Heller Edvard enn Sp(r)ellemann

INNLEGG: I stedet for å bruke TONOs pengemidler til en minimal eksponering av opphavsmenn i et tullete Spellemannshow, bør man vende oppmerksomheten mot, og åpne pengesekken for, den allerede etablerte Edvardprisen, skriver komponist Helge Iberg.

Helge Iberg-08/Foto: www.helgeiberg.com

Opphavsmannen/damen er for tiden utsatt for et sterkt press. Ikke bare er selve opphavsretten svekket gjennom de nye mulighetene på nettet, men komponistenes status har lenge vært på vikende front i samfunnet. Det siste har flere grunner. For hundre år siden var klassiske komponister framtredende ikoner i samfunnet og ble oppfattet som fanebærere i kulturen. Denne posisjonen hadde delvis med identitet - og nasjonsbygging å gjøre, men handlet også om kunstmusikkens generelle betydning i offentligheten. I dag har samtidsmusikken blitt en randsonedisiplin/subkultur som ikke har større forventninger om å nå et stort publikum. Enda viktigere er selvsagt at det kommersielle trøkket har vridd fokuset over på utøver- og artistsiden både innen populærmusikken og i den klassiske verden. Eksempelvis er det ikke lenger selvsagt med en festivalkomponist under Festspillene i Bergen, og mens det mediefokuserte Grand Prix egentlig skulle være en låtskriverkonkurranse, er nærmest all oppmerksomhet rettet mot artist og sanger.

Styrket musikkutdannelse har gitt populærmusikken et formidabelt kvalitetsmessig oppsving. Men mottagersiden er også forandret. MP-3 verdenen er blitt en slags helkontinuerlig sansestimulator/trimpartner, der innholdet på iPod-en kan demonstrere om du er kul, harry eller bare treningsnarkoman. Gjennom internett og digitalisering har lytteren måttet vike for konsumenten, som krever tilgjengelighet og klare sjangerindikatorer. I tråd med dette har musikken blitt music business – forretning. Litt spooky, men likevel sant: vår samtids (les: medienes) autoriteter på musikk heter Jan Fredrik Karlsen (Idol), og Per Sundnæs (trendavdelingen i NRK).

Musikkteknologi for alle, demokratisering av musikalsk autoritet, samt det kommersielle kravet til markedsorientering har redusert ”fagfolkene” – komponister, låtskrivere, arrangører og studioprodusenter - til perifere figurer i (musikk)produksjonslivet. Det betyr konkret at noen av de mest talentfulle og kreative bidragsytere til vårt kulturliv er usynlige i offentligheten, mens standup’ere og kjendiser av ymse kvaliteter har gjort Spellemannprisen (eksempelvis) til et fesjå av umusikalske dimensjoner.

Og nettopp utviklingen av Spellemannprisen til en Sprellemannpris, har styrket behovet for et mer seriøst fokus på opphavsmannen gjennom opprettelse av Edvard-prisen. Nå har jo riktignok TONO engasjert seg gjennom å sponse opphavsmannspriser i Spellemannshowet, men disse prisene står på ingen måte i fokus når TV-produsentene utlegger sin pompøse dramaturgi for innsyn i de tusen hjem.

At noen av de mest profesjonelle kreftene i vårt musikkliv (jazz, kunstmusikk, folkemusikk) blir stemoderlig behandlet av fjernsynets ratingfilosofer, bekrefter at Spellemannprisen ikke er en seriøs kulturbegivenhet.

I stedet for å bruke TONOs pengemidler til en minimal eksponering for opphavsmenn i et tullete Spellemannshow, bør man, etter mitt syn, vende oppmerksomheten mot og åpne pengesekken for den allerede etablerte Edvardprisen. Jeg tror imidlertid at den generelle desentraliseringen, med prisutdelinger i lokale fora og begrenset oppmerksomhet, ikke er veien å gå. Denne strategien har til dels usynliggjort Edvard og gjort prisen mindre attraktiv.

Det finnes ikke mange programmer der man kan oppleve levende musisering i norske TV-kanaler. Med sitt nasjonale kulturansvar burde NRK være en naturlig samarbeidspartner for Edvard-prisen. Jeg tror bestemt at en TV-overføring med vekt på musikalske innslag ville appellere til et stort (også voksent) musikkinteressert publikum. En musikalsk TV-begivenhet av dette slaget burde anskueliggjøre at man ikke er avhengig av kommersielt sirkus for å lage severdig underholdningskultur.

Ved siden av å inkludere arrangører og andre viktige ”bakmenn”, bør Edvard-prisen også alliere seg med viktige institusjoner som kan bidra med midler og skape oppmerksomhet om sitt område: Norsk Kulturråd, Fond For Utøvende, Fond for lyd og Bilde, Tekstforfatterfondet, Norsk jazzforum, Norges Kor/Korpsforbund, Musikkforlagene osv.

Med et slikt nettverk kan prisene linkes opp mot allerede eksisterende ordninger som stipendier og bestillinger. Da utvider man også finansieringsgrunnlaget for prisen og prisutdelingen. En annen original måte å prisbelønne artister eller prosjekter på, er å gi vinnerne kontrakt for visning/produksjon i NRK Radio eller TV. Man kunne for eksempel tenke seg at et frynsegode for Edvard-prisvinnere var å bli presentert i P2s ”ukens artist”.

Jeg har nettopp hatt besøk av en bekjent fra Bergen som er godt orientert om norsk kulturliv generelt, men som ikke visste hva Edvard-prisen var for noe. Da jeg forklarte henne det, sa hun spontant at den burde hete Edvard Grieg-prisen og lenkes opp mot festspillene i Bergen. Det ville gjøre tiltaket kjent og øke prisens omdømme og. Ingen dum idé. En årlig seremoni og konsert i Trollsalen under Festspillene burde kunne bli et nasjonalt kulturanliggende.

Helge Iberg er komponist

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no