Stine Janvin Motland: Med fysisk fundament

INTERVJU: Songaren Stine Janvin Motland er mellom anna er kjend frå Kitchen Orchestra og duoen motsol. Når ho opptrer under all Ears fredag er det imidlertid som solist, og i dette intervjuet fortel songaren om sitt prosjekt som handlar om fysisk fundert, kroppsleg lyd. - Jeg er nysgjerrig på hva som skjer når pusten tar slutt; hvordan kroppen reagerer og hva som er den naturlige reaksjonen, seier Motland til Ballade.

Stine Janvin Motland/Foto: www.all-ears.no

Av Ida Habbestad

Stine Janvin Motland opptrådte ved all Ears for første gong for to år siden, då med makkar Ståle Solberg i duoen motsol. Dette året er ho invitert att som solist – og i all Ears-programmet står å lesa om Motland at ho i solistformatet ”har utviklet et personlig uttrykk som overgår det meste innen vokal improv. Hun vrir og vender sin egen stemme over alle volum og frekvenser”.

Også på Ballade byd all Ears-arrangørane på lovord om songaren. Paal Nilssen-Love held mellom anna fram hennar relativt uetablerte status som ein fordel og meiner Motland sitt uttrykk let ”friskt, fandenivolsk og fokusert på en annerledes måte enn andre sangere som i større grad kjenner og er fortrolige med sitt publikum”.

Sjølv berettar Motland nokså jordnært om si eiga utvikling, og trekkjer fram eit av jazzmiljøa i heimbyen Stavanger som avgjerande for oppstarten.

– Blant annet ble jeg inspirert av konsertene på Sting jazzklubb som Anders Hana drev. Det var spennende å høre hvordan musikerne brukte instrumentene sine på måter som var helt nye for meg, og jeg begynte å lete etter vokalister som drev med lydimprovisasjon i fri form. Jeg startet å jobbe med en sånn type improvisasjon før jeg hørte andre vokalister gjøre det samme, og derfor var det en aha-opplevelse da jeg fikk en CD med Sidsel Endresen, og forsto at dette faktisk var noe det gikk an å holde på med, seier Motland.


Kroppslege begrensningar

Når me spør henne om førebilete, startpunkt og inspirasjonskjelder forstår me at der er mange, men at få skiljer seg særleg ut. Både enkeltmenneske, ulike formar for musikk, teater, samt fleira andre kunstarter er kvar for seg gode utgangspunkt. Dessutan altså miljøet i Stavanger der ho vart introdusert for musikkforma og sidan har utdanna seg ved Universitetet sitt Institutt for Musikk og Dans.

Her hadde ho Sidsel Endresen, Camilla Myrås, Heidi Skjerve og Anita Kaasbøll som vegleiarar, og i likskap med fleire av dei trekkjer ho fram ideen om lyden som fysisk forankra som noko av det viktigaste.

– Helt fra begynnelsen av har kroppsbevisstheten vært viktig; det å jobbe fysisk med musikken. Et konkret eksempel er pusten. Det er begrenset hvor lenge man klarer å holde en tone og jeg er nysgjerrig på hva som skjer når pusten tar slutt; hvordan kroppen reagerer og hva som er den naturlige reaksjonen, seier Motland.

Ut frå dette veks fin musikk, vonar songaren.

– Det er i alle fall en god innfallsvinkel å arbeide ut fra. Særlig fordi det som skal skje ikke alltid er tenkt ut på forhånd. Det blir også tydelig når man jobber solistisk. Da er det bare meg selv å jobbe med eller mot. Mine egne kroppslige begrensninger er avgjørende for lydmaterialet og det musikalske resultatet.


Leiken med det primitive

Formata i dei ulike konstellasjonane har òg mykje å seia for uttrykket. Tidlegare har Motland vore vokalist i rockebandet CockyChampion som for tida er lagt på is. I dag er ho medlem av Kitchen Orchestra og den alt nemnde duoen motsol. Og der det i det store ensemblet gjerne handlar om å finna fram til bestemte rom å fylla ut – mellom 24 andre musikarar – er det heile andre impulsar som spring ut i det vesle formatet.

– Det er ulike former for dynamikk – og det er helt klart enklere å se hvor man kan passe inn når man er få utøvere, seier Motland.

Særleg likar ho duo-formatet, og dessutan besetninga i motsol som no har eksistert i fem år.

– Mange synes at akkurat den besetningen kan virke vanskelig; det er for eksempel ingen av oss som spiller noe akkordinstrument. Men den gir faktisk fantastisk mye rom for begge. Og det er en slags likhet mellom instrumentene; både stemmen og trommen er så elementære instrumenter; man slår på noe og man bruker stemmen. De to tingene sammen blir nesten noe primitivt; som vi liker og som vi gjerne bruker bevisst. Og så prøver vi å bryte litt med det man ofte forbinder med instrumentene; trommer kan for eksempel godt være et melodisk instrument, og stemmen et rytmisk.


Å samla inn materiale

Denne hausten har begge medlemmene i duoen flytta til Oslo for å ta master i improvisasjon ved Norges musikkhøgskole. Studiet er fritt, med eit gitt antal prosjekt som skal verta gjennomført kvart av dei to åra. Er det spesielle problemstillingar dei arbeider med?

– Ideen er ny for hvert prosjekt, forklarer Motland.

– Vi prøver å gjøre forskjellige ting; og også i andre konstellasjoner. Blant annet skal vi jobbe med Martin Küchen og David Stackenäs i mars. Det er en del av studiet at man kan invitere andre musikere til å jobbe med oss – og det er også opp til oss å finne en veileder dersom vi vil ha det. Det krever struktur og selvdisiplin å ikke ha noen bestemt veileder – men det går ganske bra. Bare det å spille med andre er jo i seg selv en veiledning, meiner Motland, som fortel at både Sidsel Endresen og Maja Ratkje har vore inne som duovegleiarar dette året.

Korleis kjem musikken til?

– Den blir improvisert fram av noe jeg har hørt, en impuls jeg har fått som jeg synes er spennende og har lyst til å gjøre til en del av mitt uttrykk, svarer Motland.

– Når jeg improviserer, er lyden jeg lager et resultat av både vokal og instrumentalmusikk som har inspirert meg, og lyder jeg selv har funnet fram til og formet, tatt opp, hørt på og prøvd ut på nytt.

– Og når det kommer til konserten har rommet rundt meg mye å si. Både det fysiske lokalet og rommet mellom meg og musikerne – og selvfølgelig hva som finnes mellom meg og salen, energien som går fram og tilbake der. Den er forskjellig i alle rom, seier Motland.


Eigen konfrontasjon

Paal Nilssen-Love presenterer deg som ein motpol til den lavmælte og klangfylde ECM-estetikken. ”Det er konfrontasjonen vi er på jakt etter”, seier han om all Ears.

I kva grad ynskjer du sjølv å konfrontera?

- Jeg håper selvfølgelig at jeg kan provosere noen – jeg vil jo at musikken min skal bety noe. Jeg får ofte høre at det jeg driver med er kontroversielt, og det synes jeg er fint, men jeg føler meg egentlig veldig ydmyk. Å gå opp på scenen og holde konsert alene er skummelt – dobbelt så skummelt som når man er to. Den jeg konfronterer da, er nok først og fremst meg selv, seier Motland.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no