Fortjener gammelt gufs et nytt operahus?
DEBATTINNLEGG: - Ved å ikke sette opp nye norske operaer slår en som kjent to fluer i en smekk. Operakomponister får ikke utviklet sitt talent, og publikum gis heller ikke anledning til å bli kjent med andre og nye måter å fortelle en musikkdramatisk historie på, skriver Glenn Erik Haugland i dette innlegget. Han mener uttalelser fra operaen ikke bare bærer preg av desperat mangel på argumenter mot betimelig kritikk, men også mangel på faglig tyngde og historisk legitimitet.
Av Glenn Erik Haugland
Komponist og skribent i Bergens Tidende
I Aftenposten, NRK, Søndagsavisen og Dagsrevyen får vi i beste sendetid høre at norske komponister er umusikalske, sutrende og udugelige. Ikke helt ulikt tibetanere som gjør det de kan for å ”ødelegge” en høytidlig anledning, burde komponistene holde seg for gode til å utrykke sin misnøye når hele nasjonen skal glede seg over tidenes kulturbygg.
Uttalelsene signert henholdsvis Ellen Horn, Bjørn Simensen og solist ved Operaen Trond Halstein Moe bærer ikke bare preg av desperat mangel på argumenter mot betimelig kritikk, men også mangel på faglig tyngde og historisk legitimitet.
Skjærende falskt
Trond Halstein Moe mener norske komponister ikke kan skrive for operastemmer og at publikum heller ikke er interessert i ny norsk opera.
Leder i Norsk Operasangerforening, Pål Rullestad og andre sangere som Anne Lise Berntsen er ikke enige, og vil i Dagsavisen heller ha mer ny norsk opera. Trond Halstein Moe synger med andre ord skjærende falskt, og gir til kjenne en holdning som jeg trodde ikke lenger eksisterte blant reflekterte kunstnere på 2000-tallet.
Å utvikle seg som kunstner handler om å tenke nytt, ta sjanser og søke utfordringer. Kan en kunstner som ikke er villig til å utfordre seg selv og utvikle sitt kunstnerskap eller sitt publikum egentlig kalle seg kunstner? Er ikke vedkommende da snarere en etteraper?
Konservative portvoktere
Moe har slik som mange andre av de konservative portvokterne som nå skal innta Bjørvika, ikke fulgt særlig godt med i timene.
Norske komponister har de siste ti årene vist en historisk samarbeidsvilje og interesse for å lære operakunsten fra innsiden. Vi har hatt utallige møter, faglige treff, faglige debatter og workshops. Vi har i tillegg vunnet priser, høstet gode kritikker og trukket fulle hus til nye norske operaer. Aldri før i historien har flere komponister blitt dyktiggjort innen operafaget enn nå. Men vi kjenner også godt til musikkhistorien og vet at hverken Wagner, Mozart eller Verdi ble født operakomponister. De fikk prøve seg flere ganger, og lærte seg et håndverk i full offentlighet.
Ved å ikke sette opp nye norske operaer slår en som kjent to fluer i en smekk.
Operakomponister får ikke utviklet sitt talent, og publikum gis heller ikke anledning til å bli kjent med andre og nye måter å fortelle en musikkdramatisk historie på.
Og da får jo Trond Halstein Moe rett, og det skinnende nye huset kan åpne med halvgod lørdagsunderholdning fri for skeive taktarter, akkordfremmede kvarttoner eller andre sangteknikker enn 1800-tallets.
Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.
