Låtlån: EFN i DRM-tåka?
DEBATTINNLEGG: - Saklig uenighet er én ting. EFNs Thomas Gramstads siste innlegg på Ballade.no: ”Kanossagang for DRM?” (18.1.2008) er imidlertid så tendensiøst og har et så upresist forhold til fakta og virkelighetsbegreper at det ikke kan stå uimotsagt. Vi som jobbet med prosjektet kjenner oss rett og slett ikke igjen i beskrivelsen, mener Phonofiles Erik Brataas. - Thomas Gramstad bedriver en uryddig, ufin og kunnskapsløs gjetting når han gir inntrykk av å vite hvordan Låtlån-prosjektet ble utviklet og administrert, hevder Brataas.
Av Erik Brataas
Phonofile AS
Thomas Gramstad (Elektronisk Forpost Norge, EFN) bruker store deler av sitt innlegg på harmdirrende kritikk av LåtLån-prosjektets bruk av DRM-teknologi. Basert på dette tar han ”et oppgjør” med alle involverte parter og anklager samtidig bibliotekene for et slags knefall for underholdningsindustrien (altså representert ved Phonofile AS som utelukkende distribuerer musikk utgitt av uavhengige plateselskaper).
La meg derfor gjøre det klinkende klart; det ble IKKE benyttet DRM-teknologi i LåtLån-sammenheng.
Dermed faller argumentasjonen i 90 % av artikkelen død til jorden, og ”Keiseren” (EFN) er således avkledd. Basert på ovennevnte fakta bør Hr Gramstad kjenne sin besøkelsestid og beklage sine feilaktige påstander presentert som fakta overfor Ann Kunish/Deichmanske Bibliotek, Ballade.no sine lesere m.fl.
Men vi tillater oss noen korte kommentarer til det lille som da er igjen av Gramstads artikkel:
LåtLån-prosjektet var i sin natur et samarbeidsprosjekt mellom flere parter (Phonofile, Deichmanske Bibliotek, Bergen Bibliotek, FONO, TONO) og løsningene som ble valgt for pilotperioden var basert på en rekke hensyn og kompromisser av praktisk og økonomisk karakter, fremforhandlet av de involverte parter. Slik er jo ofte virkeligheten.
Prosjektgruppen har aldri hevdet at LåtLåns pilottjeneste var en perfekt utformet tjeneste, men det var unektelig et første skritt på veien mot å gi bibliotekene den formidlerrolle de ønsket for norsk musikk.
Oppklaringer
Thomas Gramstad bedriver en uryddig, ufin og kunnskapsløs gjetting når han gir inntrykk av å vite hvordan Låtlån-prosjektet ble utviklet og administrert, og om og på hvilke premisser beslutninger ble tatt. Derfor følgende oppklaringer i tilknytning til påstander i Gramstads innlegg:
- Streaming vs. nedlasting: Man valgte en streamingtjeneste fremfor nedlastingstjeneste, nettopp fordi en nedlastingstjeneste ville kreve en mer omfattende DRM-løsning. Ikke overraskende ville verken biblioteket, rettighetshavere eller Phonofile at brukere skulle kunne laste ned permanente eksemplarer gratis
- Plattformuavhengighet: Pilotprosjektet ble altså avviklet med streaming av WMA-filer som dessverre utelukket/vanskeliggjorde bruk av tjenesten for MAC/Linux – det ble imidlertid understreket overfor kulturmyndigheter og andre at en eventuell permanent tjeneste ville forutsette tilgjengelighet uavhengig av teknisk plattform.
- Prinsippet om kontroll av utlånseksemplarer: Det er for næringsdrivene (som også artister, opphavsmenn og plateselskaper må regnes som) en forutsetning at produsent/utgiver beholder kontrollen over eksemplarer som stilles til rådighet for leie/utlån. Ellers kunne det raskt gitt rimelig negative resultater hos bilutleiefirmaet Avis, skiutleiefirmaet i Hemsedal og altså for norske plateselskaper.
- LåtLåns ”negative mottakelse”: Gramstad forsøker å gi et inntrykk av at LåtLån fikk en negativ mottakelse. Men dette er stikk i strid med prosjektgruppens oppfatning, som generelt oppfattet tilbakemeldingen fra brukere som svært positiv.
Hvis EFN skal være en interessant debattant i fremtiden må de løfte/senke blikket tilbake til den gang de fortsatt orket å være oppmerksom på det nyttige i distinksjonen mellom "DRM" og "DRM-teknologi"; mens EFN fortsatt kunne forstå Digital Rights Management som et abstrakt konsept for rettighetsforvaltning i det digitale domene og ikke først og fremst noen ondsinnet teknologisk innretning skapt for å frarøve Gramstad og hans venner i EFN nattesøvnen og/eller forstanden.
Så lenge vårt samfunn tilgodeser en opphavsmann (og besitter av nærstående rettigheter) eneretten til kommersiell utnyttelse av sitt arbeid må nødvendigvis rettighetsforvaltning administreres - selv Creative Commons er jo DRM i en slik forstand!
Alternativet er en ny samfunnsorden med kunstnere finansiert av statslønn og/eller reklamefinansering, et alternativ vi ikke vil bruke tid på å debattere.
Ærlig talt…
