Torvund, Øyvind
Periferi uten sentrum – Om musikk av Øyvind Torvund
Om man kan lære noe av Øyvind Torvund, så er det at man ikke kan vite hva musikk er, og når, hvor, hvordan og hvorfor den oppstår. Ingen ting er sikkert, ingen ting er selvsagt. Alt er mulig og tenkbart.
En solfylt ettermiddag i bydelen Grønland drønner en påståelig bass ut av en oppstyla BMW som forstyrrer de folkemusikalske figurene fra et gateensemble. Men ingen ser ut til å ergre seg over den brummende bilen, den er rett og slett en del av konsertsenariet Bandrom 3. Bilen er en like viktig bestanddel i verkets utrustning som gatemusikantene, som jeepen, for anledningen døpt ”Shamanobile” og utstyrt med en ritualistisk perkusjonist, som campingvognen der gatemusikantene innstuderer sitt repertoar, som de får formidlet muntlig tone for tone.
Disse akustiske kvalitetene – lyden av en øvelse, der musikerne presenteres for stykket på øret, samt en aggressiv, stump klang fra en tekno-overbelastet bilstereo – er lyder alle er fortrolige med. De assosieres med musikk, riktignok uten å bli gjenstand for estetisk vurdering. Der hvor Torvund belyser slike akustiske og musikologiske sideaspekter av musikk, oppstår ikke bare en annen oppmerksomhet for disse klangene, men også en annen musikk, en „Para-musikk“ - i ordets beste forstand.
I Bandrom 4, som ble urfremført i London i 2007, spisser Torvund Bandrom-metoden til enda et hakk. Nå er det Torvunds eget stykke Tune Park (2006) som blir muntlig videreformidlet fra musiker til musiker. Tune Park, som ligner en katalog, bryter ned strofe-refreng-prinsippet som vi kjenner fra liedkunst og popmusikk. Musikerne vandrer gjennom denne viltvoksende ”hage av melodier” etter egne regler som kun antydes av komponisten. I Bandrom 4 gjentar de lærende musikerne enkelte fraser fra Tune Park så lenge at de til slutt forveksler det originalt forespilte og de etterlignende kopiene med hverandre. Verkets fikserte partitur mister med dette sin bindende kraft, og inntil videre blir verkbegrepet i denne musikken satt ut av funksjon.
Det overraskende i dette scenariet er ikke bare omtrentligheten og senterløsheten i musikken, men også med hvilken selvfølgelighet Torvund estetiserer det ikke-musikalske og pseudomusikalske. Det gjelder naturligvis ikke bare for undervisningssituasjonen i Bandrom, men også for ulvehyl (Wolf Studies, 2006), grelle pip fra utdaterte dataspill (Krull Quest, 2004) eller matte, gnistrende lyder fra antikke trommemaskiner (Album, 2003).
Torvund har viet tilsynelatende triviell ornamentikk spesiell oppmerksomhet. I Foredrag om ornament (2004) blir illustrasjonene i en gammel fransk bok oversatt bilde for bilde. Publikum betrakter de sirlige arabeskene mens altfløyte, klarinett og keyboard framfører Torvunds musikalske girlander med triller og forslag.
Også i syklusen Intro – Album nr. 1-2 – Plus Plus – Minus Minus (2003-04) blir forsiringene hovedfokuset. Torvund legger klassiske figurer fra barokken, dekor fra grell 80-talls pop og stereotype frijazzfraser oppå hverandre. Det oppstår et stil- og epokeovergripende tablå av musikalske ornamenter, som oscillerer mellom det opphøyde og det banale.
Syklusen Intro – Album… minner om rockeformatet. Selv om Intro ligner mer på en karaktervariasjon enn på en innledning, og selv om de to albumene ligner mer på albumblad enn på gamle LP-plater, er stykkene besjelet med en elastisk rytme fra rockens verden, en lekende frihet fra popmusikken.
Øyvind Torvund, født 1976, har ikke bare studert ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og ved Universität der Künste i Berlin, men også i en årrekke vært gitarist i rock- og improvisasjonsband. Jazzen hedrer han i Giants of Jazz (1999-2000) med referanser til gamle mestre som Art Blakey, Dizzy Gillespie og Thelonius Monk. Power Art (2002) derimot, vekker minner om musikalske strukturer innen Hardcore-Power-Trios, som Black Flag, også når stykket egentlig legger en sang av Henry Purcell til grunn. I tillegg oppfordrer Torvund sine utøvere ofte til improvisasjon, med forklaringer som ligner bruksanvisninger, og hvor verkets eksakte slutt er åpen.
Improvisasjon spiller også en rolle i et utnotert orkesterverk som How Sound Travels (2005-06). Til grunn for partituret ligger en gitarimprovisasjon, som transporterer feedback, strømmende svell av lyd og fluktuerende tonehøyder inn i det symfoniske apparatet. At How Sound Travels av satstype også minner om Giascinto Scelsis og Gyögy Ligetis klangfargekomposisjoner, gjør det tydelig at Torvund i tillegg er komponist i den empatiske forståelsen av ordet. Avantgarden hos Torvund er en estetisk projeksjonsflate, som utfolder seg i musikalske utkanter som ornament og hverdag, natur og popkultur.
