Musikk på liv og død

INTERVJU: Ellen Ugelvik har lansert si første soloplate, med musikk av George Crumb. Det er den kommuniserande evna samt dei mange klanglege høve som først og fremst opptek henne ved denne musikken, og på mange måtar kan dette seiast gjeldande for heile hennar virke som pianist. - Jeg tenker at musikken må være på liv og død; at ingen toner skal spilles for å ”please”, ingen frase eller pause skal være uten sin egen rolle eller mening i forløpet, seier ho til Ballade.

Ellen Ugelvik 08-2/Foto: Observatoriet

Av Ida Habbestad

”Det er musikere som Ugelvik som virkelig gir oss tro på at samtidsmusikken har noe å si oss”, skreiv ein kritikar i Bergens Tidende i 2006. Samtidsmusikk som kommuniserer tykkjest vera eit gjennomgangsemne for fleire unge utøvarar innan sjangren – både kva gjeld utøvinga og den verbale framstilling av verksemda.

Så òg for pianist Ellen Ugelvik som til si første soloinnspeling har valt musikk av George Crumb, ”Makrokosmos I og II”.

- Mye samtidsmusikk krever at man har stor lytterfaring; man må ofte ha hørt mye for å få utbytte av en fremføring. Komponisten.henvender seg til en begrenset del av et publikum, og ekskluderer på en måte dem som ikke har kjennskap til samtidsmusikk. Jeg føler Crumb gjør det motsatte. Han inviterer alle slags lyttere inn i sitt univers, seier Ugelvik, som ein første introduksjon til plata..


Nærleik til kjelda

Crumb sin musikk har mange lag, og kan treffa både kjennarar og ikkje-kjennarar av samtidsmusikk, meiner pianisten, og skisserer nærare.

- Kjennere av samtidsmusikk kan interessere seg for hvordan lydeffektene er integrert i den totale komposisjonen. Det er gode muligheter for å oppleve storformen og den
klanglige rikdommen. For dem som aldri har hørt Crumb sin musikk, hjelper de mange fantasifulle titlene og all symbolikken av tall, stjernetegn og initialer til med å skape assosiasjoner og bilder, seier ho.

Dessutan er det eit sterkt visuelt aspekt ved klaververka til Crumb. Utøvinga går føre seg like mykje inne i klaveret som på klaviaturet og denne ekstra dimensjonen gjer at det heile tida hender noko, det vert lett å følgja forløpet. Også utøvaren får gjerne eit særskilt forhold til verka, meiner Ugelvik,

- Notasjonen hans, med det håndskrevne partituret, gir en slags nærhet til kilden. Den spesielle notasjonen utgjør nesten et hemmelig språk – med sirkler, kors og fredstegn.. Så ligger det store utfordringer i form av stemmebruk, og dessuten ligger det flere referanser i verkene, til forskjellige klaververk av Chopin, Beethoven og Debussy. Tittelen ”Makrokosmos” spiller dessuten på Bartok sitt ”Mikrokosmos”.


Mange typar klang

Men det kan bli for mykje symbolikk, seier Ugelvik vidare, og fortel at det var ein slags letting å møta komponisten og få høyra at ho sto fritt til å tenkja om dette slik ho sjølv ville.

- Jeg var kjempefascinert av tallsymbolikken til å begynne med. Men den kan bli i overkant styrende. Jeg tenker ikke akkurat på Atlantis, druidene på Stonehenge eller på japanske Kamikaze-piloter når jeg spiller, ler ho

Møtet med Crumb opna for nye vektingar i musikken: Eit meir klangleg fokus, tankar om korleis ressonansane frå flyglet vert utnytta.

I forlenginga av ein slik tankegang er det på denne plata – som er den første Crumb-innspelinga i verda med surround-lyd – eksperimentert med forsterkinga av flygelet. Normalt forsterkar ein nokså diskré, men produsenten og lydteknikaren valde å plassera mikrofonane tettare på instrumentet, for å henta ut ein større klangleg variasjon .

I tillegg til utøvinga på og i instrumentet, skal Ugelvik òg synga, kviskra og plystra. Korleis tilnærmar ein seg eit slikt verk?

- I begynnelsen handler det mye om pugging for min del. Det tok lang tid å lære seg disse tingene, å gjøre stykket fritt, ikke bare tenke på å treffe rett. Det er også en stor utfordring å gjøre verket så organisk som mulig, ikke forstyrre bevegelsen i det.

- En annen utfordring er å framstille det klanglige. Crumb beskriver nokså eksakt hvordan det skal låte. Han ønsker for eksempel at man skal imitere instrument som slagverk eller harpe. Etter at jeg begynte å jobbe med stykkene har jeg alltid prøvd å tenke at pianoet ikke har en pianoklang, men at det har en rekke andre typer klanger, seier Ugelvik.

- Og det var godt å bli kjent med instrumentet ”fra innsiden”; hvordan det ligger inni der, å ta på strengene, forstå mekanikken. Det er godt å kjenne på instrumentet på den måten – og frigjørende å få måke til der inne!


Rått, sterkt og svakt

For det dynamiske og klanglege spennet er stort – og i så måte har hennar tre inspirasjonskjelder hatt mykje å bidra med. På Griegakademiet gjekk ho hjå Einar Røttingen, som introduserte henne for samtidsmusikken i første omgang. I Amsterdam studerte Ugelvik med Håkon Austbø, og sidan gjekk ho hjå Steffen Sleiermacher i Leipzig.

- Den første timen med Schleiermacher var en katastrofe. Han var så frekk, holdt på med ”dissing” på høyt nivå, og ønsket seg en lærer/elev-situasjon jeg ikke likte. Men han kunne spille ganske stygt, og fikk meg til å jobbe med dette spennet, klanglig og uttrykksmessig, fortel Ugelvik.

På ein annan måte enn Austbø?

- Ja for han er så raffinert! Her var det mer rått, både sterkere og svakere – mer ekstremt. Vi jobbet utrolig bra etter første time. Men alle disse tre pianistene har på hver sin måte betydd mye, seier Ugelvik.


Å få utfordra seg sjølv

”Dette er ein pianist som våger gå nye veier, og som gjer det meir overbevisande enn nokon annan norsk utøvar” sa ein annan kritikar i 2005, denne gongen i Stavanger Aftenblad.

- Jeg synes jeg har vært heldig, seier Ugelvik. - Mange er redde for hvordan det skal gå etter utdannelsen, men jeg har kommet opp i mye fint.

Nyleg er ho tildelt Statens arbeidsstipend for tre år, og i løpet av perioden skal ho mellom anna vera solist med Bergen Filharmoniske Orkester i Lachenmann sin pianokonsert. I tillegg har ho sett igong fleire prosjekt med japanske og kinesiske kunstnarar. I Japan skal ho arbeida med ein gamal Buto-dansar, i Kina er det prosjekt med ulike musikarar og i begge land skal ho halda masterclasser og samarbeida med komponistar om utviklinga av nye verk.

For alt dette er arbeidsstipendet av stor verdi, fortel pianisten.

- Prosjektene jeg søkte om, er nesten umulige å få til ellers. Det går tregt i Kina; man må være der lenge for å få ting til å skje. For meg er det er viktig å får mulighet til på holde på med ting som ikke nødvendigvis skal bli noe av – prosjekter som kan lykkes, men som og kan bli en katastrofe. Det handler om å få utforske ting, sette dem helt på spissen, få utfordre både seg selv, andre og instrumentet. Slike ting må man ofte gjøre uten at det finnes noen nytteverdi eller sikkerhetsnett, seier Ugelvik.

- Kunstnerstipendet betyr forutsigbarhet; man kan planlegge. Det er også en veldig anerkjennelse. Det kan jo bli ensomt noen ganger; man kan føle seg vilt alene når man holder på som pianist og frilans-musiker. Soloprosjektene innebærer mye øving alene på øvingsrommet. Da må man stole på seg selv og kjøre frem sine egne prosjekter. Dermed er det fantastisk å oppleve at noen har tro på det man gjør.


Sin eigen musikk

Sjølv har ho i regelen klokkartru på prosjekta ho går inn for. Eit ord som kompromissløyse er ofte nytta om henne, eller fryktløyse i høve til dei omfattande oppgåvene ho går laus på. Men er ho utan redsle?

- Det er fine komplimenter. Det er klart man blir nervøs, men når jeg skal inn på en scene har jeg etter hvert et lite mantra om at jeg skal lage musikk uansett. Jeg har bestemt meg for hvordan det skal være, på en måte.

- Jeg tenker at musikken må være på liv og død; at ingen toner skal spilles for å ”please”, ingen frase eller pause skal være uten sin egen rolle eller mening i forløpet. Det har hjulpet mye. Før kunne det forstyrre dersom noen hvisket ute i salen – jeg var opptatt av om folk likte det eller ikke. Nå merker jeg at jeg kan gi fullstendig blaffen i slike ting, seier ho.

I alle fall den tida ho får spela musikk ho trur på. For i likskap med Crumb, som meiner at kvar komponist bør skriva sin eigen musikk, meiner Ugelvik at utøvaren bør få spela sin musikk, sine eigne prosjekt.

- Om jeg måtte spilt ting jeg ikke synes var bra, for å tjene penger, hadde jeg nok ikke fått sånne tilbakemeldinger. Igjen tror jeg det handler om at man selv får bestemme hva man skal spille. Da er det noe i en selv som har en drivkraft mot det, seier Ugelvik.

- Da tør jeg å gå for musikken uansett.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no