Musikalsk universitet i hovedstaden?
INNLEGG: En fusjon av de tre utdanningsinstitusjonene i Oslo som tilbyr høyere utdanning i musikk, vil være økonomisk fornuftig og faglig givende for alle involverte, skriver musikkstudent Magnus Mulligan.
Problemene står i kø ved Oslos musikkutdanningsinstitusjoner. De siste ukene har debatten gått i Universitas om Norges Musikkhøgskole (NMH) og dens posisjon i samfunnet, først ved Jon Harthug den 25. mars og ved Sebastian Wemmerløv uken etter. Selv om de to overnevnte innleggene har to ulike hensikter, beror de på samme uenighet: Norges Musikkhøgskole må tenke i nye baner. Et musikkuniversitet i Oslo kan løse mange av dagens problem.
Nasjonens skole
Et av problemene med Norges Musikkhøgskole er monopolet skolen har ved å være den statlige, landsdekkende høgskolen med nasjons navn klistret på inngangsdøren. Alle andre musikkutdanningsinstitusjoner i Norge ligger organisert under universitetene i regionen: Universitetene i Agder, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø har mye av det samme fagtilbudet som NMH, men den klassiske forskjellen mellom en høgskole og et universitet har mye å si. Undervisningen på en høgskole er direkte yrkesrettet, mens undervisningen på et universitet er vitenskaplig basert og skal i prinsippet lære studenter å tenke selvstendig med bakgrunn i en forskningstradisjon.
Ved Institutt for musikkvitenskap må man gjennom examen philosophicum og musikktenkningens historie enten man vil eller ikke, noe som kaster studentene ut i filosofihistorie og etiske problemstillinger fra første semester. Ved NMH reflekterer man knapt rundt fenomenet musikk med et stakkarslig tre-studiepoengs emne i 2. studieår. Det er en klar forskjell mellom NMH-studenters refleksjon over eget fag og musikkstudenter i landet for øvrig.
Irrelevant
I Universitas i oktober 2008 kom det frem at Norges Musikkhøgskole kommer dårligst ut i en undersøkelse om studierelevans for arbeidslivet. Studieområdene utøvende klassisk, musikkpedagogikk, praktisk-pedagogisk utdanning og kirkemusikk lå nederst på listen over musikkutdanningens relevans for studenter som senere skal ut i arbeidslivet. Det er urovekkende at Norges Musikkhøgskole innehar jumboplass på listen over utdanningsinstitusjoner når NMH satser på å ha en ledende rolle i musikklivet her til lands.
Når tidligere studenter kaller studiemiljøet slapt, lite givende og at de hadde en rekke «unyttige fag» bør dette være en vekkerklokke for en skole som ønsker å inneha en sentral rolle innenfor norsk musikk- og kulturliv. Hvis NMH skal søke universitetsstatus, må det en kvalitetsheving til ved både undervisning og forskning. Det kunne bidratt til å gjøre studiene mer aktuelle og populære samtidig som det gir en større faglig kompetanse som kan benyttes i arbeidslivet.
Lekk nabo
En femminutters gåtur fra NMH ligger Institutt for Musikkvitenskap (IMV). Instituttet har lenge slitt med lekkasje av studenter til andre utdanningsinstitusjoner. Studentene gjennomgår ulike opptaksprøver, og blir tilbudt studieplass. De takker ja og begynner på bachelorgraden, men slutter etter første eller andre studieår fordi de får tilbudt plass andre steder. Ironisk nok går flertallet av studentene som slutter til utøvende studier ved NMH. Dette gjør at IMV står med en rekke tomme studieplasser på andre- og tredjeåret i graden og taper studiepoengsinntekter i stort omfang. Dette påvirker også emnene instituttet kan sette opp fordi de hele tiden er avhengig at de gjenværende studentene skal produsere så mange studiepoeng som mulig. Et resultat av dette er for eksempel at de utøvende fagene er kuttet til et minimum fordi det rett og slett ikke er økonomisk lønnsomt å la studenter få hovedinstrumentundervisning. På et eget musikkuniversitet vil hovedinstrumentundervisning for kommende musikkvitere være et «must» fordi de kunstneriske synspunktene forhåpentligvis blir prioritert fremfor økonomiske hensyn. Dette vil også gjøre musikkvitenskap til et større og mer attraktivt fagfelt å studere.
Negativ spiral
Det er ingen hemmelighet at både utdanningstilbudene ved NMH og IMV over lengre tid slitt med å tiltrekke seg internasjonale studenter. Fra 2002 har tallet på internasjonale studenter på NMH sunket jevnt og trutt. Dette skyldes, ifølge NMH, dårlig markedsføring i utlandet og at for få emner har engelsk som undervisningsspråk. Institutt for musikkvitenskap på UiO er enda verre med kun undervisning i tre emner på engelsk. Mangelen på utenlandske studenter fører til at det blir enda mindre økonomisk å tilby emner på engelsk. Alt i alt fører dette til en negativ spiral som begge institusjonene sliter med å komme ut av. For at internasjonale studenter skal foretrekke Norge fremfor andre land, må det legges til rette for at utenlandske studenter kan velge utveksling eller ta en hel grad i Norge.
Det er ikke nødvendig at man har to fullstedige utdanningstilbud på engelsk tilrettelagt for internasjonale studenter. Det er derimot nødvendig med ett! Et ”felles sett” med emner på en institusjon vil spare mye penger og tiltrekke seg langt flere studenter som kommer langveisfra enn i dag hvor tilbudet så å si er ikke-eksisterende begge institusjonene.
Gjennomføring av mastergraden i musikk har lenge vært en hodepine. NMH har lenge hatt problemer med studenter som ikke fullfører studiet på normert tid. Karakterpresset ved skolen er skyhøyt og med over 70% av avgangsstudentene som får A eller B på mastergraden er det ikke populært å få noe lavere. Dette gjør at studenter utsetter eksamen og dermed ikke fullfører studiet på normert tid. Dette koster skolen både tid og resurser og gjør at mastergraden i prinsippet varer to og et halvt til tre år, fremfor bare to. Men NMH er ikke alene om hodepine på mastergradsnivå. Ved Institutt for musikkvitenskap er gjennomføringen og selve innleveringen av mastergradene et problem. Av de 40 studentene som blir tatt opp på programmet er det sannsynlig at noen og 20 leverer innen to år. Med et frafall på opp imot 50% er det ikke lett å opprettholde et levedyktig masterprogram i musikkvitenskap. Mange av studentene klager på et manglende fagmiljø rundt studiene og at det er vanskelig å finne motivasjon til å gjennomføre i en klaustrofobisk liten lesesal med dunkel belysning.
En felles organisering av alle masterprogrammene i musikk vil gi studenter et større miljø rundt seg, både studiemessig og livet utenfor lesesalen. Når gjennomføringsprosenten går opp vil også studieprogresjonen gå opp da det ikke vil bli populært å fullføre mastergraden i skillpaddefart, slik situasjonen er på NMH nå.
Blodtørst
I Stjernø-utvalgets rapport om høyere utdanning i Norge ble det foreslått å organisere de spesialiserte høgskolene i Oslo under Universitetet i Oslo. Dette gjaldt hovedsakelig NMH og Kunsthøgskolen i Oslo. Begge satte seg sterkt imot, antagelig grunnet frykten av å bli organisert under Humanistiske Fakultet. Frykten er ikke ubegrunnet! HF har en sparekniv på størrelse med en motorsag og sabler ned alle emner som ikke er økonomisk bærende i seg selv. En organisering under HF hadde definitivt vært lemlestende og potensielt livstruende for NMH. IMV-studenter blir daglig påminnet om hvor blodtørstig HF er. Tidligere fantes det store mengder av utøvende fag på grunn-,mellom- og hovedfagsnivå. Nå kan man knapt velge 30 skarve studiepoeng i utøvende fag i løpet av fem hele år.
Lønnsom fusjon
Ved å opprette et musikkuniversitet i hovedstaden vil mange av de overnevnte problemene finne en naturlig løsning. Økt gjennomføring av studieprogrammene, større miljø rundt studiene og en utvikling av fagfeltet musikk er alle tjent med. Det vil i tillegg vekke oppsikt og gi NMH oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, bedre kvalitetssikret undervisning som kan tilby studenter både praktisk og utøvende utdanning så vel som teoretisk og vitenskaplig skolering. Et musikkuniversitet kan inkludere Barratt Due Musikkinstitutts høgskoleavdeling, (som for en stund siden delvis fusjonerte med NMH) og Institutt for musikkvitenskap som per i dag ligger organisert under Universitetet i Oslo. Flere land har valgt denne løsningen og har lykkes med alt hell, som for eksempel Sibelius-Akademiet i Helsinki, Universität für musikk und darstellende kunst i Wien og Universität der Künste i Berlin. Dette er internasjonalt anerkjente universiteter som har søkere fra hele verden og studenter som kan velge i en rekke av studieprogram ved en og samme utdanningsinstitusjon.
Penger ut av vinduet
En sammenslåing av de tre institusjonene vil også være økonomisk lønnsomt. Mange av de grunnleggende fagene innenfor musikk gis det undervisning i ved alle institusjonene og kan med all fordel gis i plenum. Både Barratt Due Musikkinstitutt, NMH og IMV gir første- og andreårs-studentene undervisning i musikkteori, musikkhistorie, satslære, hørelære, musikkteknologi og musikkfilosofi. Mange av disse fagene er forelesningsbasert, og det er rett og slett penger ut av vinduet når det undervises i de samme emnene på tre ulike steder innenfor fem minutters gangavstand. Det er dessuten en rekke av forelesere og andre lærere ved Institutt for Musikkvitenskap som også underviser ved NMH og Barratt Due Musikkinstitutt.
Alt i alt er det ingen grunn til å fortsette å skape problemer for hverandre fremfor å forene krefter og løse de nåværende problemene. En fusjon av de tre utdanningsinstitusjonene i Oslo som tilbyr høyere utdanning i musikk, vil være økonomisk fornuftig og faglig givende for alle involverte. Det vil dessuten gjøre Norge mer attraktivt for internasjonale studenter og gi en kombinasjon av vitenskaplig og utøvende musikk som i dag er atskilt.
Magnus Mulligan er musikkstudent.
Siste kommentarer:
4 lokale kommentarer til denne artikkelen
FLERE LAND HAR HVA?
Skrevet 07.05.2009 00:00 av Erik Steinskog
Det ikke til forkleinelse for Sibelius-Akademiet, Universität für Musik und darstellende Kunst eller Universität der Künste, men mer for å få fram at det faktisk er noen forskjeller på utøvende musikkutdannelse og musikkvitenskapelige utdannelser, også i de byene som her brukes som eksempler til etterfølgelse.
FLERE LAND HAR MUSIKKUNIVERSITETER
Skrevet 07.05.2009 23:55 av Magnus Mulligan
Mvh
Magnus Mulligan
MUSIKK OG MUSIKK
Skrevet 08.05.2009 07:57 av Erik Steinskog
De fleste av mine kolleger er muligens uenige med meg, men jeg er ikke engang sikker på at en musikolog behøver å kunne spille noe instrument mer enn en litteraturviter også må skrive noveller eller en kunsthistoriker male akvareller. Med andre ord tror jeg egentlig ikke "hovedinstrument" er noen nødvendighet for en musikkvitenskapsutdannelse eller –praksis.
Ved et musikkuniversitet ville musikkvitenskapen stå i fare for å bli instrumentalisert og bli en støttedisiplin for det utøvende, og det ville i mine øyne være et problem. Den forskningen som er vanskeligere å knytte til det utøvende ville kunne bli marginalisert, noe som dermed kunne begrense musikkvitenskapens felt. Jeg ser at dette ikke er nødvendig, og jeg forstår også ønsket om refleksjon for utøvere, men mener det kan løses på andre måter enn ved fusjoner. Samarbeid mellom institusjonene kan selvsagt være av det gode, men i mine øyne (og ører) har musikkvitenskapen viktige forbindelser til andre klassiske universitetsfag som det vil være opprettholde på tvers av institusjoner.
FORNUFTIG SKEPSIS-DEL 1
Skrevet 08.05.2009 12:26 av Magnus Mulligan
Når det gjelder hovedinstrumentundervisning for mus.vit.-studenter ser jeg poenget ditt, men er rekke professorer og tidligere studenter ved IMV har påpekt viktigheten av hovedinstrumentundervisning.Personlig tror jeg når en musikkviter som er vant til å tenke og reflektere mye rundt musikk får en annen dimensjon av å utøve det på et instrument.Det med en fysisk erfaring av musikken, å faktisk skape musikk, tror jeg kan bidra til å fremme refleksjon og eventuelt tolkning av musikk av en litt annen karakter enn det man kan lese av noter eller bøker.Dette vi er inne på nå er to motstridene syn som ikke kan forenes, og den eneste løsningen er å bli enig om å være uenig.