidet noe av det etablerte musikksynet og gledet meg over noen garanterte overraskelser. Improvisasjonen lever i øyeblikket, men det er lang etterklang over festivalens konserter, en etterklang som kan være vel så verdifull som den umiddelbare opplevelsen som ligger i hver enkelt konsert.
I sitt syvende år var det Art Directors, Ab Baars/Ig Henneman, Ole Henrik Moe/Kari Rønnekleiv med Lars Myrvoll og John Wiese som fikk æren av å åpne festivalen. Alle med sitt distinkte uttrykk, ingen med direkte publikumsvennlige utfall. all ears, ikke all eyes, med andre ord. Da John Wiese avsluttet kvelden med et massivt sett av laptop-noise kunne jeg tenkt meg noe annet å hvile øynene på; en film, farver, abstrakt dans. Wiese er en kjekk fyr, men i likhet med å så mange innen samme genre skapes et merksnodig sprik mellom den turbulente støyen som rumlet ut og overmannet oss i rommet, et sant brennende helvete, og den velkledde amerikaneren i stoisk ro foran dataskjermen. Men det han presenterte for oss var mer enn heftig nok, og det var godt å få ristet litt på ørene etter et par mer intime konserter. Dessuten tilhører det vel sjeldenhetene i denne genren å bli applaudert inn til ekstranummer. ”One more!” ropte publikum til Wieses forbauselse etter å ha levert et 20 minutter langt sammenhengende sett.
Lars Myrvoll satt skolerett mellom fiolinistene Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv med en laptop i fanget, og sørget for en vellykket fusjon mellom gamle strenger og moderne elektronika. Ab Baars (sax, klarinett og shakuhachi, som er en japansk bambusfløyte) og bratsjist Ig Henneman spilte et variert sett som vekslet mellom det krevende og poetisk, vakre. Relativt korte sett ga et ønske om å høre mer etter begge disse konsertene, en følelse som er å foretrekke fremfor det motsatte. Korte sett og ditto tid mellom konsertene skapte en fin flyt gjennom kvelden, knyttet sammen av Paal Nilsen-Loves korte annonseringer som fikk oss på plass igjen i stolene.
Art Directors har holdt det gående en stund, men for mitt vedkommende var dette første møte - og et overbevisende sådan. Trioen bestående Guro Skumsnes Moe (kontrabass og vokal), Håvard Skaset og Jacob Willersrud stod for kveldens mest umiddelbare og energiske konsertopplevelse. De har funnet et ganske så særegent uttrykk sentrert rundt Skumsnes Moes vokale prestasjoner og innfallsrike basspill, som gitarist Skaset og trommis Willersrud virket komfortable med å følge. Skaset spilte – bokstavelig talt – til fingrene blødde, og det er alltid et positivt trekk. Willersrud imponerte også bak trommene, og i partier hvor han fikk fritt utløp viste Art Directors frem noe av den kraften som ligger latent i bandet. Mer av det! Ikke alle partier og overganger var like besnærende, men å prøve og feile er vel også en del av improvisasjonens kunst. Det er herlig å bevitne musikere som går så inn i musikken sin som denne trioen, i sine beste øyeblikk gikk de i ett – og tok oss som satt i salen med inn i sin verden.
I kveld fortsetter all Ears med blant andre amerikanske16 Bitch Pile Up og finske Pymathon.
