Når musikken blir farlig

INNLEGG: "Denne julen har det musikalske juleritualet i enda sterkere grad enn tidligere fremstått som en lakonisk, ironisk kommentar til "the sound and the fury" som til tider preger musikkens sosiale stilling", skriver Øyvind Aase. I denne artikkelen peker han på to eksempler på helseskadelig og uetisk bruk av musikk; både musikken som i det daglige blir avspilt på et skadelig høyt lydnivå, samt musikk i bruk ved tortur og krigshandlinger. - Den virkelige nyheten i år er vel at musikerne er begynt å reise bust mot den omfattende misbruken av deres åndsverk, skriver Aase.

Øyvind Aase/Foto: Lene Løvtvedt

Av Øyvind Aase, pianist og skribent

Når vi nå nok en gang passerer terskelen til et nytt år, kan det være på sin plass å se oss litt tilbake før vi vender blikket fremover – ikke minst i en musikalsk forstand. Ganske mange av oss har i løpet av den siste måneden av 2008 hengitt oss til det kulturelle årtidsfenomenet som kalles julemusikk. Bergens Tidendes (BT) anmelder Egil Horne Mikkelsen beskrev nylig de mest karakteristiske plateutgivelsene med utgangspunkt i en fersk jule-CD: ”Det er ikke mye rom for variasjon og overraskelser, (...) ikke antydning til vilje til å gjøre noe som helst det aller minste annerledes. (...) ingenting som får lytteren til å sette syltelabben i halsen av ren overraskelse og dyp forundring.” (07.12).

Noen uker tidligere, i BT 19. november, betraktet kollegaen Geir Rege julemusikkens monotoni fra et filosofisk ståsted. Rege henviste til filosofen Gilles Deleuzes tanker om musikk som markering av ”et territorium ved hjelp av gjenkjennelige refrenger”, og spurte: ”Hva er vel mer territorialt enn våre kjære julesanger?”. Begge kritikerne hilste en utflukt fra et trygt og etablert musikalsk territorium velkommen. Vi ble dermed minnet om en egenskap ved julens musikk som er nært knyttet til den religiøse høytiden musikken inngår i: Julemusikken holder seg til et avgrenset, fredelig territorium, og trer ikke over noen grenser. Det er en ufarlig musikk; en form for musikalsk fredssignal som stort sett virker avvæpnende på omgivelsene.

Slik sett spiller julens toner, med sitt dels meditative, dels terapeutiske og tydelige religiøse preg, en veldefinert sosial, psykologisk og åndelig rolle for lytterne. Og denne julen har det musikalske juleritualet i enda sterkere grad enn tidligere fremstått som en lakonisk, ironisk kommentar til the sound and the fury som til tider preger musikkens sosiale stilling. I løpet av førjulstiden fikk vi nemlig servert noe så sjeldent som to ”musikknyheter” i norske og internasjonale medier. Rundt midten av oktober kom det advarsler fra EU mot bruk av bærbare musikkspillere. Forskere fra EUs komité for nye og nylig identifiserte helserisikoer (SCENIHR) har laget en studie, på oppdrag fra EU-kommisjonen, hvor det antas at nærmere 10 millioner europeere kan stå i fare for å pådra seg permanent skade på hørselen. De som først og fremst skal være i faresonen er musikklyttere som hører på musikk på et høyt lydnivå i en time eller mer pr. dag i en femårsperiode.

Fenomenet musikk, som av mange antas å være helsebringende, kan altså være både helsefiendtlig og miljøfarlig alt etter hvilken kontekst den opptrer i. Dette er en ”farlig” musikk i en vestlig, europeisk og sosialdemokratisk forståelse av betegnelsen, og ord og betegnelser som ”lydforsøpling”, ”akustisk doping” og ”øreterror” har de siste årene bidratt til å gjøre musikk og ”beslektede” lyder til en del av helse- og miljødebatten. På 90-tallet var det flere fremstøt for å sette slike spørsmål på agendaen. ”Behövs en ljudombudsman?” sto det over hele forsiden på Sveriges største musikktidsskrift Musik i 1996.

Øreforskeren Gordon Flottorp gikk et steg videre, da han i 1992 hevdet at høy musikk på diskoteker og popkonserter burde kriminaliseres. ”Det er kriminelt, i følge loven, hvis en slår deg ned og knekker nesebenet ditt. Hvis sanseceller i det indre øret knekkes av for høyt lydnivå, bør det også være kriminelt.”, uttalte han til Aftenposten. Krimforfatteren Kim Småge tangerte det kriminalistiske perspektivet da hun beskrev ”akustisk doping” slik i et intervju med Aftenposten i 1995: ”Den går inn for å forandre psyken din gjennom lyd og musikk. (...). dette kan være mulig en gang i fremtiden. Det skumle med akustisk doping er at man ikke selv vet at man blir påvirket. Det er direkte personlighetsmanipulering, (...).”

Da Småge hevdet dette, var det allerede gått noen år siden USA under den første president Bush i årsskiftet 1989-90 rocket den operaelskende general Noriega ut av ambassadebygningen hvor han hadde forskanset seg i Panama by. Siden dengang har nordamerikanerne vært beryktet for sin bruk av det som er blitt hetende ”Noriega-metoden”, og som altså går ut på å torturere fienden ved bruk av musikk på de mest utspekulerte måter. I 2006 kom filmen ”The Road to Guantánamo”, hvor musikktorturen var det som gjorde sterkest inntrykk på mange publikummere. Linn Stalsberg fra Amnesty skrev i Klassekampen om det tapet av nettopp territorium en slik misbruk av musikken representerte. Hun var opprørt over at ”(...) noe vi har så kjært, radbrekkes til noe så ekkelt. (...) Det var grotesk misbruk av kunst og av det fantastiske at vi menneskedyr faktisk kan uttrykke oss musisk.”

Den andre ”nyheten” jeg refererte til over er at USA fortsetter med dette uvesenet, tilsynelatende upåvirket av kritikken. I de stille adventsukene fikk vi utvidet vårt musikalske ordforråd, takket være nye opplysninger om de amerikanske lydstrategenes fremferd i Irak, som et ledd i den såkalte krigen mot terror. Ord som ”sonisk rundjuling” og ”musikkoverfall” ble benyttet til å karakterisere supermaktens musikkterror mot fanger i det amerikanske militærfengselet i Irak. I følge Ricardo Sanchez, USAs øverstkommanderende i Irak i september 2003, tok man i bruk høy musikk ”for å skape frykt, desorientering og et forlenget sjokk over å bli tatt til fange.”

Når musikkterroren iblant dukker opp som et tema i mediene, følger det som regel med en presisering om at ”taktikken med å bruke musikk for å bryte ned fanger har vært vanlig i USAs krig mot terror.” Det er virkelig en sannhet med modifikasjoner. For amerikanerne har benyttet såkalt psykologisk krigføring, hvor musikken har fått stadig større betydning, med stort utbytte siden 2. verdenskrig. Den offisielle betegnelsen for metoden er PSYPOS, som står for Psychological Operations. I følge et tidligere hemmeligstemplet, nå nedgradert dokument er denne metoden basert på ”logic, fear, desire or other mental factors to promote specific emotions, attitudes or behaviors” (se blant annet denne nettsiden).

Den virkelige nyheten i år er vel at musikerne er begynt å reise bust mot den omfattende misbruken av deres åndsverk. I midten av desember var flere artister som hadde opplevd at musikken deres ble brukt i torturøyemed involvert i en kampanje hvor det ble markert stille minutter i sympati med ofrene. Og nå, noen uker senere, idet julemusikken toner gradvis ut, er den siste president Bush på vei ut av Det hvite hus. Kan vi håpe på nye toner fra hans demokratiske etterfølger?

Kanskje til en viss grad, men heller ikke mer, om vi nå ser til eksemplet Bill Clinton, USAs forrige demokratiske leder. I 1993, kort tid etter at den saksofonspillende Clinton hadde inntatt det ovale kontor, brukte politiet ”Noriega-metoden” for å jage ut sektlederen David Koresh, som satt på sine våpenlagre i hovedkvarteret i Texas. Om Koresh satte syltelabber eller andre matbiter i halsen skal være usagt, men musikken han måtte høre på var blant annet julesanger.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no