Syng hjerte!

INTERVJU: Songaren Liv Runesdatter har denne hausten presentert sitt prosjekt "Syng hjerte" på plate og ved nærare 50 konsertar kring om i landet. Framsyninga rommar religiøse folketonar frå Vestfold og Rogaland og er resultat av nitid leiting etter materiale i fylkesarkiv og på eldresentre. Runesdatter har arrangert songane for ei rekkje besetningar, og framført dei i tilsvarande ulike samanhengar. – Musikken og livet kommer nært på hverandre, seier Runesdatter som ser songane som det norske svaret på Negro Spirituals.

Liv Runesdatter 08/Foto: Steinar Engelsen

Av Ida Habbestad

Interessa for folkemusikk har levd med Liv Runesdatter lenge. Folkemusikken frå hennar eige fylke, Vestfold, kjende ho imidlertid lite til før ho for sju år sidan vitja fylkesarkivet, der ho kom over voksrullar og andre opptak av religiøse folketonar. Mange av dei frå lekmannsrørsla i Høyjord, dokumentert av m.a. Øystein Gjerde og Svein Aakerholdt, for snart 30 år sidan.

– Dette er folketoner som så godt som ikke har vært i bruk gjennom lang tid. Da jeg kom over dem, ble jeg nesten slått til bakken over hvor rikt repertoaret faktisk var. En liten haugianermenighet, Jarlsbergsbergske Frimenighet i Høyjord, hadde heldigvis tatt vare på den gamle salmetradisjonen sin og holdt den levende helt fram til 80-tallet. Disse sangene ble et viktig utgangspunkt for meg, forklarer Runesdatter.

Materialet gav altså startpunkt for vidare leiting, mellom anna i arkiv i Oslo og i Sand. Etterkvart fekk Runesdatter òg kontakt med eldre menneske. Dei song gamle songar frå frikyrkje- og bedehusmiljøa, og Runesdatter har sortert, gjort opptak, samtalt.

Litervis av kaffi er dermed fortært på eldresentre i Vestfold, gjennom samvær med dei gamle – på leitinga etter ”det genuine”:

– Noe av utfordringen har vært å sile ut hvilke sanger som er interessante og ikke. Den ene kilden min, Margot, har for eksempel vært nokså opptatt av sanger som er oversatt fra engelsk, og som derfor ikke har vært så spennende for meg. De sangene som jeg falt for, kunne være slike som ikke falt henne inn at kunne være interessante, seier Runesdatter.

Jeg har hele tiden arbeidet utifra to hensyn: det individuelle og det kulturelle. Jeg har forholdt meg til kildene mine både som individer; som Margot, Einar, Arnt, Pernille og Julius. Samtidig har jeg også forholdt meg til dem som typer, fordi alle på sitt vis er representative for den kulturen musikken springer ut av. I arbeidet med sangene har jeg samlet en stor mengde notater: konkrete fakta om tradisjonen og historien, men også fragmenter av mine egne inntrykk fra møtene med historiebøkene, menneskene, spolebåndene, formidlingssituasjonen, husene.


Til kjøkenbordet

I møtet med eit stort og omfattande materiale, har Runesdatter òg måtta reflektera over korleis ho skal formidla dei vidare. Noko av poenget har vore å ta folketonane ”til kjøkenbordet”, fortel songaren: Ho har ynskt å gjera musikken – som like gjerne var i bruk heime hjå folk som i dei store kyrkjeromma – i eit lite, intimt format.

– Jeg har vært veldig tro i innstuderingen av ornamenter, og forholdt meg til harmoniske føringer der de finnes. Men så har jeg tatt meg store friheter i forhold til frasering og klang, og til selve arrangementene.

– Det har også vært interessant å se variasjonen i folks sangstil. Folkemusikk er sunget av folk – som er forskjellige. Det har gitt meg frihet å høre kildenes nokså ulike formidling av repertoaret; de er ikke redde for skjønnhetsfeil eller for å legge på et instrument som ikke er norsk i utgangspunktet. De har rett og slett gjort som de ville med dem. Det viser at sangene har levd med mennesker, seier Runesdatter.

Mange timar lange samtaler har give nær kjennskap – ikkje berre til musikken, men òg til menneska bak.

– Margot, for eksempel, er 90 år gammel – og en ressurs av levende kunnskap som det har vært flott å ta del i. Det er tydelig at disse sangene er en måte å uttrykke både tro og liv på. Parallelt har flere av kildene jeg har oppsøkt holdt på med tekstilkunst. De har brodert fantastiske bilder på frihånd med religiøse motiver. Bildene utgjør på en måte et kunstnerisk uttrykk for det samme som sangene, og begge deler har de en enorm stolthet i forhold til.

– Dessuten er det spennende å få et innblikk i tekster som betydde mye for dem, i en tid som kan virke fjern for oss i dag. Mye av det tekstlige har jo en poesi og svulstighet som vi i dag kan opplever som unorsk, og som nesten virker avskrekkende på oss.

Du meiner tekstane står i kontrast til det sedvanlege inntrykket mange har av eit pietistisk nøkternt og til dels avholds-fokusert liv?

– Ja, og det har vært den kanskje største aha-opplevelsen i møtet med materialet; at det er et slikt sterkt kjærlighetsforhold som springer gjennom det hele.


Songar på vandring

Lengslar og begjær mot alt ein skal få nyta i himmelen. Den ”søde frelsermann” som elskar menneska. Den inderlege fryd ved tanken på det komande, der ”hvert sukk skal give harpeklang” – der er verkeleg stor patos i tekstane, mange av dei skrive av salmediktar Hans Adolph Brorson (1684-1764). Fleire av songane kan daterast til hans tid, meiner Runesdatter, som legg til at dei er forma, slik mange folketonar er det, gjennom å ha vore på vandring. Denne vandringa finn òg stad i nyare tid, formidlar songaren.

– Enkelte kilder forteller at de gikk til fots fra Østfold til Sørlandet for eksempel, eller til Telemark, og banket på dørene på veien for å få ly. Da kunne motytelsen være å synge eller holde en preken. I enkelte av arrangementene har jeg forsøkt å legge vekt på at sangene har vært på vandring – og kanskje også prøvd å la dem speile fragmenter av i dag, ved for eksempel å legge inn arabiske trekk i en sang.

Idéen om musikk på vandring har òg gjort det naturleg å nytta materialet i ein fleirkulturell samanheng. Mellom anna i programmet "Tanker om det hellige" som Runesdatter med fleire laga til Ramadanfestivalen i Stavanger. Religiøse folketonar vart framførte saman med benju-spelar Abdulrahman Surizehi der element av den balochistanske musikken fekk stå sentralt. Ved arrangementet i St. Petri Kirke var tre imamar og to norske prestar til stades.

- Jeg har tidligere fått synge norske folketoner i moskeen, men det er første gang muslimer og kristne har samlet seg i en kirke i Rogaland på denne måten. Det var en milepæl, meiner Runesdatter.

Forutan dette har der gjennom hausten vore releasekonsertar i Oslo på Soria Moria og Josefine Viseklubb, på Kulturscenen Stavangeren, samt ei rekkje konsertar i Vestlandsområdet – i alt nærare 50 arrangement.

Korleis har publikum reagert i møte med dette ”gløymde” repertoaret?

– Jeg synger jo både klassisk musikk og samtidsmusikk også – men jeg opplever at disse folketonene treffer et bredt publikum veldig sterkt. Når jeg har sunget i moskeen har jeg fått tilbakemeldinger fra forsamlingen om at de opplever at det åndelige språket er nært deres eget, at de på en måte kjenner seg hjemme i dette repertoaret, fordi det minner om deres egne sanger og tekster – som har noe av den samme lidenskapen. I framføringen med instrumentet benju, som ligner på den norske langeleiken, låt samarbeidet til tider veldig norsk. Det fascinerte publikum.

– Ellers opplever jeg vel at det norske publikummet er like ukjent med repertoaret som andre. Mange blir overrasket over variasjonen som finnes i de religiøse sangene, og fascinert over at de kan sitte gjennom en helt konsert med ganske tunge tekster og likevel føle at uttrykket er så spredt. Det viser kanskje at dette ikke bare handler om tro, men også om menneskers historier.


Stadig nye innfallsvinklar

Fleire konsertar er planlagt. I januar går ferda til Nordlysfestivalen i Tromsø. Neste haust er der planlagt ein turne på Austlandet, og frå kulturrådet er der løyva stønad til atter 50 konsertar med ”Syng hjerte” i 2009. Stadig i nye versjonar, lovar songaren.

– ”Syng hjerte” er ikke fastsatt en gang for alle. I utgangspunktet har jeg har en klar oppfatning av hvordan uttrykket i sin helhet skal være, men innenfor disse har jeg har brukt flere ulike besetninger. Det hender også at jeg løser opp rammene – i samarbeid med i Abdulrahman for eksempel, har noe av det viktigste vært å hente inn elementer fra hans tradisjon.

– Jeg har også samarbeidet med spanske folkemusikere hvor flamencoen har gitt en annen form for nerve – og nok en innfallsvinkel til det lidenskapelige i sangene. Mye handler om å hente inn musikere og kunstnere som kan belyse nye ting i repertoaret.

Dessutan er der stadig meir materiale å utforska, hevdar Runesdatter. Mellom anna ein heil plastpose full av kassettopptak Margot har gitt henne.

Kva er motivasjonen for å dykka djupt inn i verda av patosfyld religiøs musikk?

– Helt generelt er det interessant å sette seg inn i denne tiden. Musikken og livet kommer nært på hverandre i disse sangene; det er for eksempel fascinerende hvilket annerledes forhold man har til smerte innen pietismen. I dag er vi redde for smerte; mens det virker som man på den tiden har vært åpnere i forhold til det å tørre kjenne på smerten.

– De religiøse folketonene jeg har funnet fram til er alt annet enn kalde og nøkterne. En større motsetning til det kalde og harde inntrykket av pietismen skal man lete lenge etter! Kanskje kan man se dem som det norske svaret på Negro Spirituals. Folketonene er styrkedråper som mennesker har brukt i møte med livet – på godt og vondt.


Syng hjerte er utgiven på (GRAPPA/Heilo).
Alfred Janson (akkordion, melodika), Trygve Seim (saksofon), Tuva Bolstad (hardingfeler), Rolf-Erik Nystrøm (saksofon), Vidar Skrede (strengeinstrumenter, feler) og Håkon Thelin (kontrabass) medverkar.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no