Henrichsens enetale om ny opera i Bergen
INNLEGG: - Konstituert operasjef Stein O. Henrichsen snakker om Den Nye Opera (DNO) som ”Ein opera i emning”. Det er interessant lesning. I Bergen finnes det operaproduksjonskompetanse av betydelig størrelse og verdi for videre utvikling av DNO som Henrichsen ikke forholder seg til. Det bør han gjøre. Og han må si hvordan. Dette skriver Kristin Knudsen, som er tilknyttet Vest Norges Opera i Bergen.
Av Kristin Knudsen
Først helt kort om premissene for Den Nye Opera.
Det er riktig at tanken bak DNO er at de to eksisterende operaselskapene Opera Vest (OV) og Vest Norges Opera (VNO) skulle fusjoneres inn. Men det er også åpenbart at premissene og betingelsene for de to virksomhetene har vært ulike.
Stein Olav Henrichsen uttaler til Ballade at premissene var nokså enkelt ”at Den Nye Opera overtok forpliktelser og verdier som Opera Vest hadde bygget opp. Det var eksisterende samarbeids- og produksjonsavtaler, samt en forpliktelse overfor våre ansatte i Opera Vest; at de ble trukket med inn i den nye operaen”.
På denne måten ble hele administrasjonen (som også tar hånd om BIT20 Ensemble) – bestående av 9 personer fordelt på 7 stillinger – godt ivaretatt av satsingen.
VNO med sin produsent Opera Bergen fikk derimot ingen mulighet til å overføre verken sine ansatte eller eksisterende samarbeids- og produksjonsavtaler, og dermed sine forpliktelser og verdier. Det er i sum årsaken til at VNO har gått til skifteretten og bedt om konkurs, noe som omtales i Ballade 11.februar. Henrichsen kommenterer konkursen kort og godt som at den ikke vil få noen konsekvenser for DNO.
Konsekvensene for det operaproduserende miljøet Opera Bergen er derimot store; grunnlaget for deres virksomhet er falt bort.
Politiske forutsetninger for offentlige tilskudd
Nå er ikke DNO en privat stiftelse, men underlagt politisk styring og offentlig finansiering. Det er på tide at Henrichsen nå gir troverdige svar på det fylkespolitikerne har satt som en forutsetning for å godkjenne DNO som regionsopera (og med det sine økonomiske tilskudd); nemlig at det miljøet og den kompetansen som er bygd opp gjennom den allerede ti år gamle regionsoperaen VNO skal sikres og ivaretas. Dette er vedtak som knytter seg til alle politiske nivå i fylkets behandling av kultursaker.
Det krever at han svarer konkret på hvordan dette kravet skal imøtekommes, og at han legger sine visjonære mantra på hyllen for kortere eller lengre tid. Profesjonalitet, kulturell infrastruktur, egenproduksjon og regionsopera er begreper som han åpenbart endrer og tilslører etter eget forgodtbefinnende i forhold til hvilken hensikt det skal tjene – en ikke ukjent retorisk teknikk.
Om han ikke svarer må det tolkes som at han ikke vil eller kan svare, og det bør bekymre styret i DNO, og alarmere politiske myndigheter både på lokalt, regionalt og nasjonalt plan.
Profesjonalitetsbegrepet
Er det slik at konserter i regi av våre statlige symfonikonsert blir amatørmessige når de bruker sine filharmoniske kor som består av amatører?
Om svaret er nei, må Henrichsen svare på hva han legger i begrepet profesjonell. Amatørelementet i VNOs virksomhet er det samme; Bergen Operakor. Påstanden om at VNO i hovedsak er basert på amatørvirksomhet blir altså ikke sannere om den gjentas. Eller blander Henrichsen her begrepene profesjonell og institusjonalisert?
Det er i så fall et farlig signal å sende til de mange kunstneriske profesjoner som kreves i operaproduksjon, og hvor svært mange av dem er frilansere uten ansettelse i noen institusjon.
Henrichsen antyder at profesjonalitet preges av spisskompetanse og spesialitet, mens amatørene jobber ”gjerne sammen om alt” – et underlig utsagn med tanke på det teamarbeidet en operaproduksjon er og må være, dersom det skal bli opera av det.
VNOs administrasjon har vist sin kompetanse gjennom 43 produksjoner gjennom ti år, det skulle vært interessant å høre hva Henrichsen anser DNOs administrasjon (som består av staben for tidligere Opera Vest (OV) og BIT20 Ensemble) er mer profesjonell på. Knytter det seg til det høye antallet betalte stillinger, og at DNO betraktes som en profesjonell operaprodusent kun fordi den er institusjonalisert som en NY opera (og herav navnet)?
Kulturell infrastruktur
DNO og de statlige institusjonene som står bak opprettelsen fremholder stadig verdien av samordning av disse i forbindelse med operaproduksjon, og viser til statlige pålegg om slik samordning, som er vel kjent og av eldre dato.
Henrichsen bør konkretisere hvordan en slik samordning skal gjennomføres. Hva slags avtaler har DNO gjort med Bergen Filharmoniske orkester når det gjelder operaproduksjon utover de to de har hatt i sine avtaler gjennom mange år?
Her skulle en tro at musikerne, deres fagorganisasjoner og DNOs styre har interesse og innflytelse på hvordan svarene blir.
Henrichsen peker også på at Den Nationale Scene er dimensjonert for helt andre dimensjoner enn operaproduksjon. Hvordan skal DNO utnytte denne institusjonen i sin infrastrukturelle synergitenkning?
Hvordan tenkes BIT20 Ensemble som fulgte med over i operaen, virksom inn mot operaproduksjon? Henrichsen går langt i å antyde at BIT20 bør trekkes ut av operavirksomheten. Vil ikke det medføre en svekkelse av dennes nyopprettede administrasjon økonomisk og mannskapsmessig?
Det kan synes som om manglende svar på disse spørsmålene kan være en av årsakene til at antall operaproduksjoner per år stadig synes å synke i Henrichsens omtale av DNOs visjoner.
I opprinnelige planer og budsjettsøknader er tallet først 8, så 7, og i Ballade er det kommet ned i 5. Årets produksjon for DNO er 2 – det samme som Bergen har hatt gjennom årtier; en på Festspillene og en med ”Harmonien”.
Det er med andre ord på tide at offentlighet og politikere får vite hva som ligger i begrepet kulturell infrastruktur, og hvordan det kan gagne operavirksomheten i regionen.
Til dette er det å anføre at den tidligere regionsoperaen VNO og deres produsent Opera Bergen gjennom har 10 år stått for 4 – 6 produksjoner årlig. Med de begrensede midlene regionsoperaen har hatt til rådighet har en utstrakt synergitenkning vært avgjørende.
Av respekt for musikerne og deres tariffbestemmelser har VNO gitt arbeidsmuligheter for en lang rekke profesjonelle frilansmusikere i regionen. Den har hatt et gjensidig gunstig samarbeid med Den Nationale Scene om sommeroperaproduksjoner på teatret, og gjennom gjensidig respektfullt samarbeid med Forsvaret er det blitt utviklet nye sceneområder på Bergenhus festning og Koengen.
Dette er synergieffekter som ikke bare har kommet operavirksomheten til gode, men også byens og regionens kunst- og kulturliv forøvrig.
Egenproduksjon
Vestlandets regionsopera har hatt et klart formål om å egenprodusere (på samme måte som våre teatre), et formål som de politiske myndigheter har satt som en forutsetning også for DNO. I Ballade unngår Henrichsen behendig begrepet, og snakker bare om produksjon, og bruker flittig tall fra DNOs oppsetning av ”Carmen”.
Dette var en produksjon hentet fra ”Glyndebourne Opera Festival” som ble reoppsatt i Bergen. I praksis betyr dette at man kjøper en ferdig konsepsjon, regi, scenografi, lysdesign, kostymedesign og dekorasjon, får det tilsendt Bergen, og setter det sammen på nytt ved hjelp av en regiassistent og lokal logistisk administrasjon.
En egenproduksjon derimot kjennetegnes av at det er produsenten selv som skaper forestillingen, gjennom skapende kunstnerisk virksomhet og aktivitet. Det betyr systuer og verksteder som produserer kostymer, rekvisitter og dekorasjoner, det betyr profesjonell kompetanse som sminker, friserer, sveiser og lyssetter i henhold til det et kunstnerisk team legger føringer for.
Denne distinksjonen burde Henrichsen i sin profesjonalitet være klar over og holde fast på. Å kjøpe er kostbart, og å egenprodusere krever profesjonell operaproduksjonskompetanse og hardt arbeid. En gryende erkjennelse av et slikt faktum er muligens også en av årsakene til Henrichsens tåkelegging av begrepet, fulgt av at visjonen om antall produksjoner i DNO stadig synker?
Regionsoperabegrepet
Et kultursamfunn må – dersom det skal skapes kunst der – ha skapende og utøvende kunstnere som har tilfredsstillende levekår. Dette gjelder både på nasjonalt og regionalt og lokalt plan. Derfor er det en vesentlig del av en regional kunstpolitikk at den bidrar til dette.
Opera karakteriseres ofte og med rette som den dyreste kunstformen vi har. Derfor har noe av grunnlaget for en regionsoperatenkning vært at regionalt orkester- og teaterapparat skal kunne bidra slik at de økonomiske rammene kan reduseres.
Henrichsen sier at DNO kan ta med seg verdier og mennesker, lokal kompetanse og talent, på institusjonell eller individuell basis. Disse menneskene og kompetansene er avhengig av forutsigbarhet og sikkerhet for sitt virke for å kunne bo og leve i regionen, og som kommer regionen til gode i andre kulturelle sammenhenger – som musikere og sangere, kor- og korpsinstruktører, som medvirkende i konsert- og teaterproduksjoner.
En regionsopera som kun baserer seg på de allerede etablerte og institusjonaliserte kunstinstitusjonene vil derfor på sikt utarme regionens kunst- og kulturliv.
Om Henrichsen ikke ønsker å bidra til det, må han komme på banen og svare i klartekst på hvordan denne kulturelle infrastrukturen skal ivaretas og utnyttes, og i hvilke grad DNO kjenner et regionalt kunstpolitisk ansvar.
Kristin Knudsen er i dag doktorgradsstipendiat i musikkpedagogikk ved Høgskolen i Hedmark/Universitetet i Bergen. Knudsen har de siste seks årene vært involvert i virksomhet drevet i regi av Vest Norges Opera, som sanger i Bergen Operakor og som leder av barne- og ungdomskoret Ragazzi.
