Nils Henrik Asheim: Om fornyelsen og mellomrommene
FRA INNSIDEN: - Også i denne oppfølgeren i Fra innsiden blir det umulig å komme utenom Kulturhovedstaden, naturlig nok, Europas temporære navle. Ting har nemlig skjedd siden sist i Stavanger2008, og jeg får min egen utfordring tilbake i trynet, skriver Nils Henrik Asheim, som denne gangen skriver fra innsiden av en tidsboble, i eksil i Japan.
Av Nils Henrik Asheim
I Ballade 6.februar skrev jeg: "Det er nå i de kommende ukene programmet vil stå sin prøve - når Muziektheater Transparant, en av de fire gjestekompaniene som Mary Miller har invitert, skal vise hele 5 ulike oppsetninger på to uker, i tillegg til diverse workshops. Går dette for fulle hus så er det oppnådd noe nytt i Stavanger."
Dermed skylder jeg å konstatere at besøket var på ganske brukbare 75 prosent i gjennomsnitt - og legge til for egen regning at det som ble presentert, var gode og relevante prosjekter.
Muziektheater Transparant er en institusjon som har definert seg i det jeg vil kalle et ”interessant mellomrom” – de driver kanskje med opera, teater, performance, installasjon?
De har, som kunstnerisk leder Guy Coolen sier, som misjon å ”fornye musikkteatret og hva vi kan bruke stemmen til”. Dette utdyper han slik: ”På 80- og 90-tallet klarte en rekke koreografer å fornye dansen. Men arven fra opera er så sterk at denne tradisjonen er mye vanskeligere å endre.”
Det finnes ingen oppskrift å fornye: Oppskriften er å prøve ulikt hver gang.
Jeg vil si at de verkene som Transparant har presentert, graviterer mot ulike kunst-områder.
Den ene kobler tradisjonen og dokumentaren: Schubert-lieder og uttalelser fra SS-soldater.
En annen spiller ut ungdommers egen tolkning av en middelalderlegende.
En annen gang er det scenografien som tar hovedfokus – en visuell installasjon av et romersk bad, med foranderlig video-projisert vannflate.
Så er det kabaret-portrettet av 30-talls kommunist-komponisten Stephan Wolpe, hvor komposisjonene og den historiske konteksten blir springbrett for et drama.
Til slutt er det kor-verksted med Phil Minton, hvor det er øyeblikkskunst med deltakernes stemmer, og Mintons hender.
Hva jeg vil fram til, er at musikkteateret ikke alltid skal ha en tekst, et manus (libretto) som utgangspunkt. Opera betyr vel egentlig ”verk”?
Så må vi variere metodene for å komme fram til et verk.
Den nullstillingen bør Den Norske Opera foreta akkurat nå, i startgropa for en ny organisasjon som skal produsere nye verk. Og, som Coolen sier: ”hva vi kan bruke stemmen til”. Ja, nettopp.
Vi har noe som kan brukes – på så utrolig mange flere måter enn å arbeide seg gjennom en tekst til noter.
I skrivende stund befinner jeg meg på Tokyo Performing Arts Market, som er koblet med møte i teaternettverket IETM.
Her i Tokyo er det trangt. Man bruker det man har, om lokaler er bittesmå og den offentlige støtten minimal. Har akkurat sett en danseforestilling hvor tre kvinner spiller tre søstre, fritt etter Tsjekhov, de sparer seg ikke på noe område, de danser, synger, kaster seg på gulvet.
De agerer den japanske kvinnen som må ”perform” i sin rolle, fra det kokette til det desperate. Frigjøringen, lykken, er kanskje bare en ny rolle. Men de spiller den, de tar et grep i runddansen mellom å være kontrollert og det å kontrollere.
I en av gårsdagens IETM-debatter ble situasjonen innenfor ”Performing arts” oppsummert. Vi har to motpoler; institusjonen og det uavhengige kunstfeltet.
OK; dette har vi hørt en del ganger nå. Mobilitet, nye samarbeidsmåter, prosess, publikumsdeltakelse, flat struktur, ned med skillene mellom disipliner, gå ut av teaterhusene, nye forestillingsformer.
Karakteristikaene ved det uavhengige feltet begynner å bli så kjente at det er ligner en ny institusjon - som fyller søknadsbunkene, opptatt med å sikre finansiering.
Skal tro om ikke den yngste generasjon av kunstnere orienterer seg mot andre områder. You Tube, Facebook og Myspace er der hvor uavhengigheten opererer nå. Der trosser du kaoset og går rett på sak.
Norsk kulturråd er i Norge selve beskytteren av det uavhengige kunstfeltet. Imidlertid virker tildelingssystemet bundet opp i et usynlig rutenett som skiller istedenfor å synliggjøre de ”interessante mellomrommene”.
Vertikalt hakkes det opp etter kunstsjangere (er du scenekunst? billedkunst?), horisontalt er det de nye innholds-mantraene (er du mangfoldig, teknologisk eller for barn/ungdom?), lateralt er det kanskje landsdelene representert i fagutvalget (er du trønder? siddis?).
Oppnår vi uansett noen gang demokratisk eller objektiv vurdering? Og er det egentlig et poeng, for lar de gode kunstprosjektene seg i det hele tatt beskrive? Var det kanskje en idé å sette ut penger i et annet og mer operativt ledd, som hadde som oppgave å skape? Pengene ville da komme minst ett ledd nærmere publikum.
Disse forkastelige tankene får man skrive på kontoen av at jeg 1) liker å problematisere og 2) kjører norsk døgn og japansk døgn samtidig. Et utrolig tilfredsstillende eksperiment: Når Japan går og legger seg ved midnatt begynner jeg å forholde meg til Norge, når Japan står opp igjen ligger jeg flere timer i forkant av gamlelandet og føler at jeg har overtaket.
Det rocker - så lenge det holder. For et sted på veien er det noe som ikke stemmer i regnestykket. Man kan ikke skru sin klokke begge veier, som det (ikke) heter i ordtaket. Et eller annet sted er det et helt døgn på 24 timer som går vekk i et svart hull. Ellers går det ikke opp.
Der var det også et mellomrom som ble borte...
Nils Henrik Asheim (f. 1960) er komponist og musiker, med improvisasjon på kirkeorgel som en av sine spesialiteter. Har siden 1991 vært bosatt i Stavanger og vært med og grunnlagt Tou Scene, hvor han funger som programansvarlig. Han var styreleder i Norsk komponistforening 1988 - 1991, og har vært aktiv i programarbeid for Stavanger Symfoniorkester.
