Utenfor komfortsonen
Støyende uharry, ikke macho og langt fra melodibaserte, men kompromissløse så det holder. Årabrots mørke univers snur ryggen til moter og trender. - Vi bryr oss overhodet ikke om hva noen rundt oss holder på med, sier vokalist og gitarist Kjetil Nernes i Årabrot til Ballade.
Av Jan-Olav Glette
Den Oslo-baserte Haugesunds-trioen Årabrot er aktuell med det kritikerroste albumet "The Brother Seed". Musikken deres kan beskrives som både streng og strevsom i sin atonale fremtoning. Bandnavnet har de ganske enkelt hentet fra søppelfyllingen i Haugesund. Noe som har gjort at musikken deres også har fått betegnelsen "Grapsepunk". Men forandring er på vei.
- Denne gangen ønsker vi å ha et åpnere lydbilde mer basert på rock ´n´ roll, forklarer støyrockerne Kjetil Nernes og Vidar Evensen.
De har akkurat har kommet tilbake fra en to uker lang turne i USA, som blant annet inkluderte opptredener på den prestisjetunge South By South West-festivalen.
Neste Årabrot-stopp er Betong i Chateau Neuf i Oslo der bandet kan oppleves i "samspill" med stumfilmklassikeren Das Cabinet des Dr. Caligari (1920) i forbindelse med 20års-jubileet til Cinema Neuf.
Velbehag? Ikke her.
Velbehag og harmonier er fremmedord for gutta som har vokst opp både med den søplete og seige grungemusikken til Nirvana og Melvins og mørket og råskapen til artister som Darkthrone og Mayhem.
- Vi liker oss utenfor komfortsonen. Vår hardhet er, i motsetning til mange av de andre tyngre bandene vår første produsent Billy Anderson ellers har jobbet med, verken macho eller harry. Det har nok vært befriende, sier Nernes.
Mekanikeren Albini
Raseriet og den mange ganger harske atmosfæren skiller seg skarpt ut i den norske rockefloraen. De har fått søke utenlands for å finne musikalske sjelefrender og hjelpere.
Mens Haugesunderne på de to første fullengderene "Proposing a Pact with Jesus" og "Rep Rep" benyttet seg av Billy Anderson (Melvins,Neurosis, Fantomas,High on Fire, Swans) som produsent, er det denne gangen legenden Steve Albini som har fått ratte lyden deres.
- Det å jobbe med sånne erfarne typer er veldig lærerikt for oss. Disse karene har utrolig mye erfaring. At de forstår og skjønner vårt musikalske univers har også gjort det mye lettere for oss å konsentrere oss om arbeidet vårt. Samtidig tror jeg også at de setter pris på det særegne i Årabrot.
For det mener de bestemt at man finner, uten at det nødvendigvis er like enkelt å sette fingeren på akkurat hva særegenheten består i. Om de er enige om hvilke band som er de tøffeste så er det ikkke nødvendigvis de samme elementene som de to komponistene eller de tre musikerne plukker opp.
Hva karakteriserer arbeidsmetodene til deres nåværende produsent?
- Steve Albini er mekanikeren. Han har til og med på seg bilmekanikerklær når han jobber. Han kan utrolig mye om det tekniske og å skru lyd, men jobber nok også på en veldig steril måte.
Steve Albini vil noen lesere kanskje huske fra band som Big Black, Rapeman og Shellac, men han har også produsert plater for artister som P.J. Harvey, the Pixies, Palace Music med flere. Han må nok kunne sies å være både den toneangivende produsenten for den amerikanske larm-rocken som grodde frem i USA med utgangspunkt i post-punk, hardcore og den alternative rocken under Ronald Reagans storhetstid på midten av 1980-tallet og kuliminerte med Nirvana og grungens overskridelse til massepublikummet på tidlig 1990-tall.
Til tross for at Albini nærmest må kunne ses på som en stilskaper og rollemodell for tusener av band kommer den respekterte studioarbeideren og musikeren med lite musikalske inputs til sine oppdragsgivere. Selv kaller han seg bare recording engineer.
Noen hevder han bare tar opp?
- Han bryr seg veldig lite om det rent musikalske og konsentrerer seg heller om det lydmessige mens han spiller inn. Albini mener at det gir best resultat og at det andre kan være en distraksjon. Om ting er som det skal være sier han ingenting. Dersom noe mangler eller blir feil sier han fra, forklarer Evensen.
For sært for Norge?
Her hjemme i Norge har nok mye av denne typen musikk blitt oppfattet som for vanskelig tilgjengelig og sær til å få det store fotfeste. Helt annerledes føltes det å turnere i USA. Den nylig avsluttede turen brakte bandet til en rekke steder langs østkysten og til bransjesamlingen South By Wouthwest i Austin, Texas.
- Amerikanerne forstår oss med en gang. I Europa blir vi ofte oppfattet som sære og faller litt på siden av andre band vi spiller med eller nesten uansett i hvilken kontekst vi befinner oss i. Her passer vi inn som hånd i hanske med de andre bandene og har et publikum som skjønner greia, forklarer vokalist og gitarist Kjetil Nernes.
- Så er også musikken vår basert på en amerikansk tradisjon som har eksistert siden tidlig 1980-tall. Men folk var også generelt mer åpne og genuint musikkinteresserte, mener kollega og batterist Vidar Evensen og argumenterer for en dypere tilegnelse av musikk og tilliggende estetikk.
Hvordan har de forberedt seg til turen og deltagelsen på verdens største musikalske bransjefest?
- På forhånd hadde vi mailet litt med band vi har villet hente over hit til Norge eller har ønsket å spille med. Kylesa er nå booket til Øyafestivalen der vi også spiller, The USA is A Monster, som vi kjente fra før, satte opp konserten vår i New York og ga oss grei innpass til Brooklyn-miljøet. Så får vi se hva som skjer med blacktusk, forklarer trommeslageren.
Men noen voldsom kampanje i forkant av bransjefestivalen South By South West har de ikke iverksatt.
- Enten så spiller du for å ha det gøy selv slik vi har gjort både her og på by:Larm eller så bransjehorer du deg i vei med å spille mest mulig hele tiden under denne typen arrangementer. Vi var mer som førstereisgutter og gjorde oss kjente med festivalen og forholdene og hadde det utrolig gøy, mener Nernes.
- Om man ikke har en manager eller bookingfolk til å ta seg av masing og propagandering kan man bare la det være, mener de to representantene som sammen med bassisten Jon Øvstedal utgjør Årabrot.
Deres opptredener har like fullt gitt resultater. by:Larm medførte booking til Øyafestivalen og en rekke andre spilleoppdrag på landets festivaler og konsertlokaler landet rundt. Nå får vi se hva amerikanernes interesse og oppmerksomhet kan lede til.
Etter to uker med mye moro i statene har bandet nettopp gitt Infernofestivalens publikum en real kjeftsmell. 23. april viste de frem noen av sideprosjektene sine under en Mixtapekveld.
Støydroner
Og de aktive karene gir seg ikke med det. Endelig er EP-en "Absolutenegativism" som de har laget i samarbeid med støymusikeren Stian Skagen klar. Her handler det mer om langstrakte repetisjoner og suggererende atmosfærebygging enn om larmende punk.
- Sideprosjektene gir oss utløp for en annen side av oss selv som også er en del av Årabrot. Denne støy- og dronesiden som kommer frem sammen med Stian Skagen har også vært der hele tiden fra starten for 8 år siden. Da vi fant han skjønte vi at det ble bra, forklarer Nernes.
Det er en naturlig sammenheng mellom sideprosjektet og de tre ulike albumene de har sluppet så langt.
- Det er vanskelig å sette ord på hva det er eller hvordan man skal definerer det men det finnes noe særegent årabrotsk som gjennomsyrer alt. Vi vet hele tiden når noen ting er Årabrot og når det ikke er det, forklarer Nernes og sier at det hender en sjelden gang at de roter seg utenfor sin mangfoldige, men definerte identitet.
kino la bim, Tyskland 2008
Rimbaud og Coleridge
Bandets egenart korresponderer også med bandets poesi. Lyrikken er minst like bisk og mannevond som lydbildet er disharmonisk og bråkete.
- Det er en form for rock`n`rolltekster. Tekstene på de to første platene var voldsomt apokalyptiske og så på liv og død gjennom en slags forfylla øyne. Det har jeg tonet ned en del denne gangen. I forkant leste jeg mye litteratur av de opiumsrøykende poetene fra 1800-tallet som du gjerne kan beskrive som en slags beatpoeter 150 år før tiden. Folk som Arthur Rimbaud og Samuel Taylor Coleridge har vært inspirerende. I tillegg er der som vanlig en del referanser til bibelen og verdenshistorien. Under det hele ligger også svært tildekte opplevelser fra eget liv, forklarer Nernes som hele tiden jobber parallelt med tekst og musikk.
Når låtene begynner å bli klare tegner det seg også et bilde av det lyriske i hans hode. En tegning i skarp kontrast til den "joviale" norske kulturen.
Årabrot på Myspace
