Kan man foreslå løsninger for problemer man ikke forstår?
INNLEGG: Mengden av sentrale meningsbærere og opinionsdannere som deltar i debatten med en kombinasjon av manglende kunnskap, forutinntatthet eller utilslørt oppmerksomhetsbehov har nådd en kritisk masse, skriver Erik Brataas og Knut Bøhn i Phonofile AS.
Phonofile AS er landets mest erfarne aktør innen digital distribusjon av musikk. Vi har 10 års erfaring på området, og representerer over 200 uavhengige plateselskaper i det digitale domene. Vi forholder oss daglig til et lovlig digitalt musikkmarked i kontinuerlig endring og vekst, og påberoper oss på den bakgrunn en viss kompetanse på området.
Dagens lov om åndsverk er et utmerket verktøy for å formulere skillet mellom lovlig og ulovlig kopiering; denne distinksjonen er teknologinøytral, men desto viktigere å forholde seg til på området for fildeling. Denne virksomheten slik vi kjenner den fra f.eks. The Pirate Bay har fått et slikt omfang at mange etterlyser en endring av lovgivningen på bakgrunn av virksomhetens popularitet og utbredelse:
Blant debattantene finner man de vanlige selverklærte pirater, såkalte "teknologi-fundamentalister", et utall medlemmer av politiske ungdomsorganisasjoner med tilhørende oppmerksomhetsbehov samt et ganske stort antall "vanlige nettbrukere" - blant dem sikkert mange som både betaler for musikk i ny & ne, men som også fildeler ulovlig. Det som provoserer oss mest er imidlertid det økende antall politikere som melder seg på i debatten, særlig representert ved representanter fra Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt (la oss heretter for enkelthets skyld kalle dem ”fildelingskameratene”).
Vi finner det oppsiktsvekkende at fildelingskameratene som utgangspunkt ønsker å endre loven i favør av de som opererer i et domene loven i dag åpenbart ikke tillater. Fildelingskameratene forsøker å gi inntrykk av at de inviterer til dialog med rettighetshavergruppene, men kan ikke forstå hvorfor kulturarbeidere ikke tar imot det de åpenbart selv oppfatter som en utstrakt hånd til å finne ”felles og gode løsninger”.
Rykk tilbake til start
Litt forenklet kan man beskrive det elementære i å drive med musikk som næringsvirksomhet slik: La oss si at kostnaden ved å fremstille det første eksemplar samt gjøre det potensielle publikum oppmerksom på eksistensen av samme eksemplar er f.eks. NOK 574 000 (eller NOK 5740). Å selge det første eksemplaret av en musikkinnspilling genererer typisk en inntekt på kr 80. Uavhengig av hvem som gjør det: Den som finansierer det første eksemplaret er nødt til å håpe på å få betalt for flere eksemplarer.
Fildelingskameratene sier at de ’ønsker å utvikle fremtidige vederlagsordninger som skal kompensere for bortfall av inntekter’ for å kunne tillate [varierende grader av] fildeling, men uten samtidig å tilkjennegi hvor langt man politisk sett er villig til å gå mht bevilgninger til slik offentlig finansiering av kulturproduksjon. Man sier altså at man vil fjerne lovhjemlene som er forutsetningen for å kunne selge eksemplarer av et verk, samtidig som man uten blygsel ikke kan gjøre rede for noe klart og helhetlig alternativ. Etter vårt syn bidrar dette til å utydeliggjøre og i verste fall bagatellisere den beskyttelse av de økonomiske rettigheter (/muligheter) loven i dag uttrykker at rettighetshavere skal ha.
Kulturproduksjon; mangfold og ytringsfrihet og sånn…
Når fildelingskameratene spør om ikke kulturlivet vil blomstre opp i sin helhet som følge av legalisering av fildeling, er selve spørsmålsstillingen så spekulativ at både "ja" og "nei" blir uten interesse som kvalitative svar for andre enn den som jakter på stemmer til neste stortingsvalg
Amatører og kunstnere som er helt i startgropen av sin karriere kan nok oppnå fordeler ved å spre sine verk gratis gjennom fildelingsnettverk og dette er da også uproblematisk ift dagens enerett. Forutsetningen er at rettighetshaveren kontrollerer alle rettighetene som er representert i sin prestasjon. Og det finnes nok en og annen solskinnshistorie om artister som pga en slik spredning har fått økt oppmerksomhet, flere spillejobber og ironisk nok kanskje også kontrakt med et plateselskap. Men overfor en samlet kulturindustri som investerer de store penger som skal til for å skape noe annet og mer enn det som kan gjøres på et gutterom, kan man ikke forutsette samme modell.
Man bør også vurdere det prinsipielle ved så sterk finansiell binding mellom kulturlivet og stat som en innføring av kompenserende skatt eller avgift ved generell legalisering av fildeling medfører. Kulturfeltet er et viktig korrektiv til det bestående. Vil vi kunne forvente en samfunnskritisk kultursektor dersom denne blir fullfinansiert over statsbudsjettet? Og er det sannsynlig at et statlig finansiert kulturliv kan sikre et større mangfold enn det som skjer i et mer markedsregulert marked som det vi har i dag?
”Loven kriminaliserer...”
Fra fildelerhold fremholdes det til stadighet at ’loven kriminaliserer deler av befolkningen’. Hva slags utsagn er dette? På hvilke tidspunkt inntreffer en slik endring? Skal staten endre viktige rettsprinsipper som følge av en teknologisk utvikling og/eller som følge av at ’tilstrekkelig mange’ bryter loven?
Praktisk talt alle biler som kjører på norske veier kan komme opp i hastigheter på 150 km/t og mer. Til tross for dette finnes utallige kilometer med veistrekninger hvor fartsgrensen er 60 km/t. Det er ingen veistrekning i Norge hvor man ift loven fritt kan utnytte den teknologi man disponerer: den som kjører forbi en fungerende fotoboks i 118 km/t blir straffet for dette.
Rødmer de ikke engang?
Når kulturbransjen ikke ubetinget tar imot dialoginvitasjonene fra fildelerkameratene bør dette sees i sammenheng med presisjons- og kompetansenivået som legges for dagen i det offentlige ordskifte. Blant mange oppsiktsvekkende og til dels uforståelige sitater om tingenes tilstand og de ulike løsninger som fallbys for fremtiden, har vi bare fra de aller siste dager hentet følgende:
• Trine Skei Grande i Aftenposten 18.3.2009:
"Når det gjelder argumentet om at opphavsmenn mister retten til å bestemme hvem som skal lage kopier, så synes jeg det er merkelig. Jeg har i alle fall aldri opplevd at artistene står i Platekompaniet og nekter meg å kjøpe platene deres."
• Elin Volder Rutle fra partiet Rødt i debatt på MONO i regi av Klassekampen 19.3.:
"En modell for å kompensere for bortfall av inntekter til artister kan være å gi dem skattelette."
• Uttalelse vedtatt på landsmøtet i SV 21.3.:
"Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner."
Felles for ovenstående sitater er at de uttrykker en formidabel mangel på innsikt i musikkbransjens mekanismer og praktisk-økonomiske hverdag.
Musikkbransjen VK1 - velkommen
Noen vil hevde at musikkbransjen (m.fl.) har vært trege i forhold til å tilpasse seg ny teknologi, men dette kan i anstendighetens navn ikke være noen grunn til å frata disse aktørene den grunnleggende forutsetningen (opphavmannens enerett) for å kunne fungere i et marked i raskt teknologisk utvikling!
Vi forventer faktisk at politikere som ønsker å forandre spillereglene for kulturindustrien forsøker å sette seg grundigere inn i og forstå de mekanismer som denne industrien fungerer under i dag.
Slik informasjon er tilgjengelig hos en rekke bransjeorganisasjoner, og alle fildelingskamerater er herved invitert til også å kontakte Phonofile ved behov.
For Phonofile
Knut Bøhn & Erik Brataas
Siste kommentarer:
10 lokale kommentarer til denne artikkelen
PLATEBRANSJENS GENERALISERING
Skrevet 26.03.2009 18:44 av Tore Stemland
Uspill som "Rødmer de ikke engang?" er bare flåsete og fordummer bare diskusjonen. Slike utspill graver bare skyttergravene dypere i stedet for å få partene til å komme opp av dem å prøve å løse problemet.
Det er jo også typisk at man tar utgangspunkt i dyre produksjoner i stedet for å se på en total bransje. Hva blir gjennomsnittlig produksjonskostnad hvis man tar med CD-R utgivelser og gratisfiler på MySpace etc? Eller er de ikke noe verdt? Tydeligvis ikke for det fører jo så sjelden til konserter og platekontrakter i følge B&B. Kan det tenkes at ikke alle vil bli like berømt som The Beatles? Kan det tenkes at noen er strålende fornøyd med å gi ut gratisfiler? Og kan det tenkes at også deres rettigheter skal ivaretas på lik linje som a-Ha og Åge Aleksandersen sine?
TO VIRKELIGHETER
Skrevet 26.03.2009 20:54 av Trond Brandal
Langt mer urovekkende er det at presumptivt seriøse politiske partier i tur og orden programfester å kaste en hel næring på havet, paradoksalt nok fordi bransjens produkter er populære og lett tilgjengelige.
Det er ikke til å tro. Jeg gjentar for de tungnemme: Det er ikke til å tro.
EKSTREMISTER
Skrevet 27.03.2009 01:40 av Smørfrid
HÆ?
Skrevet 27.03.2009 01:46 av Krok Øre
JA, VELDIG.
Skrevet 27.03.2009 01:50 av Smørfrid
FOR NOE TULL.
Skrevet 27.03.2009 01:52 av Krok Øre
AT DET SKAL VÆRE SÅ VANSKELIG DA!
Skrevet 27.03.2009 01:54 av Smørfrid
EN GANG TIL
Skrevet 27.03.2009 09:22 av Tore Stemland
Rødt vil ha både i pose og sekk. Vi vil ha BÅDE platebransje og fildeling og ser ikke noe motsettning i det. Selvsagt er platebransjen bekymret for tilværelsens konkurransejag, skulle bare mangle. Likefullt er det bare den berømte toppen av isfjellet av musikken som gis ut (inkl gratisfiler, CD-R etc) som den kommersielle platebransjen står for. Rødt er like opptatt av å forsvare uavhengige artister i å gi vekk sin musikk eller selge den til lavere priser enn inntjeningspunktet i budsjettet tilsier.
Forøvrig så vil jeg si som utøvende musiker at jeg forholder meg til den virkeligheten som eksisterer på nettet og i Norge. Hvilken verden Hr. Brandal befinner seg i skal jeg holde meg for god til å bedømme. Til det kjenner jeg ikke personen godt nok.
PS. Hva med å holde denne diskusjonen til fakta og ikke til personskildringer? Det gjør diskusjonen så mye artigere og ikke minst konstruktiv.
HVORDAN LØNNE ARTISTER (TILLEGGSINFO)
Skrevet 27.03.2009 18:29 av Karsten Hamre
For å gi en pekepinn på at denne sum ikke er så enormt mye så kan jeg jo komme med noe info vedrørende egen erfaring i henhold til hva man får betalt ved utgivelser etc. Nå tar jeg kun utgangspunkt fra å være en artist, og vil ikke gå inn på plateselskapers inntjening eller påståtte tap. Siden mange artister spiller inn plater på eget utstyr og også gir det ut selv (både små og store artister) så er det kun den delen jeg forholder meg til.
Min erfaring er at man gjerne mottar 8-10kr i royalties per plate fra plateselskapet. I tillegg så er jeg medlem av Tono siden jeg kompnerer min egen msikk. Derfra får man kanskje rundt 8kr per plate i vederlag. Når det kommer til Gramo aner jeg ikke men om man går ut i fra at de ligger på det samme som tono så utgir det 8kr per plate. Alt i alt skulle dette da gi totalt ca 25kr per plate, noe som igjen betyr at for å komme opp i 250.000 så trenger man da 10.000 solgte album.
For at man skal kunne gi album bort gratis så mener jeg at det ikke er urimileg å få en kompensasjon på minst 250.000 per album, og skulle man ha metoder for å kunne spore antall nedlastinger, og det overstiger 10.000 kopier så burde man ihvertfall få en kompensasjon på 25kr per eksemplar fra og med 10.001 og oppover.
Hadde en slik ordning kommet på plass så er det nok flere uavhengige artister som hadde hatt interesse av å gi bort musikken sin gratis.
Man måtte jo også ha visse kriterier man må oppfylle før man kunne blitt del av en slik ordning, ellers hadde det jo vært fritt frem for alle å kalle seg musiker/komponist, men hvordan disse kriteriene skulle være burde man jo i så fall diskutere. Man har jo også kriterier for å kunne bli medlem av Tono.
Å GI VEKK OG KOMPENSASJON
Skrevet 28.03.2009 10:26 av Tore Stemland
Rødt ser på flere mulige kompensjonsordninger for de som er offer for ulovlig fildeling etc. Ett av disse har vært etter modell fra det som i sin tid ble kalt Kassettavgiftsfondet og kom som en følge av utstrakt kassettkopiering. Rødt ser selvsagt på andre måter også og vil gjerne ha ideer og innspill til hvordan man kan konpansere for tapte inntekter.
Videre ser Rødt for seg en kunstnerlønn ordning også for musikere og komponister som i dag ikke faller inn under det som klassifiseres som "seriøs kunstnerisk virksomhet". Hvordan dette skal utformes og utføres er en lang debatt som man ennå ikke har sett slutten på.