Sinne

HAPPY DAYS SOUND FESTIVAL: Komponist Trond Reinholdtsen er kunstnerisk leder av årets Ny Musikk-festival Happy Days. Den går over to dager, fredag og lørdag denne uken, og utspiller seg på Rekord, Galleri Galuzin og på Youngstorget. Ballade bringer her videre Reinholdtsens tekst som rammer inn årets Happy Days. Festivalen gjør seg i år til en arena for sinne - politisk eller personlig, enten det har et mål eller er totalt ufokusert.

Trond Reinholdtsen (Foto: Happy Days_promo)


Av Trond Reinholdtsen

Årets Happy Days Sound Festival tematiserer sinne som psykologisk fenomen, som politisk kraft og som kilde til musikalsk inspirasjon. Angry Happy Days ønsker å sette fokus på sinne som potensiale, og spør seg om kunsten og samfunnet har godt av at alle har blitt så sedate.

Happy Days 2008 sammenfaller i år med førtiårsjubileet for studentopprøret i Paris mai 1968. Aksjonene står for mange som det siste heroiske forsøk på en radikal politikk med revolusjonære ambisjoner, i direkte konfrontasjon med det bestående. 68-opprøret målbar klare utopier, uttalte politiske mål og tydelige fiendebilder, og dets ytre form var demonstrasjoner, slagord og, tidvis, vold. ”Where has all the rage gone?” spurte forfatteren og skribenten Tariq Ali i en nostalgisk artikkel om 68-opprøret i The Guardian nylig. Han påpekte blant annet at mens Vietnamkrig-demonstrasjonene varte i 10 år, døde tilsvarende aksjoner mot Irakkrigen ut etter 48 timer.

Sekstiåttergenerasjonens ry ser imidlertid ut til å ha fått en knekk. Beskyldningene hagler om at de nå seksti år gamle tidligere opprørerne har endt opp som det nye etablissementet, har inntatt sentrale maktposisjoner (og dermed administrert nye kriger og neo-kolonialistiske prosjekter), blitt representanter for den rikeste generasjon gjennom tidene, og, på toppen av alt, passet på å skaffe seg usedvanlig lukrative pensjonsordninger som VI blir nødt til å betale for. For den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm er 68-opprøret ikke så mye en omveltende politisk hendelse, som en gjennomgripende kulturrevolusjon hvor sex, narkotika og den folkelige olabuksen egentlig var det vesentligste:

Ungdomskulturen ble kulturrevolusjonens støpeform i den utvidete betydning at den skapte en revolusjon i stil og sedvaner, i måter å bruke fritiden på og i den kommersielle kunsten som i økende grad formet den atmosfæren byens menn og kvinner pustet i. To av dens karakteristiske trekk er derfor relevante. Den var både folkelig og antinomistisk, spesielt når det gjaldt personlig atferd. Alle skulle ”gjøre som de selv ville” med minimal påvirkning utenfra, selv om press fra likesinnede og moter i praksis førte til like mye uniformitet som tidligere, i alle fall innen grupper av likesinnede og subkulturer.

68-opprøret var utvilsomt en kamp for sosial utjevning, anti-imperialisme og anti-diskriminering, men på mange måter la det like mye et mentalt grunnlag for sen-kapitalismen og markedskreftenes totale politiske dominans fra og med 80-tallet. I boka The New Spirit of Capitalism beskriver de franske sosiologene Luc Boltanski og Eva Chiapello tre historiske trinn i utviklingen av den ”kapitalistiske ånd”. Den første, entreprenør-ånden, var rådende fram til ”den store depresjonen” på 30-tallet; den andre hadde strukturen i store selskaper som modell, med en sterk leder og mange undersåtter ved samlebåndet (”Fordismen”). Fra og med 1970-tallet ser vi imidlertid en ny form for kapitalistisk ånd. I stedet for en hierarkisk kommandokjede, utvikles en nettverksbasert form for organisering basert på arbeidstakerenes autonomi og eget initiativ på arbeidsplassen. Arbeidet organiseres i form av team eller prosjekter, med fokus på tilfredsstillelse av kundens ønsker. Slik blir kapitalismen transformert til et egalitært prosjekt: Ved å vektlegge interaksjon og spontan selvorganisering, har den nye kapitalistiske ånd stjålet retorikken fra ytre venstre om arbeiderens selvbestemmelsesrett, og vridd det fra et anti-kapitalistisk til et kapitalistisk slagord. I tidsskriftet Prospects mai-nummer skriver filosofen Slavoj Zizek:

An entire ideologico-historical narrative is thereby constructed, in which socialism appears as conservative, hierarchic and administrative, so that the lesson of ’68 is “goodbye Mr Socialism,” and the true revolution is that of the digital capitalism. This is the truth of the ’68 revolt.

Også den sinte, politisk offentlige gesten ble stadig sjeldnere i årene etter 68. Evnen til å hisse seg opp over verdens tilstand syntes gradvis å forsvinne. I 1967 ga kunstneren og filosofen (og sekstiåtteren) Guy Debord ut sitt hovedverk The Society of the Spectacle. Her tegner han opp et fremtidsscenario der ”spektaklet” – flommen av massemediale bilder fra nyheter, propaganda, reklame og underholdning – fullstendig har ødelagt enhver forestilling om enhet, enten det er snakk om mellommenneskelig samhold eller en helhetlig forståelse av livet som sådan. Debord så hvordan tv-mediet og en gradvis tabloidisert presse fragmenterte og forflatet all diskursiv og kulturell dybde, og virket avledende og forstyrrende i forhold til politisk aktivisme og muligheten til annerledestenkning. I Debords skrekkbilde er menneskene totalt pasifisert som samfunnsmedlemmer, fanget i sin egen pseudo-virkelighet.

Debords utvilsomt moralistiske advarsler framstår i dag med ny aktualitet i en stadig mer interaktiv og omfattende medieverden. Internett er slett ikke bare et fantastisk bibliotek av informasjon og kunnskap, og et middel til å knytte smale miljøer sammen, slik vi kanskje først tenkte oss det. Gamle dyder som konsentrasjon og dybdelesning står for fall når et kjapt museklikk lett leder oss til mer eller mindre underbevisste begjær, enten det er i form av oppdateringer på fotballskader, kjendiser i bikini eller gravide menn.

Selv etter at bevisene lå på bordet for at det ikke var noen forbindelse mellom Saddam Hussein og 9-11, og selv etter at det ble tilbakevist at Irak hadde atomvåpen, kunne George Bush komme unna med antydninger som ”vi kan ikke la være å gjøre noe”. (Bushs etter hvert dalende popularitet ser ut til å ha mye mer å gjøre med uthalingen av konflikten, det jevnt stigende antallet amerikanske falne, og den stadig større regningen, enn med krigen som moralsk prosjekt). Bush kunne endatil bli sittende som statsoverhode også etter at løgnene, som i utgangspunktet var ment å rettferdiggjøre titusener av tapte liv, var avslørt. Debords dystopi har blitt virkelighet: Det finnes ikke lenger noen allmenn arena for argumentasjon, uansett hvor god den måtte være; spektaklet råder.

Det hevdes at vi lever i en av-ideologisert tid. Den standardiserte definisjonen av ideologi finner vi i Marx’ Kapitalen: ”Sie wissen das nicht, aber sie tun es” (”De vet det ikke, men de gjør det”). Ideologi i denne betydningen innebærer en forskjell mellom den såkalte sosiale virkeligheten og våre forvrengte representasjoner av den. Derfor kan en slik ”naiv bevissthet” utsettes for ideologikritisk granskning: Man kan opplyse de undertrykte og gi kunnskap som så kan lede til politisk aktivisme.

Peter Sloterdijk fremlegger i Kritikk av den kyniske fornuft (1983) tesen om at ideologienes dominerende funksjon er kynisk, noe som umuliggjør den klassiske ideologikritikken, eller snarere gjør den virkningsløs. Det kyniske subjektet er fullstendig klar over avstanden mellom den ideologiske masken og den sosiale virkeligheten, men han eller hun vil likevel beholde masken. Sloterdijks versjon av Marxs setning blir altså ”De vet meget godt hva de gjør, men likevel gjør de det”. Vi skjønner jo egentlig at det finnes nyttigere ting å bruke tiden på enn stadig å sjekke Skysports  eller for den saks skyld Dagbladet, og vi skjønner jo egentlig at vår behagelige livsstil til en viss grad er basert på miljømessig utnytting og urettferdig handel. Men vi gjør det allikevel. Zizek spør: ”Gjenstår det da ikke noe annet enn å bekrefte at under den kyniske fornuftens herredømme befinner vi oss i en såkalt postideologisk verden?”. Han svarer selv: ”Nei: Den kyniske fornuft med all sin ironiske distanse unngår helt å berøre den ideologiske fantasiens grunnleggende nivå, det nivået hvor ideologien strukturerer selve den sosiale virkeligheten.”

Det at det virker som om det ikke lenger finnes måter å påvirke samfunnet på, at opplysning og kunnskap ikke har innvirkning og at sinne og motstand suges opp av et tolerant demokrati, betyr ikke at ideologienes tid er forbi. Tvert i mot, det betyr at vi er totalt fanget i ideologien: En annen verden er ikke mulig. Vi mangler fantasi til å tenke oss et alternativ. Og da har vi endt opp med en klassisk ideologisk utopi: Verden skal aldri mer forandre seg.

I billedkunsten lanserte den franske kuratoren Nicolas Bourriaud begrepet ”relasjonell kunst” på 90-tallet, og retningen har hatt stor inflytelse også i Norge. Bourriaud hentet direkte inspirasjon fra post-strukturalister som Gilles Deleuze og Felix Guattari og beskriver den relasjonelle kunstens mål som

learning to inhabit the world in a better way, instead of trying to construct it based on a preconceived idea of historical evolution. Otherwise put, the role of artworks is no longer to form imaginary and utopian realities, but to actually be ways of living and models of action within the existing real, whatever the scale chosen by the artist.

Det er sikkert ingenting å si på Bourriauds gode intensjoner, men karikaturen på 90-tallets relasjonelle kunstner blir fort en som innfinner seg med de muligheter og begrensninger som finnes her i verden, og gjør det til kunstprosjekt å koke suppe og servere øl til naboene og kunstnerkompisene sine på et eller annet hemmelig galleri, mens NATO (med Norge på slep) gjennomfører sin første angrepskrig, og usynlige markedskrefter får stadig større kontroll over samfunnet. Den relasjonelle estetikken tilbyr et frirom for alternativt tenkende, men bidrar dermed også til å kanalisere mulig motstand og sinne vekk fra den offentlige sfære. Slik er den skreddersydd til den sen-kapitalistiske samfunnsmodellen.

Motstand må synes. Happy Days har valgt å bruke en utescene på Youngstorget som årets hovedarena. Dette er et av de mest historisk ladede plassene i Norge og symboliserer politisk aktivisme, konfrontasjon og agitasjon. Vi synes det er betimelig å gi en scene til sinte mennesker og musikere, enten det er et politisk eller et personlig sinne, enten det har et mål eller er totalt ufokusert. I sammensetningen av programmet har vi latt oss inspirere både av figurer som Cornelius Cardew – et av de helt store modernistiske talentene, som i 1974, i artikkelen Stockhausen serves Imperialism, forkastet hele den borgelige kunstverdenen før han begynte å skrive enkle, folkelige viser med maoistisk inspirerte tekster – og den legendariske performancekunstnernen Vita Acconci som i Claim fra 1971 barrikaderte seg nede i en kjeller, i bunnen av en trapp: Hvis publikum tillot seg å titte ned, dengte kunstneren løs på rekkverket med en aluminiumsstang. Hvis man attpå til forsøkte å gå et par trinn nedover mot kunstneren, ble man utskjelt på det groveste.

Happy Days 2008 vil forhåpentligvis presentere sinne for en hver smak. Fra akustisk sinne i form av noise og fuzz-gitar, til klassisk norsk hjemmefrontsmusikk av Harald Sæverud, dekonstruerte Bush-taler, et vokalverk hvor solisten banner nitten ganger på vegne av oss alle, utkomponerte publikumsreaksjoner og tematisering av krig og vold. Vi ønsker alle en god festival.

Og fuck off forresten.

Trond Reinholdtsen er kunstnerisk leder av Happy Days, sammen med komponistkollega Lars Petter Hagen. Artikkelen er publisert med tillatelse fra Happy Days, som er å finne på denne lenken. Happy Days foregår 30. - 31. mai.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no