Torbjörn Zetterberg oktett og Helge Lien trio

KONSERTANMELDELSE: Oslojazzens andre dag bød med ett unntak på musikk utelukkende fra Norge og Sverige. Blant annet fremførte Torbjörn Zetterbergs oktett to suiter på Nasjonal Jazzscene, Victoria, mens Helge Lien trio fylte Herr Nilsen til bristepunktet. - Zetterbergs spill er bestandig engasjert og ikke minst engasjerende. Det er gjennomtenkt og til tider utspekulert; han har sine særtrekk som gjør ham interessant å lytte til, skriver Ballades utsendte om førstnevnte.

Zetterberg2/Foto: Ole Albrekt Nedrelid

Av Ole Albrekt Nedrelid

Den svenske bassisten Torbjörn Zetterberg har en del år vært aktuell på Jonas Kullhammars plateselskap Moserobie, og i tillegg til å ha bidratt på andres utgivelser, også utgitt egen musikk i egne band. Torbjörn Zetterberg Hot Five er ett av dem, mens i Oslo tirsdag entret han scenen med sin oktett.

Ingen turné uten platereferanse, og her fremførte de like godt begge platene som er utgitt med denne besetningen. "Krissvit" fra 2005 og "Skildrar kvinnans kamp" fra 2007 er to suiter, som han sa selv, som ut fra formen måtte spilles helhetlig som hvert sitt sett. Dette er instrumental jazz, men Zetterberg har lagt til mer og mindre emosjonelle emner og følelser rundt det motsatte kjønn, hvor den første platen omhandler "en flicka jag känner ganska gott", og den siste har en selvbeskrivende tittel.

Musikalsk er dette en ganske dynamisk reise i uttrykk, karakter og styrkegrad. Og det står i samsvar med tema for hver låt. For eksempel er "Epilog: Ett år försent", sistelåt på Krissvit, en nokså sentimental sak som blir enda tristere med tittelen i bakhodet. På samme måte er "Ett stycke kärlekshistoria" en etter hvert oppjaget og crescendert låt som stuper inn i "Upplöst tillstand", hvor et følelsesmessig tomrom virkelig kommer frem i form av saktegående puls og svært få bevegelser. Musikken tillegges med dette ekstra betydninger, såfremt man er dem bevisste. Uten disse titlene vil jeg si at det likefullt er råbra nordisk jazz.

Stilmessig ligger bandet på yttergrensen av hardbop og sysler med frijazz, mens avantgardland ikke er langt unna. Med andre ord er parallellen mange drar til Charles Mingus' orkestre, berettiget. For i tillegg til det kollektive uttrykket i bandet, er det noe med denne både selvsikre og inkluderende bandlederen som står med kontrabass, som minner om Mingus. Og Zetterbergs spill er bestandig engasjert og ikke minst engasjerende. Det er gjennomtenkt og til tider utspekulert; han har sine særtrekk som gjør ham interessant å lytte til. Og komposisjonene hans gir rom for solistene å utfolde seg i eget landskap.

For undertegnede var det spesielt et par kor av barytonsaxofonist Alberto Pinton som krøket jazzryggen litt ekstra; hans ettertenksomme og samtidig brutale fremtoning var gjerne herlig kontrasterende til det øvrige kompet. Men alle utmerket seg på sitt vis, og jeg kan også trekke frem altsaxofonist Joakim Rolandsons ambisiøse og likevel ettertenksomme åpnings-, midt- og avslutningssoli på konsertens siste låt som eksempel på hvilken lekenhet og kvalitet disse musikerne besitter.

Helge Lien trio

Litt utpå kvelden fyltes stakkars Herr Nilsen til randen av mennesker som kom for å høre den prislønnede pianotrioen ledet av Helge Lien. Men et regnsvett lokale med til dels interessante aromatiske sammensetninger sto ikke i veien for at de tre musikerne fikk fortjent arbeidsro.

Det er noe ved denne trioen som gjør at den likes så godt, som gjør at den høres så bra ut. Men jeg har faktisk vanskelig for å si hvorfor. Det er ingenting her som stikker seg ut, det hersker en helt flat struktur i bandet, og klisjeen om organisk jazz ser ut til å ha et nedslagsfelt nøyaktig i Helge Lien trio. Det er noe med dette berømte lyriske uttrykket, som brer seg ut i musikken i en felles dynamikk. De teller tre musikere, men de er på en måte også bare én.

Dette er selvsagt en kombinasjon av Knut Aalefjærs perkusjonistisk tighte trommespill sammen med Frode Bergs delikate basspill, som for øvrig unektelig må ha hentet tonekvalitet og frasering fra Niels-Henning Ørsted Pedersen, satt satt sammen med Liens følsomme anslag og runde harmonikk. Musikken er usedvanlig ydmyk og tar nesten ingen plass, men har likevel en stor underbevisst autoritet, som altså ikke er så lett å konkretisere.

Da undertegnedes føtter sa at de ville hjem etter første sett i konserten, var det ikke på grunn av det musikalske, og jeg ble litt sure på dem for at de ikke var mer samarbeidsvillige. Men føtter må man ha, og jeg tror nok andre sett ble minst like magisk som det første.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no