Nils Henrik Asheim: Big time i Stavanger
FRA INNSIDEN: Ballade starter i dag en ukentlig spalte som vi kaller Fra innsiden. Her gir vi fire inviterte spaltister plass til å sette søkelys på temaer som opptar dem. Først ut er Nils Henrik Asheim. - Endelig har kulturhovedstaden åpnet. Men er den provinsiell eller internasjonal? Er Stavanger en bortskjemt, gjespende småby, eller på vei mot noe mer? Med de enorme dimensjonene i Stavanger2008 kan man ikke unngå at det fungerer som en boost for de fleste lokale kulturaktører. Men mye mangler på infrastrukturen i byen.
Av Nils Henrik Asheim
Stavanger, Europeisk Kulturhovedstad 2008 har endelig åpnet. Puh. Etter en inkubasjon på syv år, inkludert en betydelig andel surmuling og problematisering, er det nå BIG TIME.
Det er rart med det: Her har en del mennesker virkelig lagt seg i selen for å lage noe stort og flott. Slikt blir folk gjerne litt matte av, kanskje småsure. Sånn var det med debatten rundt Stavanger konserthus også. Her ble det spadd opp statlige, lokale og private midler i stor skala for et kjempeprosjekt. Folk besvarte entusiasmen med et gjespende ”tja”.
Trenger vi nå dette da?
Fem-på-gata undersøkelser avslører stadig at Stavanger-folk ikke skjønner hva Kulturhovedstaden er for noe. Hva er det vi får servert? Er det noe for oss da? For byen er bortskjemt.
Den såkalte Kulturhovedstad-effekten, jamfør Glasgow, grå sliten industriby som fikk nytt liv gjennom kultur, er ikke nødvendig her. Stavanger er strålende fornøyd med seg selv, økonomien, sysselsettingen og tingenes tilstand i det hele tatt. Vennligst ikke forstyrr.
By på leting etter identitet
I minst ett år holdt Stavanger Aftenblad seg beskjeftiget med en sak om det antatte åpningsshowet til Stavanger 2008. Saken dreide seg om at ingen ennå visste noe om showet, og gjett: Verken Morten Abel eller Vamp var visst forespurt ennå. Denne tematikken var i lang tid gjenstand for intens, oppsøkende, kritisk journalistikk.
Etter på denne måten å ha bygd opp (eller ned?) forventningene til et åpningsprogram, byttet avisen rolle. Så snart åpningen var overstått, begynte den å problematisere nettopp Siddis-kjendisenes opptreden på showet, og etterlyste det nyskapende. Lokalpatriotismen var visst plutselig ikke så kjekk lenger når den så seg selv i speilet på NRK 1 en lørdagskveld.
Jeg føler at all denne vinglingen omkring kulturbyen er et barometer på Stavangers leting etter identitet. Et sted mellom trygg, lukket småby tuftet på tradisjonelle nettverk og en åpen storby med flyt av etniske og kulturelle impulser. Der befinner Stavanger seg, ikke helt stødig på foten.
Provinsielt eller internasjonalt program?
Hvilket blikk har internasjonale media? De som har besøkt Stavanger i det siste, ser tingene ulikt. Den tysk/franske TV-kanalen Arte etterlyser de store, internasjonale utstillingsprosjektene som kan tiltrekke utlendinger, og konkluderer med at 2008-programmet hovedsakelig er for og med lokalbefolkningen. ”Participation” er stikkordet, sier de, flest mulig skal aktiviseres gjennom mengder av workshops og tiltak.
Den britiske avisa The Guardian, derimot, viser til klagene fra lokale kunstnere som ikke føler seg inkludert, og konkluderer med at programmet hovedsakelig er preget av importerte internasjonale artister.
De klarer å få direktør Mary Miller til å uttale: "there simply are not sufficient Norwegian artists to create the work required for a project of this scale or ambition on their own.”
Hva skal vi tro da? Er Stavanger2008 provinsielt eller internasjonalt? Kanskje ulikheten i framstillingene forteller noe om at det er vanskelig å oppdage hovedsatsingene. Det ”offisielle programmet” er fragmentert og omfatter svært mange småting.
Litt sløsing må man regne med
Men - det som sies å være Norges største kulturarrangement noensinne, med 300 millioner kroner i budsjett, kan jo ikke unngå å skape positive effekter. Litt respektløst kan man si at det er en margin for å sløse bort noen millioner på show-off samtidig som det vil bli en god del igjen til de mange meningsfylte samarbeidsprosjektene som er satt i gang. Uten tvil en boost for de aller fleste kulturaktører i Stavanger, og på det vis er Kulturbyen både viktig og vellykket.
Åpningen 12. januar var en mobilisering som i alle fall jeg ble revet med av. Man holdt 60.000 mennesker i fem timer i Stavanger Sentrum - i en mirakuløs godværs-luke midt i storm-sesongen, en bedrift verdig Moses slik han førte sitt folk tørrskodd gjennom havet.
Rusen etter denne dagen har forsiktig dempet seg.
Det er nå i de kommende ukene programmet vil stå sin prøve - når Muziektheater Transparant, en av de fire gjestekompaniene som Mary Miller har invitert, skal vise hele fem ulike oppsetninger på to uker, i tillegg til diverse workshops. Går dette for fulle hus så er det oppnådd noe nytt i Stavanger, byen som mistet by:Larm 2008 til Oslo angivelig fordi dens publikum er kjent for ikke å stille opp.
Byen er ikke mye å vise fram ennå
Vi snakker hele tiden om programmet, av denne enkle grunn: Det er der man finner spor av Kulturhovedstaden, ikke i det fysiske byrommet. Organisasjonen Stavanger2008 IKS skulle legge penger i innhold, ikke fysiske arenaer.
Men Stavanger kommune på sin side gjennomførte heller ikke noen oppgradering av den kulturelle infrastrukturen. Derfor står byen stadig uten skikkelige lokaler for dans, teater og mellomstore konserter, billedkunstnere mangler atelier, band mangler øvingslokaler m.m.
Faktisk er det ikke mye å vise frem for de tilreisende. Et prosjekt som Tou Scene, påbegynt i samme år som den første Kulturhovedstad-komiteen ble nedsatt, står der i all sin provisoriske sjarm, med nærmest sprengt kapasitet. Det kunne innfridd mange av behovene, men er avhengig av kommunal handlekraft for å få hånd om de potensielle tilleggslokalene.
Svart såpeboble?
Behovene for atelier for billedkunstnere ble artikulert av aksjonen ”Ka då ittepå”, forøvrig en suveren oppvisning i branding. Den svarte såpeboble-logoen som var synlig overalt kan imidlertid fort sprekke. Ka då-gjengen erklærer på bloggen sin at de ferdige med aksjonen, de kommer tilbake i 2009 og det er da det gjelder. Det tror jeg er tragisk feil. Det er nå i år at energien er der, de nye alliansene oppstår, og det er sjanse for å definere ting på ny.
2009 blir uunngåelig en bakevje. De som ikke er på banen i år, med guts og innsatsvilje, kan nok bare gå hjem og legge seg.
Nils Henrik Asheim (f. 1960) er komponist og musiker, med improvisasjon på kirkeorgel som en av sine spesialiteter. Har siden 1991 vært bosatt i Stavanger og vært med og grunnlagt Tou Scene, hvor han funger som programansvarlig. Han var styreleder i Norsk komponistforening 1988 - 1991, og har vært aktiv i programarbeid for Stavanger Symfoniorkester.
