Hilde Marie Kjersem: Mystikk og makabre tema
INTERVJU: - Jeg ønsker å skape flere mulige sannheter i en tekst. Det skal være rom for noe uhåndgripelig i dem, og det skal være en mulighet for egen tolkning, seier plateaktuelle Hilde Marie Kjersem. Mandag kom ”A Killer For That Ache” på marknaden, og torsdag vert det nye albumet lansert på Parkteateret under Oslo Jazzfestival.
Av Ida Habbestad
Kva er dette me kallar for melankoli?
Spørsmålet reiser seg etter at Kjersem så tydeleg i presseskriv, og i andre samanhengar frontar ein slags avstand frå det melankolske. Musikken henner er ”rar og klar”, kan me lesa. Den er ”subjektiv, fantasirik og fantastisk”, med mykje humor, og samstundes som den ikkje er heilt utan alvor, understrekast det altså at melankolien er langt unna.
Samstundes klarer ikkje underteikna heilt å sleppa tak i dette omgrepet, sidan eit fleirtal av spora på Hilde Marie Kjersem si nye plate faktisk kling ettertenksomme, grunnande og tidvis innådvende.
- Poenget er vel å betone at jeg ikke ønsker å synes synd på meg selv, forklarer Kjersem, og utdjupar:
- Noen har den evnen, til å ta tak i hjertet, vri det rundt og holde det der, sterkt og intenst. Ikke alle evner å formidle lengsel på den måten. Da kan det oppleves som selvmedlidende og selvopptatt.
For eit hovudpoeng i Kjersems mangesidige uttrykksverd er å unngå sedvanleg tristesse: det handlar heller om mot, om nyfikne, og om å stå oppreist.
- Mye popmusikk fra den vestlige verden er altfor selvopptatt, i en merkelig motsetning til uttrykkene en del steder hvor man faktisk kunne forsvart at musikken er trist. Man har for eksempel bluesen som oppsto i den afroamerikanske popkulturen, med røtter fra slavetiden. Rett nok kan denne musikken være trist, men hovedpoenget er at man ikke legger seg ned, seier vokalisten.
Fleirtydige innfall
”A Killer For That Ache” er resultat av lang tids arbeid, mot eit nytt uttrykk. Etter at ”Red Shoes Diary” kom ut i 2004, nokså kort etter at Kjersem fullførte sitt studium ved Norges musikkhøgskole, slutta vokalisten å presentera eige materiale. Lenge arbeidde ho berre med annan musikk, mellom anna i duo med Jon Eberson.
Fire år skulle det ta før ho igjen var klar til å framføra sine eigne komposisjonar. Då det først skjedde vart ho møtt med strålande attendemeldingar, først etter konserten på By:Larm i februar, og no med gode meldingar i stort etter at plata vart lansert mandag.
Den dagen me møter henne, har ho alt snakka med ei lang rekkje avisar. Ho er tynt for informasjon om alt frå kosebamsar og oppvekst til synet på Klassekampen og VG, og me lurer på om der stadig finst noko som ikkje alt er sagt. Men Kjersem har overskot, til å snakka om draumeverder, om sin eigen distraksjon, om mystikk og om makabre tema.
Og ho snakkar om det fleirtydige.
- Når jeg selv er lytter, liker jeg ikke å få servert for mange følelser; eller bli bedt om å ta stilling til for mange ting. Det påvirker hvordan jeg jobber. Jeg ønsker å skape flere mulige sannheter i en tekst. Det skal være rom for noe uhåndgripelig i dem, og det skal være en mulighet for egen tolkning. Det trenger ikke være abstrakt eller gåtefullt, jeg liker at det leder i en bestemt retning, men ikke at man blir sittende med bare et svar, seier Kjersem.
For til musikken der mellom andre David Lynch og Kate Bush er nemnt som førebilete – begge med funderande, men ikkje sjølvmedlidande, uttrykk – kjem tekst og musikk til kvar for seg. Og etter inspirasjon frå førstnemnde vert uttrykka gjerne sette opp mot kvarandre.
- Jeg er veldig inspirert av David Lynchs evne til å skape bissarre, kveldende og makabre bilder, som også er vakre. Jeg elsker figurene hans, det groteske sirkuset. Framstillingene hans er gjerne som om man har vært på sirkus og kommer hjem og drømmer om det om natta. Man opplever bruddstykkene, omforvandlingene, og i filmene hans er det lite som beveger seg fra a til b, fortel ho.
- Jeg ønsker også å skape slike bilder som i overflaten er vakre, men hvor musikken gjør at bildet rives i stykker. Jeg synes det er gøy å skrive en tekst som er tung, og så ikke underbygge dette tunge med musikken. Eller omvendt. En perfekt punchline for meg er noe som beskriver en ting samtidig som det kan bety noe annet.
Auget som ser
Ein slik tvetydighet finst i songen Marie Antoinette, som ikkje nødvendigvis spring ut av ei omfattande interesse for historie (om her enn er både franske einevelde-dronningar, samt referansar til gamalt cowboy-liv og den eldgamle songen om London Brigde med meir), men like mykje av uvissa om korleis historia eigentleg fekk utløp.
For å forklara dette tilhøvet, svingar Kjersem innom utgangspunktet, frå 2004:
- Da jeg begynte arbeidet med plata, hadde jeg ”The Newspaper Strike” som arbeidstittel. Media har mye makt, og det er spennende å se hvordan vi forholder oss til dem. Media skaper et slikt øye vi ser med som ikke er vårt. Alle ser med det, som om det er en virkelighet ved siden av vår egen, hvor alle kjenner alle. Vi kan lese om ”Liv” som satte seg fast i heisen, og vi lurer på hvordan det gikk med henne. Vi føler at vi vet hvem hun er, men om vi møter henne ute på gata, kjenner vi henne ikke. Hvem er egentlig disse menneskene som vi kjenner alle sammen?
- På en måte var Marie Antoinette en slik; det er ingen som kjenner til den egentlige historien. Noen hevder at Marie Antoinette og mannen hennes faktisk gav mye til folket, at de jobbet mot fattigdommen. Så er det den andre, tabloide historien som forteller at Marie Antoinette spurte, da folket klaget over at de sultet, om de ikke bare kunne spise kake? Ut fra dette sitatet – som man ikke egentlig vet om noen gang har blitt uttalt – lot man hodene rulle. Jeg har ikke ment det alvorstungt, men det er jo en makaber historie, smiler Kjersem.
I søkjelyset
Vokalisten ville altså plassera seg i mediet; ho ville vera auget som såg, og formidla kva som fann stad der i søkjelyset.
I ulike intervju har ho snakka om å ta avstand frå det korrekte, ho har omtalt Klassekampen som moralens voktar og uttrykt ynskje om heller å få bli provosert av Dagbladet og VG.
- Fra Lynch og hans drømmeverden tror jeg man kjenner seg igjen i dette at man er i besittelse av mer enn en side. Man har både stygge og fine tanker på samme tid. Dette var slikt jeg kunne være flau over tidligere, seier Kjersem, som fortel at dette sjåande perspektivet etterkvart vart utvida, vekk frå arbeidstittelen og utgangspunktet.
- Jeg har beveget meg mer og mer bort fra et rent fokus på media, og mer inn i den verdenen som er ved siden av; den som er vår egen. Jeg har sett på bruddstykker, på enkeltmenneskene, seier Kjersem.
Slik er det altså rom for mange historier på den nye plata. Kjersem berettar om Katie Lou som reiser ikring og sel sine artiklar, om han som vaknar og ventar utan tålmod på avisa om morgonen, om arbeidarkvinna som grev og grev.
Og det er rom for meir abstrakte betraktningar – alt iscenesett gjennom eit spenn av stemningar og musikalske inntrykk. Av musikarane som er valde grunna kjemi dyktighet og ”fordi de kunne spille flere instrument”
- Jeg hadde vel drømt om å kunne skape et enhetlig uttrykk som var min greie – å bli en Bob Dylan. Men jeg klarer ikke å begrense meg. Jeg må liksom innom dette vennlige, rare, uangripelige, pompøse og det enkle, ler Kjersem.
Og det vert freistande til slutt å henta fram hennar hennar eigen tekst:
“This day is just a Fantasy
The blank and empty pages
Deleted memory
So close your eyes all you need to see
When you awake the world is new
Deleted history”
”A Killer For That Ache” er utgiven på Rune Grammofon. Medverkande musikarar er Jørgen Munkeby, Torbjørn Folke, Sjur Miljeteig, Peder Kjellsby, Martin Revheim og Mark Kramer. Lanseringskonserten finn stad på Parkteatret torsdag kl. 21.00.
Meir om melankoli og ambivalens finst her, ein video-versjon av "Fantasy" her.
