150 år med grensesprengjande kunstnarar
INTERVJU: 8. september opnar Jødisk Museum i Oslo. Gjennom fire dagar til endes vert storhendet markert med konsertar, teaterframsyningar samt andre innslag. - Vi ser frem til å presentere mennesker som har betydd noe for samfunnet, og å vise hvordan minoriteten har integrert seg og ytt sine bidrag til samfunnslivet, seier dagleg leiar ved museet, Sidsel Levin til Ballade.
Av Ida Habbestad
Stiftinga Jødisk museum i Oslo har vore i aktivitet sidan 2004, og har arrangert om lag 17 kulturhendingar så langt. Parallelt har dei restauret lokala dei leiger i Calmeyersgate. I si tid vart dei bygd som ein synagoge, og ei rekkje jødiske familiar hadde tilhald her før 2. verdskrig.
- Musikken har alltid stått sentralt i jødisk liturgi og i folkekulturen generelt. Jødene har vært på vandring i 2000 år, og musikken er en form for overlevering som har vært enkel å ta med seg. Derfor finner vi en sterk sang og musikkultur, for eksempel hos de sefardiske jødene med spanskinspirert Ladino-sang, eller i Øst-Europa med Klezmer og Jiddish kultur, fortel ho.
- Blant innvandrerne som kom til Norge ble det sunget og spilt når man samlet seg til fester og markeringer. Det å kunne spille var viktig, og selv om de fleste var ganske fattige var det mange som hadde et instrument – et piano eller en fiolin; Det hørte med til oppdragelsen. På den måten ble det utviklet mange talenter.
Grensesprengjarar
Dermed byd Jødisk Museum på konsertar med både kunstmusikk og den folkelege. Her vert Klezmernatt, kammerkonsert i Levinsalen, eit musikalsk stand-up show med meir gjennom kulturdagane.
Dessutan arrangerast teaterframsyningar, for også teateret var utbredt i den jødiske kulturen på byrjinga av 1900-talet, medan biletkunst og dans heldt ein mindre sentral posisjon.
- Det var ikke slik at man ikke verdsatte billedkunst og dans. Men i Norge på 1920- og 30-tallet var det en oppblomstring av danseorkestre, restaurantorkestre, av kino- og cafemusikere. Alle hadde levende musikk, og på denne arenaen var det ingen som spurte om du var jøde eller noe annet. Det bød på muligheter for jødene, som kunne være musikere på heltid eller ha en annen jobb ved siden av, fortel Levin.
- Det å bryte ut og bli billedkunstner var økonomisk mer usikkert. Å gjennomføre en kunstutdannelse var vanskelig generelt i samfunnet, og holdningene i familiene i denne første generasjonen i et nytt land, gjorde det kanskje ekstra vanskelig. Men det fantes noen få – i utstillingen har vi kalt dem grensesprengere – som jobbet med billedkunst eller ble dansere.
Bidrag og opptøyer
Mellom musikarnamna som har utmerka seg særleg er konsertmeister i Oslo-Filharmonien, Ernst Glaser, og Robert Levin som var pianist og den første rektor ved Norges musikkhøgskole. Dei har begge ein sentral plass i utstillinga, saman med fem andre kulturelle hovudpersonar.
- Felles for dem er at alle er menn, at de overlevde krigen, og at de er født i en tidsramme på 20 år, fortel Levin.
- Men ut over det har de ulike historier. Noen kom hit som overlevende etter krigen, noen fordi de ble ansatt her. Far (Robert Levin, red. anm.) er født her; hans foreldre kom hit som innvandrere, mens forfatteren Max Tau kom som flyktning på slutten av 30-tallet.
Mellom dei ikkje fullt så kjende namna er dirigent og komponist Issay Dobrowen. Under kulturdagane vert han trukke fram som ein sentral bidragsytar som fortener auka merksemd, og under ein konsert framførast utvalde verk for fiolin og klaver av musikarane Ole Bøhn, Joachim Kjelsaas Kwetzinsky og Yaron Kohlberg.
Men enkelte vil kanskje ha høyrt Dobrowen omtalt som dirigent for Oslo-Filhamonien mellom 1927-1931, trur Levin.
- Dobrowen gjorde mye for nivået i filharmonien. Publikumstallet steg, det samme gjorde kvaliteten og orkesterets omdømme. Han brakte dessuten mange store dirigentnavn til Norge i sin tid her.
I tillegg markerte han seg med ein fargerik personlegdom, og Levin berettar at særleg ein episode som vekte opptøyer.
- Dobrowen takket ja til å gjennomføre et kort engasjement i Amerika, og skaffet på egen hånd en topp dirigent som skulle vikariere i Oslo-Filharmonien. Da ble det rabalder i filharmoniens styre. Og ikke bare der; det ble en omfattende debatt i avisene. Folk skjelte hverandre ut; for og i mot om han skulle få fornyet engasjementet sitt eller ikke. Det finnes svære konvolutter på Nasjonalbiblioteket med avisutklipp fra saken, ler Levin.
Langsam utjamning
Me har nevnt som eit fellestrekk for dei sju utøvarane i fokus, at samtlege er menn. Korleis var det med kvinnene i den jødiske kulturlivet?
- Kvinnene var jo kanskje de egentlige kulturbærerne, svarer Levin.
- Det at de ikke var spesielt synlige sent på 1800-tallet, tror jeg henger sammen med sosioøkonomiske faktorer, slik man også ser ellers i kulturlivet på den tiden. En utøver og komponist som Agate Backer-Grøndahl hadde ikke tilsvarende mulighet som sine mannlige kolleger til å opptre som en fri kunstner.
Ein parallell til Backer-Grøndahl finst kanskje i pianist og komponist Mathilde Berendsen Nathan, meiner Levin.
- Nathan var utdannet i Paris og konserterte i Europa. Så giftet hun seg her, men mannnen hennes ville ikke at hun skulle spille for penger. Da ble hun komponist i steden, seier leiaren, som er glad for at tilhøva er annleis i dag.
- Vi kunne nok fått se en større utjevning alt fra 1920-30-tallet. Men det som skjedde med den nye generasjonen, som hadde andre muligheter til å få seg utdanning og å komme ut i kulturlivet, var jo at de ikke fikk leve. Der var det en stor kraft som gikk tapt. I nyere tid er det kommer unge krefter – både mannlige og kvinnelige.
Varierande tilknytning til røtene
Slik sett er det heller ikkje rart at museet ikkje er på plass før no. Ein trong tid til å samla seg i åra etter krigen, både mentalt, økonomisk og sosialt. Dessutan er det først i dei seinare år at ein har byrja sjå kor viktig det er å formidla kulturarva også utanfor det interne miljøet, hevdar Levin:
- Jeg tror nok man tenkte at formidlingen av røttene ikke var spesielt viktig så lenge man tok vare på det internt. Men mye har gått tapt i det jødiske miljøet, fordi man ikke har vært flinke nok til å ta vare på det. Jeg tror vi trenger å styrke kunnskapen også internt, å bygge identitet og trygghet gjennom kunnskapen om en egen historie; vår egen virkelighet i Norge.
Jødenes historie er gjennom tida prega av oppbrot, overgrep og dystre tilhøve – men i nyare tid er stoda annleis enn for berre ein mannsalder sidan. Kva betyr det å vera jødiske musikar eller kunstnar i dag – og i kva grad har ein eit medvite tilhøve til røtene i 2008?
- Det er interessant, og selvsagt varierende, svarer Levin.
- Ofte ser jeg, ved omtaler av forfattere særlig, at det blir oppgitt om de har jødiske røtter. Det er heldigvis kommet mange nye unge musiker og kunstnere i dag. Men i hvilken grad de ser på seg selv som musikere eller skuespillere, jødiske, norske eller noe annet vil variere, kanskje også avhengig av i hvilken sammenheng man blir spurt. Vi skal ha et seminar om identitet denne høsten; da vil dette være interessante innspill.
Frå Wergeland til notida
Museet, som startar si beretning med Wergeland og hans innsats for jødene kring 1840 ,har uansett funne god plass også til dagens uttrykk. Ein heil vegg er via til samtidskunstnarar, kring 28 i talet.
- Vi har liten plass foreløpig, men mye å fortelle om det norsk-jødiske livet; 150 års historie skal fortelles gjennom et jødisk perspektiv. Vi ser frem til å presentere mennesker som har betydd noe for samfunnet, og å vise hvordan minoriteten har integrert seg og ytt sine bidrag til samfunnslivet, seier Levin.
Robert Levin er ukens artist i NRK P2 1.-5. september.
| Av: Ida Habbestad
