AFP – Artistfattig pensjon
DEBATTINNLEGG: - Vi kan langt på vei støtte Tore Hansen i at AFP-ordningen er en lite solidarisk ordning som artistene i forsvinnende liten grad får ta del i, men vi er ikke enige i at å kjempe for arbeidstakerstatus er veien å gå, skriver GramArt i dette tilsvaret til Tore Hansens innlegg på Ballade. GramArt undrer også på hva Norsk Artistforbund egentlig gjør for å hjelpe sine medlemmer med rådgivning og kurs.
Av Christian Wadahl Uhlen, juridisk rådgiver i GramArt
Tore Hansen tar opp vårens store mediesak, AFP, i et intervju i Ballade 9. april i år. Hansen etterlyser generelt at GramArt er mer på banen når det gjelder AFP-diskusjonen og informasjon om hvordan denne ordningen berører våre medlemmer.
GramArt plukker gjerne opp ballen etter Hansen.
GramArt er Norges største landsomfattende interesseorganisasjon for utøvende artister og har pr. i dag 3500 medlemmer innenfor alle sjangre og over hele landet. GramArt representerer de aller fleste av norske artister som driver med musikk innenfor populærmusikk-sjangeren og vi arbeider for at våre medlemmer skal kunne leve av musikken de skaper.
Artister som selvstendig næringsdrivende
Hansen mener det er et problem at musikere ”blir gitt et organisasjonsnummer” og dermed står med ansvaret selv for å trekke pensjon og andre sosiale utgifter fra inntekten sin.
GramArt vil påpeke at dette ikke er noe som er særegent for artister som selvstendig næringsdrivende, men noe som gjelder enhver som driver sin egen næring. Hvorvidt dette egentlig er noe negativt, synes det vel ikke å være noen ensartet oppfatning om. GramArt kan likevel støtte opp om at de generelle vilkår for å drive selvstendig næringsvirksomhet i Norge har et stort forbedringspotensiale. Det er også liten tvil om at de sosiale ordningene for artister som selvstendig næringsdrivende må bedres for å likestilles andre selvstendig næringsdrivende.
Når det gjelder opplæring og informasjon til artistene, driver GramArt i dag en utstrakt kursing og informasjon til våre medlemmer. GramArts administrasjon svarer daglig på spørsmål om alt fra sosiale ordninger, stipender, støtteordinger, hvordan etablere selskap og alle juridiske spørsmål. Å pålegge de offentlige myndigheter en opplysningsplikt til alle de mange hundre tusen selvstendig næringsdrivende som ikke blir berørt av AFP-ordningen for fast ansatte med tarifflønn, ser ikke vi som relevant i denne sammenheng.
GramArts arbeid for å bedre norske artisters rettigheter som selvstendig næringsdrivende
En av GramArts store hovedsatsinger er nettopp kursing av våre medlemmer, med mål om å bedre våre medlemmers rettigheter både økonomisk og juridisk.
Vi merker stor interesse blant våre medlemmer, blant dem Tore Hansen, for denne kursvirksomheten og oppfordrer alle utøvere til å benytte seg av de muligheter de har til å kunne utvikle sin egen kompetanse som næringsdrivende.
Vi arrangerer ca et kurs pr måned for våre medlemmer, og GramArts kurs blir i større grad også arrangert i byer også utenfor Oslo. GramArt hadde eksempelvis denne uken et skatte- og regnskapskurs med konkret veiledning og bistand for å få mest mulig ut av selvangivelsen (med regnskapsekspert for artister Kristoffer Vassdal), en hjelp våre selvstendig næringsdrivende artister har veldig god nytte av. Et annet konkret eksempel er et skattekurs GramArt arrangerte i mars, ved GramArts skatterettsekspert, advokat Steinar Jessen.
En annen av GramArts store prioriteringsområder er juridisk bistand og rådgivning til våre medlemmer gjennom GramArts rådgivende avdeling bestående av 3 fulltidsansatte jurister og rådgivere, hvor våre medlemmer får konkret kontraktsrådgivning, hjelp i tvistespørsmål, konkurssaker etc.
Tore Hansen er i intervjuet benevnt som en av initiativtagerne bak artistorganisasjonen Norsk Artistforbund, så da stiller vi gjerne spørsmålet tilbake til Hansen: hva gjør Norsk Artistforbund for å hjelpe sine medlemmer med opplæring, konkret rådgivningsbistand, kurs og informasjon?
GramArt arbeider også politisk for å bedre hverdagen til norske artister. I 2008 er det så langt flere viktige politiske prosesser på gang (forskriftsendringer i fond for lyd og bilde, Løken-utvalget og stortingsmeldingen om rytmisk musikk) og GramArt har gjennom flere innspill i alle disse prosessene kjempet for å bedre populærartistenes rettigheter og hverdag. GramArts målsetning er at våre medlemmer i størst mulig grad skal kunne leve av musikken de skaper. Bare da kan vi få en levedyktig og konkurransedyktig norsk musikkbransje med gode omsetningstall både nasjonalt og internasjonalt, og at artisten når ut med musikken til et stort publikum.
Hansen har helt rett i at suksesshistoriene om norske artister lett får dominere avisenes spalteplass. Det synes også til å være en utbredt misoppfatning i norske medier at det artistene drar inn i bruttohonorarer er identisk med det artisten sitter igjen med etter at alle utgifter er dekket. Sannheten er, som Hansen antyder, at antallet norske artister som kan leve fullt ut av musikken er i et fåtall. Her har man en lang vei å gå før artister har de rammevilkår som er nødvendige for at de skal kunne leve av musikken sin.
Hybo-dommens betydning
Når Hybo-dommen (Rt. 1973 s. 1136) nevnes av Hansen synes han å mene at følgene av dommen er sørgelige ettersom de stempler utøvende musikere som selvstendig næringsdrivende.
Som nevnt ovenfor er jeg usikker på om dette er en relevant problemstilling. GramArt mener ikke det bør være et generelt mål at artister skal være å anse som arbeidstakere i juridisk forstand, men heller at deres rettigheter som selvstendig næringsdrivende styrkes. Dette er en helt annen sak, og her er ikke Hybo-dommen relevant. Vi mener nettopp dette er et viktigere mål enn å få artistene inn i tariffavtaler. Vi stusser over at Hansen, som i de fleste fora opptrer på vegne av Norsk Artistforbund – med langt på vei samme medlemsmasse som GramArt – synes å mene at NAs medlemmer bør inn på tariff.
Som Hansen mener likevel GramArt at det er på sin plass med klargjøring av artistenes rammevilkår og satsing på å forbedre disse.
Det er ingen enkel oppgave for en ung artist å klare seg i dagens musikkvirkelighet. GramArt ønsker gjerne å se på samarbeid med Musikernes fellesorganisasjon og Norsk Artistforbund for å i større grad synliggjøre artistenes behov ovenfor norske politikere. Her mener vi i GramArt at langsiktige og stabile rammevilkår, satsing på infrastruktur, fjerning av sjangerdiskriminering, anerkjennelse av kulturproduksjon og -formidling etc. kan være viktige elementer i en bedret artisthverdag. Vi anerkjenner f.eks. økningen av fødselspenger for selvstendig næringsdrivende til 100 % (mot tidligere 65 %) som et tiltak som er svært viktig for våre medlemmer.
Hansen tar opp et svært viktig poeng som GramArt vil støtte: At staten legger anslagsvis 100 mrd kroner (tall fra DN 9. april 2008) på bordet for å få i stand et AFP-forlik som kun kommer et knippe arbeidstakere til gode, er ikke en politikk som GramArt kan støtte. GramArt mener en likebehandling av organiserte og ikke-organiserte arbeidstakere, og rettigheter for selvstendig næringsdrivende som samsvarer med rettighetene til arbeidstakere må være å foretrekke. Dette er imidlertid ikke det samme som at vi ønsker at våre medlemmer skal være å anse som arbeidstakere.
Vi kan med andre ord langt på vei støtte Hansen i at AFP-ordningen er en lite solidarisk ordning som artistene i forsvinnende liten grad får ta del i, men vi er ikke enige i at å kjempe for arbeidstakerstatus er veien å gå.
