Diskusjonen som metode
Når KORK framfører Lasse Thoresen sin ”Broderfolkskonsert” i kveld, er Norges musikkhøgskole ein naturleg åstad. Der har komponisten vore tilsett i ein mannsalder og delt røynslene sine med ein generasjon komponistar og litt til. Mykje av kunnskapen kjem frå studentane, meiner Thoresen.
Av Ida Habbestad
Lasse Thoresen er genuint oppteken av filosofi – og særleg den eksistensielle. Han er oppteken av lytting og av det menneskelege. Kanskje er det dette som gjer han til ein så sentral figur i utdanninga av vår generasjons komponistar?
Spør ein studentane hans om korleis dei har oppfatta han som lærar, får ein vita at evna til å by på problemstillingar, å stilla dei rette spørsmåla har vore viktig for mange. Dinest evna til å by på eit omgrepsapparat; refleksjonen kring det ein held på med.
Sjølv starta Thoresen sitt utdanningsløp i det som var den første formaliserte komposisjonsklassen i Noreg; hjå Finn Mortensen på konservatoriet i 1970. Etter nokre år ved institutt for Sonologi i Utrecht vart Thoresen i 1975 tilsett som timelærar ved musikkhøgskulen. Frå 1979 byrja arbeidet med å utvikla eit kandidatstudium i tillegg til det eksisterande diplomstudiet, og først kring 1981 vart komposisjonsstudiet fullt utbygd.
Dermed vart han, saman med Yngve Slettholm, Finn Mortensen og Olav Anton Thommessen, sentral i utforminga av dei første studieplanene for utdanninga. Sidan har han og sistnemnde halde posisjonar ved høgskulen.
- Det er alltid et håp i et ungt menneske, smiler Thoresen, og let det vera eitt av fleire moglege svar på kva som motiverer han.
- En student kan stille spørsmål som jeg ikke hadde stilt selv. Å forsøke å lage et godt svar er som en kreativ impuls. Noen ganger finner man et svar som er godt; man har på en måte blitt ledet til å finne ut noe nytt.
Forhindra og fornya
Thoresen understrekar at det å måtte formulera seg om musikk, ikkje berre om eiga verksemd men òg om andre sin musikk, har vore berikande.
Distansen ein får til sitt eige materiale når ein stadig set ord på det, samt tida det tek å undervisa, har imidlertid både positive og negative sider.
- Jeg har jo hatt mindre tid til å komponere enn hva jeg ellers kunne hatt, seier han. - Jeg har heller ikke kunnet følge opp verkene mine – med flere stykker innenfor noenlunde samme stil. Når du viser frem og forklarer arbeidet ditt, utvikler du klare teoretiske begreper på det. Og for meg har det ofte resultert i at jeg har lagt det jeg holdt på med i forrige verk ifra meg, for å gå videre til noe annet. Sånn sett har undervisningen stimulert meg til å fornye meg, seier Thoresen.
Manglande tid til trass; det er truleg gjennom den stimulerande samtalen om musikk ein finn svar på kvifor komponisten gjennom ein mannsalder har vorte verande i det som først var ”en jobb for å ha noe å leve av for å kunne gjøre det jeg lever for”.
To temperamenter
Tankeverksemd avlar kunnskap, og ei rask undersøking dei tidlegare elevane hans – frå Glenn Erik Haugland som var hans første, til Arnt Håkon Ånesen som den førebels siste – syner at den enorme kunnskapen til Thoresen har betydd mykje for samtlege.
Det er ikkje få som har fått diskutera med komponisten, og ikkje mindre overaust han med spørsmål. Over ei kanne te, på det vesle kontoret han deler med Olav Anton Thommessen, er det ofte duka for timelange samtalar – om dei store eksistensielle spørsmål, eller like gjerne, om små kompositoriske detaljar.
Vidare har fleire påpeikt det gunstige i samarbeidet mellom han og Thommessen. Der sistnemnde opna for det som fanst hjå den enkelte og sprengte ”de forestillingene vi hadde om musikalsk mening”, kom Thoresen etter, for å henta fram det ”koherente, konsistente og logiske”. Denne røynsla vert skildra av fleire på ulike vis, men med same konklusjon: ei slik oppskrift har virka forløysande på mange.
Men var det ei medviten tilnærming?
- Det var ingen plan der, smiler Thoresen. – Det var mer slik at to temperamenter kunne fungere sammen, i noen tilfeller på en konstruktiv måte. Men det stemmer nok at Olav Anton var den revolusjonære barrierestormeren som brøytet veien, og at jeg i enkelte tilfeller kom etter og ryddet opp – etter at det var blitt en passasje gjennom tykningen, ler han.
Streng og open
Enkelte hevdar at Thoresen si haldning til modernismen kunne vore opnare. Somme meiner at ein med trekløveret Bjørn Kruse, Thommessen og Thoresen har gått glipp av viktige straumingar i 80- og 90-talets komposisjonstenking og praksis: At der i utdanningsløpet burde vera meir tydelege motstemmer, med ei meir imøtekommande innstilling til serialismen og dei påfølgjande retningar.
Andre trekkjer fram Thoresen si opne haldning til ei rekkje ulike uttrykk. Vidsynet i høve dei fleste stilretningar har ført til at dagens generasjon av komponistar opererer innan ei musikalsk røynd der innfallsvinklane og inspirasjonskjeldene er særs varierte, vert det hevda.
Kva meiner han sjølv har vore den viktigste utviklinga?
- Da vi laget den første studieplanen, iverksatt rundt 1980, tror jeg vi gjorde en del original nytenkning ut fra det premiss at et komposisjonsstudium burde være åpent for ulike stilistiske inntrykk. Jeg mener jo at vi ikke ville utelukke noen uttrykk, seier han.
- Men utfordringen med en slik åpenhet er jo hvordan man, med en stor stilistisk bredde, skal kunne trene en håndverksdisiplin.
Mykje arbeid ligg derfor i å utvikla øvingar som kunne brukast uavhengig av stil. På formsida har den stadig ikkje-publiserte sonologi-teorien (som handlar om ei auditiv tilnærming til musikalsk oppbyggjing) vore viktig som reidskap for å analysera musikk, og ikkje minst for å skapa eit omgrepsapparat i lyttinga.
Dessutan har det diskusjonsstyrte stått i fokus, med workshopen som viktig undervisningsform.
- Det var et grunnleggende premiss; at studentene utøvde sin egen musikk for hverandre, seier Thoresen.
- Meningen var – og er – ikke at de skulle komme med avansert materiale. Studentene kunne bidra med et opplegg, et forslag, eller en improvisasjon for så å diskutere det. Filosofien var at for å få en god komponist trenger man en god dose spontanitet og fri fantasi som innledningsvis trives best når det ikke er for store formkrav. Parallelt med det, måtte man tilegne seg de faktiske kunnskapene, som gir motstand mot spontaniteten, men som likevel er nødvendig å få på plass. I tredje års studium skulle syntesen av spontanitet og kunnskap for alvor begynne å nedfelle seg, var tanken. Dette har fortsatt å være grunnskissen i utdanningen, fortel Thoresen.
Det andre premisset for utdanninga var at musikken og vurderinga av den skulle leggja stor vekt på det auditive.
- Det var igjen en viss reaksjon mot den konstruktivistiske avantgarden. Men, på den annen side var det inspirert av konkretmusikkavantgarden – med Schaeffer som utgangspunkt – som var auditivt orientert. Vi utelukket ikke bruk av predeterminerende mekanismer som var på moten på den tiden, men vi krevde at disse eksperimentene også skulle evalueres mot auditive kritierier. Det var viktig for oss at man skulle måle eksperimentet opp mot noe, og i dette tilfellet hvordan musikken klang.
Det menneskelege uttrykk
Det lydlege er viktig for Thoresen, like mykje i hans eigne komposisjonar. Bed ein dei tidlegare elevane å karakterisera musikken hans, er det fleire som rosar han for å ”nå ut til verden”, for å skriva musikk som gjev meining – og som nettopp kling fint.
Synspunkta er delte om verksemda hans i dag. Der enkelte kritiserer han for ikkje å i større grad prøva ut estetiske grenser, meiner andre at det er særleg i dei siste åra han har funne fram til eit uttrykk som kler hans estetiske prosjekt.
Same kva kan ein einast om at ein kvar omtale av Thoresen bør nevna norsk folkemusikk, mikrotonalitet og Bahai (på heimesida hansfinst utfyllande materiale kring samtlege).
Eller, for å peika på ein sentral attomliggjande tanke, finst det ei utsegn frå eit intervju i Dagbladet på 70-talet: ”Jeg synes musikkens oppgave først og fremst er å forholde seg til det menneskelige uttrykk. Den skal ikke bare være en utredning av klangmessige muligheter – den skal bruke disse mulighetene for å uttrykke menneskelige forhold”.
Dette sitatet kan kanskje sjåast som eit musikalsk credo for deg?
- Det utsagnet var ganske klart myntet på den kompositoriske utlegningen jeg møtte i Utrecht, og som var formalistisk orientert. Man iverksatte et konsept gjennom å programmere en maskin, og så var man mer eller mindre innstilt på å godta alt som kom ut, seier Thoresen.
- Det ble for meg en type overkognitiv fokusering som var intelligent, men som kroppslig oppfattet var utrolig ubehagelig, og som emosjonelt oppfattet var utrolig fjern. Jeg har hatt som et ideal å få med noe mer enn bare en generell IQ i musikken. Da følger det at musikken skal ha en mening, at den skal bety noe. Man må ta inn over seg at det å oppleve en eller annen slags stemning kan være selve beveggrunnen til at folk går på konsert. Folk skal ikke oppfatte bare med hodet, opplevelsen skal være en total helhet, der også den mer transcendentale delen av bevisstheten skal få sitt å beskjeftige seg med.
Pietet og hedonisme
Du er oppteken av det sjelelige, det menneskelege og det eksistensielle. Kor mykje av din eigen person finst i musikken din?
- Det er et innfløkt spørsmål. Jeg forsøker som regel ikke å uttrykke meg selv i min musikk, selv om jeg ikke kan sette meg til side når jeg skriver; idealet er å være en kanal, en stemme for noe gir seg selv av seg selv.
- Ofte det handler det om at jeg forsøker å gjennomtrenge en slags livsverden. For eksempel i ”Broderfolkskonserten”, hvor jeg skildrer en norsk og en svensk – en skandinavisk livsverden. Da setter jeg et fokus på den arkaiske, organiske tidsfølelsen som har vært fremtredende i bygdelivet, hvor man pløyde marka når den var passe våt, og trærne var passe grønne – i motsetning til den mer tidsbestemte måten å gjøre ting på hvor man planlegger etter kalenderen og klokketimen. Dette er to ulike lag av tidsbevissthet; to ulike timingsmodeller som vi forholder oss til også i dag. Vi klarer ikke fungere uten klokketiden, men om vi lar kalenderen bestemme alt, blir vi faktisk syke, seier Thoresen.
Ei allmenn problemstilling kring tilhøvet til tid – men òg ulike syn på livsførslar er tydeleg i ”Broderfolkskonserten”, forklarer komponisten. Dømevis er der ei framstilling av skandivaniske arketypar; av pietismen på eine sida, hedonismen på andre. For som han seier det, skandinavane har lete nytinga verta den usagte ideologien – der er eit aukande innslag av rike, overvektige og rusa menneske.
Det høyrest ut som der ligg kritikk i dette verket?
- Broderfolkskonserten gir en viss kritisk kommentar, ja, svarer Thoresen. - Det er en avskjedskonsert for den klassiske musikken. Ikke fordi jeg ønsker at man skal ta en avskjed, men fordi mye av det som har vært ryggraden i vår kultur – forfinelsen, en plikttrohet, rasjonaliteten, muligheten for å gjøre noe opphøyet og verdsettelsen av det fine håndverket – mange slike dimensjoner er forsvunnet. De er iallefall ikke selvfølgelige lenger.
Mindre synleg, meir samansveisa
Mykje har skjedd sidan Thoresen gjorde sitt inntog som pedagog for 30 år sidan. Medlemsmassen i Norsk Komponistforening er meir enn dobla. Omgangsforma er ei anna. Komponistane er ikkje nødvendigvis dress- og slipskledde, ikkje alle ser seg på toppen av hierarkiet innan den mest prestisjefylde musikkforma. Ein ser seg ikkje som åndshovdingar, byd ikkje på uoppfordra, spissfindige og velformulerte taler, hevdar Thoresen. I ei mediefokusert verd er komponistane mindre synlege – på godt og vondt.
Og, der er endringar han ser som udelt gode:
- På 70-tallet var det et veldig polarisert forhold mellom musikere og komponister. Det er ikke slik lenger. Jeg tror at også dette er en konsekvens av utdannelsen, at menneskene kjenner hverandre som unge og felles engasjert i et studium og ser nytten av hverandres virksomhet. Mer enn å tenke at komponisten bestemmer alt og leverer et ferdig partitur, bør interaktiviteten med musikerne dyrkes enda mer.
- Det er slik vi må tenke i fremtiden.
KORK framfører ”Broderfolkskonserten” under NMH sin konsertserie Bylyder i kveld, torsdag 14. mai kl 19.30.
Denne konserten, samt verka ”Rettferdighetens sol” og ”Emergence” er nyleg utgivne på CD på selskapet Aurora. Bergen Filharmoniske Orkester står bak innspelinga.
