Konservativ?
INNLEGG: Professor Ivar Frounbergs fremstilling av ikke-narrativ musikk som en nyoppdagelse er en kraftig tildragelse. Hvorfor skulle denne strategien være progressiv i 2009, spør komponist Glenn Erik Haugland.
I sitt bidrag til debatten rundt Geir Jenssens verk for Bergen Filharmoniske orkester, stiller Ivar Frounberg betimelige spørsmål ved lytterens forventing overfor verk med andre estetiske referanser. Hans belysning av den kompositoriske strategien Jenssen benytter er en evig-nyttig påminnelse om at det finnes mange måter å tenke musikk på. Men når Frounbergs innlegg i overskriften tar i bruk utdatert tankegods som konservativ vs. progressiv står han i fare for å føre debatten inn på nok et blindspor.
(Les Ivar Frounbergs innlegg her.)
Frounberg spør om det er samtidskomponister som er de mest konservative. Hvem i all verden er denne samtidskomponisten han referer til? Her jeg står og speider utover det musikalske landskapet, ser jeg mange komponister som riktignok har det til felles at de lever i samtiden, men som er like ulike som folk flest med høyst ulike og unike strategier. I Frounbergs tekst kan den konservative samtidskomponisten muligens identifiseres som den gammelmodige som tviholder på det narrative i musikken. En stands-hovmodig type som utålmodig vil at noe skal skje og som utsetter Geir Jenssen for stor urettferdighet ved å avkreve noe han selv ikke legger opp til.
Det er imidlertid en bemerkelsesverdig forenkling om det skulle være seg slik at det non-narrative, 40 år etter John Cage, skulle være en mindre konservativ holdning enn det narrative.
(Frounberg holder den narrative musikken, dvs den som forteller en historie/utspiller seg i en ”fremadskridende tid” opp mot lydkunsten prioritering av det romlige, red. anm)
Hvorfor skulle akkurat denne strategien være så progressiv i 2009? Finnes det en dominerende og allestedsnærværende narrativ samtidsmusikk som definerer det gjengse og undertrykker komponister som disponerer tiden ut fra andre idealer? Er det noe jeg ikke har fått med meg her?
Å fremstille det non-narrative som en nyoppdagelse er dessuten en kraftig tildragelse når en vet at denne holdningen har eksistert i mange hundre år innen musikkkulturer under andre himmelstrøk en den europeske. I sitt vesen er det også strengt tatt små forskjeller på den over tusen år gamle gregorianske musikkens kontemplative opphørelse av tid, og lydkunstens utforsking av rommet med til forveksling identisk hodning til tidsforløpet.
Men konservativ? De aller fleste skapende kunstnere er i sitt vesen riktignok konserverende i forhold til sitt eget prosjekt. Det er faktisk en dyd av nødvendighet for å bli dyktig på sitt eget musikalske uttrykk. Standhaftigheten som Frounberg reagerer neagtivt på er i så måte produktiv og i min forestillingsverden nødvendig oppklarende. Dette burde ikke diskvalifisere noen fra å fremføre en subjektiv lyttervurdering slik både Torstein Aagaard-Nilsen, undertegnede og et par P2-anmeldere har gjort i tilfellet ”Shhoctavoski”. Tvert i mot er det slikt som renser luften og åpner rom for nye innfallsvinkler og artikulerer ens eget og andres kunstneriske prosjekt.
Frounbergs resonnement om manglende åpenhet overfor ”Shhoctavoski” baserer seg på en lytting av verket via radio, løsrevet fra den sosiale konteksten i Grieghallen som jeg berørte i mitt forrige innlegg (Kjedelig, rett og slett). Frounbergs lytting røper en generaliserende holdning der musikk lyttes på som objekt løsrevet fra den sosiale setting det fremføres i. En holdning som er typisk for den mere akademiske samtidsmusikken, som lever sitt eget liv og som ikke tar opp i seg muligheten til å føre en dialog med lytteren og de kulturelle kodene som fremføringssituasjonen inviterer til. Frounberg lytter også på verket med en lytteerfaring veldig få har og som kan være verdifull i en pedagogisk sammenheng, men som befinner seg lysår unna den lyttererfaringen som var tilstede i Grieghallen den aktuelle kvelden.
I min forkvaklede verden er det nemelig hakket dristigere av en komponist å være vár overfor den sosiale konteksten verket spiller seg ut i og risikere noe, sette noe på spill med utgangspunkt i en fortrolighet (eller bevisst brudd) med de tilstedeværende. Om det finnes en dominerende konservativ holdning blant samtidskomponister, er det nettopp det å tenke verket som noe løsrevet og uavhengig av den arenaen de opptrer på. I et slikt lys er Jenssen stein stokk konservativ. For det er forskjell på musikk som produseres av 100 mann og 230 volt. Og det er forskjell på lytting i en sosial setting a la konsertsalen og en asosial setting i et headsett.
Glenn Erik Haugland er komponist.
Siste kommentarer:
6 lokale kommentarer til denne artikkelen
NOEN TILSLØRTE ORD FRA PARNASSET.
Skrevet 27.04.2009 15:40 av Dagfinn Koch
Ydmykhet har jeg overfor dem som kan noe, problemet med alskens dilletantiske autodidakte støykunstnere, er at de vil låne "status" fra den urgamle tradisjonen jeg selv representerer. De elsker å pynte seg med lånte fjær og kalle seg komponister.
Vi i kunstmusikken har skapt våre egne arenaer, nå er det opp til disse retningene å skape sine.
Den noe tåkete argumentasjonen Frounberg stiller med koker ned til at: alt er greit, alt er like bra og alt er like fint. Det er en relativisering av kvalitet som begrep. La oss nå overføre det hele til utøvende musikere som søker arbeide i et av våre orkestre: Utifra en Frounbergs tankemåte, burde jeg egentlig få sitte med bratsjen min i et av orkestrene bare fordi jeg selv mener at også jeg må få være med å leke. Nivået - hvis en følger en Frounbergs logikk - betyr ingenting. Jeg tror ikke Frounberg ville vært overdrevent glad for et slikt scenario når det gjelder fremførelser av han egen musikk..
HVEM SNAKKER DU OM DAGFINN?
Skrevet 27.04.2009 17:31 av John Hegre
Trist å høre at du er indignert. Jeg har selv også prøvd å følge med denne (til tider håpløse) debatten fra sidelinjen. I din siste kommentar kommer du forøvrig med noen svært diffuse uttalelser jeg lurte på om du kunne presisere. Hvem sikter du til med "alskens dilletantiske autodidakte støykunstnere". Hvem er alle disse som elsker å pynte seg med lånte fjær? Har de noe navn? Jeg kan ikke se at noen av dine meningsmotstandere i denne debatten passer denne beskrivelsen, så - hvem snakker du om Dagfinn?
PRESISERING OM HVEM JEG SNAKKER OM.
Skrevet 27.04.2009 21:01 av dagfinn Koch
HVORFOR SÅ SINT, DAGFINN?
Skrevet 28.04.2009 15:05 av Jacob Holm-Lupo
"jeg sikter til de som på tross av at de kanskje har hatt sjansen til å studere komposisjon (herunder det å kunne noter, lese og skrive partiturer, spille et instrument, kjenne musikkhistorien), har valg en minste motstands vei og i ren latskap og interesseløshet har funnet frem til "sitt livs resonansfilter og støypalett"."
For en som beundrer folk som Finn Coren og Tirill Mohn må det da være klinkende klart at det å være autodidakt og befinne seg utenfor kunstmusikkens opptegnede grenser ikke har noe med latskap å gjøre, og at det heller ikke er til hinder for å lage både flott og sofistikert musikk som kan glede både et populærmusikalsk og "kunstmusikalsk" publikum? Og at du i det hele tatt betviler populærmusikkens opphavsmenn og -kvinners rett til å kalle seg komponister, er rett og slett hårreisende. Det er da ikke en beskyttet tittel?
Med all respekt å melde,
Jacob
HÅNDVERK BETYR IKKE ALT.
Skrevet 28.04.2009 15:47 av Filip Sande
Det er ingen garanti for det overhodet.
Men omvendt er det også usannsynlig at man kan skrive god musikk for en avansert bestning som f.eks. et symfoniorkester uten de nødvendige kunnskaper og erfaringer.
Å FINNE DEN ULTIMATE DILLETANT.
Skrevet 02.05.2009 11:01 av julian skar
De såkalte dilletantiske støykunstnerene som det refereres til er KOMPONISTER. Enhver idiot kan lære seg hvordan en harpe noteres, kremregisteret til en fagott, eller hvor en skal plassere hornene i et partitur. Det samme kan en si om datamaskiner og software. Men det handler ikke lenger om hvem som har lest mest. En vellyket kunstner i dagens aktuelle musikkliv er i stand til å forstå at virkemidlene er underlagt sitt kunstneriske prosjekt. De som står stolt og fulle av patos på barrikadene og forsvarer sitt fort med 500 år gammel musikkhistorie som skyts, bør ta en tur ned og se seg om inne i fortet. Da innser de muligens at porten var åpen hele tiden. Jeg oppfordrer til å ikke omtale andre kollegaer med termer som" minste motstands vei", "ren latskap" og "interresseløshet" Som kjent er det den som angriper hardest som blottlegger seg selv. En trenger kunnskap for å uttale seg. Jeg anbefaler en tur til Notam eller atelier nord. De tilbyr nybegynnerkurs i flere interressante kunstrelaterte sofware samt en del nyere Kunst/musikkhistorisk påfyll i tillegg. Så kan vi jo snakkes igjen om.....ja....noen måneders tid kanskje?