Enkelt, avansert og fyrig kåthet

RAPPORT: Folkelarm ga den nysgjerrige musikkvenn som våget å vandre inn på nye stier et utall organiske bevis for melodifølelse og virtuositet. Musikken var lokkende, behagelig, tirrende og tidvis ikke så rent lite utfordrende. Ballades utsendte lærte å bli glad i artister som Sudan Dudan, Gjermund Larsen Trio og Johanna Juhola, og ble lettere konfrontert og utfordret i møte med musikaliteten til Kim Andre Rysstad, kan vi lese i denne rapporten fra årets Folkelarm.

Sudan Dudan (Foto: Nils Røine/Telemarkfestivalen)

Av Jan-Olav Glette, foto: Nils Røine/Telemarkfestivalen

Folke- og tradisjonsmusikken her hjemme er i ferd med å vokse seg sterk og levedyktig også på nye domener. Ikke bare fyller den sin funksjon som en bekrefter av lokal norsk kultur, den viderefører og utvikler den i møte med andre tradisjoner.

De samiske joikerne og afrikanske yadoh-trommisene må som de norske kvedere og spelemenn ha funnet ny inspirasjon og glede ved å ta del i de korte konsertene, showcasene, på Oslos mange scener denne helgen.

Kanskje vil det føre til enda mer spennende og utfordrende musikk fra dem i tiden fremover.


En utfordring

Ved å søke utover får man også større bevissthet om hvor man kommer fra og hva man står for. Eller man annammer det andre som en del av en selv. For en åpensindig rocker, eventyrlysten jazzmann, eller en håndverksopptatt norsk musikkcowboy, kan det være en aldri så liten utfordring å ta til seg sin egen tradisjonsmusikk.

Men forhåpentligvis vil innsatsen han eller hun legger ned betale seg i form av nye store musikalske opplevelser og større musikkforståelse. Noe som igjen kan medføre en mer bevisst lytting eller ny og egenartet kreativitet.

Selv har jeg lidd av underliggjøring og fremmedgjørings-sykdommen. Det vil si; i min nysgjerrighet etter ny musikk har ofte fokuseringen på særpreg, individualitet og nyskapning distrahert meg fra å virkelig ta inn noen av de mest håndverkssterke musikerne.

Følelse og formidlingsevne har altså fått kjøre i forsetet, og eksotisk rootsmusikk, americana, mbala, mariachimusikk og ragas har fått mer interesse og oppmerksomhet enn stev, kveding og reinlendere.

De siste dagenes oscillering mellom ulike konsertscener i Oslo har gitt meg plenty muligheter til et oppgjør med dette og ført til fornyet interesse for egne røtter og norske musikktradisjoner.

Kvalitet, personlig tilnærming og resepsjon er ikke alltid nødvendigvis samme sak. Jeg vil nok fremdeles slite med å virkelig ta innover meg kastratsangen til Setesdalens mannlige middelaldersangere.

Men nå vet jeg at det kanskje er verdt å gi det en sjanse; litt tid og litt anstrengelse.


Små smakebiter

Men folkemusikkscenen i Norge og Norden i dag er ikke bare disse urgamle uttrykkene i vår kultur som vi har fremmedgjort oss fra; det er også mer folkelige og utadvendte uttrykk.

Samtidig er det i dag nok av eksempler på folkemusikere som selv også har bakgrunn fra, og inkorporerer i musikken sin andre mer moderne musikkstilarter.

Derfor var det å pendle mellom de mange ulike scenene og artistene under denne langhelgens samling for det utvidede norske folkemusikkmiljøet, som å dra på ølsmaking.

Man kunne få en liten aperitiff av veldig mye. Noe kunne man til og med høre flere ganger, men den eventuelle fordypelsen fikk man ta senere.


Den subtile klangen av en langeleik

Den artisten som rent umiddelbart gjorde mest inntrykk på undertegnede var nok Sudan Dudan. Kanskje ikke så rart ettersom en gitarplukker som Dave Rawlings nok er en like betydelig inspirator for Anders E. Røine som de gamle folkemusikerne. På siden av John Fahey, Lucinda Williams og Hank Williams er der også plass til Ali Farka Toure og King Sunny Ade blant skeiv norsk tonalitet hos mannen fra Bø i Telemark.

Altså var dette et mer familiært og kjent terreng for denne lytteren.

Men det var samtidig den varme og fyldige stemmeprakten til Marit Karlberg fra Valdres som vant meg over, og man skal nok heller ikke undervurdere den subtile klangen av langeleik en gang i blant.

Denne bittersøte triste og intime musikken til Sudan Dudan var som musikalsk massasje og bekreftet hvilke rike vokaltradisjoner vi har. Finstemte, lune og varme harmonier, men også skjemt og humor som gjorde det like menneskelig som vart og vakkert.

Sudan Dudan pekte også på tendensen til at dagens folkemusikere har bakgrunn også fra andre typer musikk. Det kan både gjøre den mer tilgjengelig for den oppvoksende generasjon, og gi den ny vitalitet og egenart.


Fra kuriositeter til tradisjonstro ballader

Crossover og musikalsk eksperimentering er et gode, men det fungerer ikke alltid like bra. Særlig ikke når den virker forsert og presset. Et slikt oppstyltet, men kuriøst og artig eksperiment var speed-datene med støymusiker Lasse Marhaug på Museet for Samtidskunst fredag kveld.

Her avslørte kanskje folkemusikerne at improvisasjon og spontanitet vel neppe er deres aller sterkeste side. Visst moret vi oss og fant noen glimt og øyeblikk av musikalske møteplasser i Marhaugs opptredener med Gjermund Larsen og Anders E. Røine. Men inntrykkene fra disse musikernes egne opptredener satte mer heftige spor etter seg, selv om spontanitet og improvisasjon også har plass i musikken til for eksempel Larsen.

Kanskje et felt for ny inspirasjon og utvikling av repertoaret?

Gjermund Larsen Trio var ytterligere en demonstrasjon på hvor fint det går an å flette i hop tradisjon med internasjonale og mer moderne lydkilder. Trioens musikk er rik på stemninger der den beveger seg fra det nedtonede melankolske, til det driftige, mer oppjagede. Med basis i Hilmar Alexandersens uttrykk skapte verdalingen Larsen slåtter og folketoner som både behager, bedager, og påkaller dansefoten en gang i blant.

Sønnen av folkemusikeren Geir Egil Larsen fikk hjelp fra Andreas Utnem på klaver og trøorgel, og Sondre Meisfjords kontrabass. Deres poloneser, valser, polkaer, brudemarsjer, vuggeslåtter og viser, karakteriseres av en organisk flyt og et samspill som besetter og fanger fra første stund.

Kim André Rysstad og hans mer tradisjonstro middelalderballader og folkeviser fra Setesdal og Telemark var en hardere nøtt å bryne seg på. Her var det åpenbare gjennom bein, rygg og margkvaliteter i en dempet atmosfære og tonespekter. Samtidig var det noe ved tonaliteten i Rysstads stemme, som en ikke altfor nær musikalsk slektning av både Sondre Bratland og Kristen Bråten Berg, som nærmest satte seg fast i halsen.

Men er det ikke nettopp det musikk handler om? Ærlige magefølelser, som senere kan og vil bli utfordret. Det er nemlig knappest noe tvil om Rysstads sangferdigheter. Vokalen er klar, inderlig og overskridende. Det er blott det at hans register er for meg like fremmed som Dylans sang for sangpedagogen.

Og når jeg titter på hans Myspace-side oppdager jeg fort at vi har ulike musikalske referanserammer. Mange av hans favoritter er for meg i beste fall guilty pleasures, andre ser jeg som teknikere uten sjel.

En bekreftelse på det subjektive i musikkopplevelse og heldigvis tør jeg si også bevis for et mangfoldig musikkliv.


Krever tilvenning

Og her er vi inne på noe vesentlig, tror jeg, om individuelle musikktilnærming. og også det unike og spennende stemmeregisteret; tonaliteten og de små småvariasjonene i den norske folkemusikken.

Det er ofte nettopp dette utenlandske kritikere har grepet fatt i og sett som unikt. Folkemusikken her er både enkel, avansert og nyansert på en og samme tid.

Mange av solistene på Engebret - hvor også en del av den kommende generasjonen folkemusikere fikk slippe til med sine første Oslo-opptredener - opererte innenfor annerledes klangflater; gjerne lysere og mer oppimot falsett og kastratsang enn det jeg vanligvis lytter til. En utfordring og en rikdom som krever tilvenning.

Lettere var det å la seg rive med eller rødme beskjemmet over den utagerende fyrige kåtheten og de alt annet enn diskrete antydningene om seksuelt samkvem, og de mange humoristiske fortellingene.


Polytmikk og tango nuevo

Og når man snakker om det muntre og oppstemte er det på sin plass å gi honnør til Sidiki og Diom De Kassa & The Touba Orcehstra, som begge fikk det til å riste og skake i danseføttene. Deres sammenføring av afrikansk tradisjonsmusikk og vestlig jazz var en fest for øret. Siddiki Camaras perkussive driv i sin Madingmusikk kan i likhet med de heftige Yadoh-trommene til Diom De Kassa være et videre steg inn i den polyrytmiske afrikanske musikken for oss som har latt oss forføre av Vampire Weekend, Yeasayer, Abe Vigoda, Foals og Tv On The Radio.

Sjelden har man hørt så livlig og suggererende trekkspill som hos finske Johanna Juhola. Sammen med gitaristen Roope Aarnio og stemmemikser Hannu Oskala viste Juhola rikdommen og sjarmen i nytango og beslektede stilarter. Dansekåt og utadvendt i det ene øyeblikket, melankolsk og sorgmodig i det neste. Juhola nærmer seg tradisjonen med attityden til de nye urbane folkemusikerne som Gogol Bordello.

I det mer forsiktige og mjuke hjørnet fant man Niko Valkeapääs sammenføring av samisk musikk med improvisasjonsmusikk, elektronisk og avantgarde. Den finsk-norske samen har en sjelden formidlingskraft og en særegen stemme. Stemningsrik musikk som får deg til å falle i staver av forundring.

Og som dere forstår var dette bare en liten del av det Ballades utsendte fikk med seg. (Og enda mer var det også på repertoaret til Folkelarm som vi ikke denne gangen fikk sjansen til å møte). Men det blir flere folkemusikkonserter og flere år med Folkelarm der både denne skribent og Ballades lesere får muligheten til å gjøre seg kjent med våre folkemusikere.

Forsidefoto: Annette Winkelmann

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no