- Etnisk mangfald er einfaldig
INTERVJU: Bergen Filharmoniske Orkester har planlagt åtte mangfalds-innslag i 2008, samt ein oppsummerande Mangfaldskonsert til slutt. Administrerande direktør i BFO, Sten Cranner, og kunstnarleg medspelar Ole Hamre meiner Mangfoldsåret byd på spanande utfordringar, men at det er viktig å definera mangfaldet vidt. - Jeg mener at å definere mangfold utelukkende som etnisk mangfold er enfoldig og stigmatiserende. Det kan godt ha en positiv verdi, men positiv og negativ stigmatisering blir lett to sider av samme sak. Forakt og medlidenhet har samme virkning ved at det reduserer mennesker, seier Hamre til Ballade.
Av Ida Habbestad
”Det overordnede målet med Mangfoldsåret er at fra og med 2008 og framover skal kulturlivet i Norge i større grad enn i dag gjenspeile kulturelt mangfold”.
Dette skriv Kulturelt Mangfold på sine heimesider, og etter at dei lanserte programmet for Mangfaldsåret i desember, etterlyste me bidrag frå dei store orkestra.
Snart etter fekk me denne meldinga frå Bergen Filharmoniske Orkester, og vitja orkestret for å få veta meir om deira mangfalds-tankar. Her vart me møtt av orkestret sin administrerande direktør, Sten Cranner, samt deira kunstnarlege samarbeidspartnar i prosjektet, Ole Hamre. Dei to kunne beretta om fleire problemstillingar i prosjektets første fase.
- En umiddelbar utfordring var den korte planleggingshorisonten. Vi fikk beskjed fra departementet om Mangfoldsåret i januar 2007, og da var halvparten av sesongen 2008-2009 planlagt. Men jeg mener vi tok det pragmatisk! seier Cranner.
- En annen problemstilling var å få øye på hva som lå under utfordringen. Når departementet forventer at vi skal bidra i Mangfoldsåret, ligger det implisitt en ytring om at det ikke er mangfold hos oss allerede. Men i orkesteret og staben arbeider det mennesker fra 21 ulike nasjoner, vi har engelsk som arbeidsspråk – 40% av de ansatte er ikke-norske. Dessuten er repertoaret vi gjør mangfoldig i den forstand at vi spiller mye internasjonal musikk og verk fra alle epoker...
Men framfor alt vestleg kunstmusikk?
- Ja, og noe asiatisk. Oppdraget er jo å spille musikk som er tilgjengelig for oss. Så vi måtte sette oss ned og finne ut hva oppdraget betød. Skulle vi bare søke ikke-vestlig musikk, eller skulle vi definere mangfold på en annen måte?
Summen av alle
Cranner har fersk røynsle frå planleggjinga av det svenske Mångkulturåret 2006. Då arbeidde han i Göteborg Symfoniorkester, der føresetnadene var andre. I eit konserthus med etablerte jazz-serier, etniske aftnar og liknande, fanst andre høve for samarbeid, og med ein samansett fleirkulturell befolkning var det naturleg å satsa på ei etnisk betont markering.
I Bergen er det meir relevant å definera mangfald på anna vis, meiner Cranner, som fortel at trommeslagar og Oioi-regissør Ole Hamre vart ein naturleg samarbeidspartnar. Og Hamre definerer mangfaldet vidt.
- Jeg mener at å definere mangfold utelukkende som etnisk mangfold er enfoldig og stigmatiserende. Det kan godt ha en positiv verdi, men positiv og negativ stigmatisering blir lett to sider av samme sak. Forakt og medlidenhet har samme virkning ved at det reduserer mennesker, seier Hamre.
- Derfor ser jeg mangfoldet som summen av alle. Alle har historier som bare de kan fortelle, og som er berikende å høre. Mangfoldet bringer oss fremover. Det er som i vitenskapsfilosofien – man har en tese, det kommer en antitese, syntesen av de to bringer oss videre.
Både og
Definisjonen kjem til uttrykk gjennom innslaga i vårsemesteret, der ei rekkje ulike aktørar vil opptre med orkestret. I februar skal ei lita, psykisk utviklingshemma jente framføra slåttestevet ”Eg er liten eg, men eg vågar meg”. I mars høyrer me orkestret i samspel med mangfaldsinstrumentet "Folkofon", og i april kjem Brann supporterklubb, med sine ”verbale presisjons- og energiutblåsninger”. Det heile byrja i januar med ”Fargespill”, der barn og ungdom frå 20 nasjonar framførte tradisjonsmusikk med BFO.
- En første felle er om du bare bruker randsonen, at du bare fokuserer på for eksempel utviklingshemmede og alkoholikere, men ikke gjør noe med dem "i midten”. Mangfold skal være både og – ikke enten eller, seier Hamre.
- Slik sett var Fargespill en god måte å møtes på – som en gammeldags gaveutveksling, der barna gav oss sine gaver i form av sang, vi gav dem våre. Alle ideene er egentlig formidlet gjennom en slik formel der du har orkesteret som en profesjonell ramme, hvor man kan sette inn mennesker og de kan være seg selv. Orkesteret pakker det inn.
Men må bidraga eigentleg pakkast inn?
- Det er farligere å la være å lage denne rammen, mener jeg, svarer Hamre.
- Rammer uten historier opplever man hele tiden, for eksempel i amerikanske filmer. Historier uten en ramme er, slik jeg ser det, ofte like smertefulle.
Stigmatisering?
Eitt av innslaga, den “vesle, psykisk utviklingshemma jenta” gjev assosiasjonar til ein konsert under Wallin-festivalen i fjor. Oslo-Filharmonien urframførte “Strange News”, der Arthur Kisenyi, ein afrikansk skodespelar, hadde hovudrolla som afrikansk barnesoldat. Ved ein glipp kom ikkje namnet hans med i programmet – og dermed var merkelappen "afrikansk barnesoldat" meir tydeleg enn om han hadde vore ein "vanleg" stjernesolist.
Har de reflektert kring det potensielt stigmatiserande i å presentera ei psykisk utviklingshemma jente som konsept?
- Poenget her er jo nettopp å løfte frem enkeltmenneskene. Det Agathe gjør når hun synger sangen sin er å fortelle oss noe som ingen andre kan, i kraft av sin situasjon. Innfallsvinkelen er respekt for enkeltmennesket og enkeltmenneskets skjebne, svarer Hamre.
- Men jeg er enig i at dette er skjørt, og vi vet ikke helt hvordan presentasjonsformen blir ennå, seier Cranner.
- Dette er ikke noen profesjonell artist, men et menneske som bidrar som deltaker i en mangfoldig verden. Det er et felles parameter for innslagene, og for hvert innslag må vi finne den rette formen. Vi må prøve oss frem, og det er en fleksibilitet her. Det er ikke meningen at folk skal vite hvilke innslag som kommer før på konserten.
Men de har offentleggjort somme av arrangementa med dato på Ballade?
- Det visste jeg ikke! Det er nok uansett endringer i forhold til datoene du har fått oppgitt. Meningen er at publikum vil ane at innslagene kommer, men ikke på hvilke konserter, seier Cranner.
Kontrastfylde reiser
Med dei korte, overraskande innslaga, er målgruppa først og fremst det vanlege BFO-publikummet, fortel direktøren.
- Meningen er å nå de som normalt kommer på torsdagskonsertene. Derfor vil det nok være naturlig at mangfoldsinnslagene kommer først – for eksempel før en Haydn-symfoni. Så kan publikum oppleve det de har betalt for å oppleve etterpå! Det skal være kontrastfylt å reise fra Agathe til Haydn, men samtidig vil vi unngå at det blir stigmatiserende. .
Og på spørsmål om mangfaldsinnslaga vil leva etter 2008 utan ein departemental føring, er svaret uvisst.
- Forhåpningen dette året er å få til åtte innslag, samt en Mangfoldskonsert som summerer opp teaserne og kanskje peker framover. Innslagene i år er ment for å lokke fram noe, provosere eller endre, og jeg tror nok vi vil se en endring i musikernes mentalitet som symfoniorkester. Men jeg har ingen direkte forhåpning om at vi skal gjenta et likt opplegg, seier Cranner.
- Men om du klarer å forandre publikums syn på orkesteret, stopper ikke det om kalenderen viser 2009, seier Hamre.
- Det verste som kan skje er at 'mangfold' blir et skjellsord, da har man gjort seg selv en bjørnetjeneste. Det er fokuset på mangfold som bringer oss videre.
