På kant med grensene
Er Helge Iberg si nye plate grensesprengjande? Sjølv kan pianisten, komponisten og fritenkjaren ikkje fordra omgrepet.
Av Ida Habbestad
CD-en ”Standard and Vanguards” – beståande av ei blanding av standardlåtar og Helge Iberg sine eigne improviserte stykke – har gjeve utøvaren framifrå kritikkar. Fleire kjem attende til det sjangerovergripande ved plata.
Sjølv tek Iberg utgangspunkt i ei begrensning; det faktum at han ikkje har spelt offentleg på 10-15 år. Årsaka er ein nevrologisk sjukdom – fokal dystoni – som er ei forstyrring på forlappen i hjerna. Den har følgt han gjennom deler av livet og gjort høgresida av kroppen, deriblant 4. og 5. finger på høgre hand, ustabile og svekka.
Iberg fortel lattermildt om den lange rekkje av nevrologar, fysioterapeutar, healarar, jamvel handspåleggjarar han har oppsøkt. Før han altså, med systematisk opptrening dei siste tre åra – samt eit sterkt ynskje om å musisera – endelig har funne formen.
- Jeg har savnet pianoet sterkt, seier Iberg.
- Som ensom komponist får du jo ikke del i kommunikasjonen som kan oppstå når musikere spiller sammen. Det å være musiker er noe helt spesielt – dette at du kan bli ett med musikken via instrumentet.
Improvisasjonen som inngong har vore avgjerande for prosjektet.
- Når jeg improviserer, gjør jeg det som teknikken min er i stand til å gjøre; jeg viser meg fram der jeg er sterkest. Jeg gjør for eksempel løp som ikke involverer femte finger for mye. På den andre siden kan jeg kanskje ikke spille en enkel Mozart-sonate eller et lyrisk stykke, slik en god amatør kan gjøre, seier han.
Prisgitt det impulsive
Resultatet av arbeidet er 11 låtar, somme av dei utført i lag med Elin Rosseland på vokal. Og i begrensninga ligg høve, dømevis for å sjå større samanhengar i eit uttrykk.
- Jeg liker med improvisasjonen at du er fullstendig prisgitt den kreative, impulsive delen av deg. Musikken jeg komponerer er ofte mer omstendelig og kompleks. Det er mye tenkning i forbindelse med den, mange valg å ta. Det er langt fra prosess til realisering, mens improvisasjonen foregår her og nå, seier Iberg.
Trass skilnadene meiner han at der finst ei tilknytning mellom improvisasjonane og den komponerte musikken hans.
- Det du har jobbet med over tid, nedfeller seg jo i intuisjonen, som grunnlag. Vi har alle en palett som vi jobber ut fra. Standardjazz er én type, mens den såkalte frijazzen eller den nye improscenens musikk har sine begrensninger eller standarder, forklarer Iberg.
- Forholdet til komposisjonsmusikken har gjort det mulig for meg å gi standardjazzpaletten farger fra den kunstmusikalske tradisjonen. Det kan være en annen form for tonalitet, en annen måte å tenke struktur på. Men det hele står og faller med viljen og evnen til å gi personligheten forrang. Fusjonen er lite verdt uten den egne stemmen.
Hinder og verktøy
Me sit att med ei rekkje spørsmål. Kva vil det seia at fargar blander seg – eller at tonaliteten er annleis?
Iberg anbefaler å lytta til ”Wrong note samba”, som han meiner er eit godt døme på ein jazz-tilnærma improvisasjon der kunstmusikken skin gjennom i frasering, tonalitet og struktur. Dette stykket kunne vorte transkribert og stått uforandra i ein notert ”komponistversjon”, hevdar han.
Og likevel, journalisten er ikkje nøgd. Kvar går grensene mellom klassisk musikk, samtidsmusikk og jazz? Er slike sjangerbeteikningar eit hinder?
- Vi er nødt til, for å kunne snakke om verden, å abstrahere og lage begreper, svarer Iberg. - Selv om begrepene kan stenge oss inne. Slik er det innen filosofi og musikk, og mye annet: Språket er både et hinder og et fantastisk verktøy.
Imidlertid er han ikkje så begeistra for alt snakket om å røra seg mellom grenser, å vera grensesprengjande. I boka ”Smaken av mørnet tid” har han ytra hissig motstand mot kravet om at ting skal vera moderne. Konfrontert med kritikkar nettopp av typen ”grensesprengende”, sporar samtalen over mot det modernistiske prosjektet, ytra i bestemte ordelag.
- Etterlysningen av ”det nye” er et konservativt, nærmest bakstreversk prosjekt, insisterer han. - Modernismens opprørsspråk er avmagnetisert og begrepstømt. Skriket etter det moderne og sjokkerende er for lengst blitt underholdningslivets verdighetsbarometer, og det er minst 50 år siden at den type kulturell strategi hadde noe sprengkraft. Isteden bør vi være opptatt av originalitet, personlighet og friskhet.
Personlegdomen
Me skiljer altså, mellom det nyskapande og det originale. Som ein slags ytre og indre fenomen, skal me tru komponisten. Medan det nyskapande ligg på utsida, handlar originalitet om at personlegdomen din skin gjennom, meiner Iberg:
- Det originale innebærer først og fremst at uttrykket kommer innenfra. Musikalsk kvalitet handler ikke om at du må ut i verden og plukke opp nye teknikker, være først ute med noe. Personlighet går aldri av moten.
Det siste er det enkelt å vera samd i. Eit rask blikk mot store pianistar, som særs mange av oss vil kjenna – Glenn Gould, Chick Corea, Keith Jarrett – har eitt til felles: den unike personlegdomen. Iberg kastar opp i lufta ei rekkje karakteristikkar; leikande, humoristiske, musikantiske, innådvende, subtile – med autoritet. Særleg Keith Jarrett, hevdar Iberg, har eit slikt sterkt indre bodskap – ein tydeleg beskjed.
Men spørsmålet om kva form for beskjed som er viktig for Iberg, legg grunnen for nok ei avsporing.
- Musikk er noe av det mest abstrakte som finnes. Jeg mener at kunsten ikke kan være konkret politisk. Den kan virke politisk, gjennom at den kan mobilisere mennesker, men den kan ikke ha en egen politisk retning. Der er jeg absoluttist – og jeg er ikke spesielt entusiastisk ovenfor konseptkunsten, som inneholder for mye refleksjon og for lite talent. Den fjerner seg fra det som er kjernen i kunsten, seier Iberg.
Konseptkunsten seier mykje om samfunnet me lever i, hevdar han: Eit samfunn som er rastlaust, og som ikkje kviler. Og som trur at det utvendige er det einaste sanne me har.
- Kunsten blir også rastløs. Den vet ikke hvor den skal, den bare problematiserer sin egen stilling. Hele tiden har man en kunst som stiller spørsmålet ”hva er kunst” – og paradoksalt nok først og fremst ved å latterliggjøre folk som etterlyser svaret, seier han.
Det totalitære paradoks
Det er ei andre formar for spørsmålsstilling han etterlyser gjennom verka sine. ”Er vi ikke alle krigere i vårt eget liv”, er tittelen på eit av dei, der målet er å skildra ulike sinnstilstander. Noko av det same ynskjet ligg bak konserten ”Konflikt og forsoning” – eller utgjevinga av plata ”ReHumaniZing the Arts”, som kom i 2007. Det emosjonelle, det vakre, det abstrakte er tema han er oppteken av.
Det er som skribent han leverer sine meir samfunnsengasjerte utsegn. Dømevis kan ein møta ein påstand om at modernismen er like totalitær som fascismen og kommunismen.
- Det har bare sittet langt inne å erkjenne det, siden modernismen ikke er et politisk prosjekt, seier Iberg.
- Den har kamuflert sin autoritære kjerne med et arsenal av frigjøringsfloskler på samme måte som kommunismen gjorde det. Jeg synes for eksempel at man kan se tydelige paralleller mellom de fascistiske ideologiene og serialismen i musikken. I både nazismen, kommunismen og modernismen hersket en slags ekstrem tro på at det totalitære var løsningen, alt skulle på rekke og geledd.
I våre, postmoderne tider – om det no stadig er der me finn oss – er det omvendt?
- Ja, og med den nye friheten har vi også et paradoks: Den totale friheten. Hva er egentlig det? Jeg tror frihet må komme et annet steds fra enn gjennom å settes på språk. Friheten er, slik jeg ser det, alltid et personlig prosjekt. Men du er ikke fri selv om du improviserer. I alle fall ikke i en tid hvor ”impro” kvalifiserer for medlemskap i de dannedes forening. Du er heller ikke ufri når du komponerer, seier Iberg.
Og rører seg inn på eit lett betent område – som kan handla om TONO, fordeling av midlar, om definisjonar og likestilling mellom sjangrar. Iberg reiser tvil ved utsegn om at det å improvisera og det å komponera kan vegast likt.
- Jeg tror det er nyttig å skille de to begrepene, som betegner to ulike ting og som gir ulike resultater. Slik jeg ser det, kommer komposisjonen ut fra en langsom og reflekterende prosess, med et annet resultat enn det man får fra improvisasjonen som er en utøverkunst.
Men det er vanskeleg å vurdera dei kvalitativt opp mot kvarandre?
- Ja, men det er også farlig å si at alt er like godt. Relativiteten, det er vår tids skjebne; den postmoderne kulturens totalitære budskap. Å være essensialist i dag og si at noe lever i kraft av seg selv – og ikke i kraft av en relasjon til noe annet – kan få dannede mennesker til å sette potetgullet i halsen.
Fridom
Nytt paradoks, med andre ord. Meiner du ein kan komma utanom slike totalitære haldningar?
- Nei, det tror jeg ikke. Det tror jeg har med flokkinstinktet å gjøre, svarer Iberg.
Konsekvensen av denne tankegangen er altså at uansett kva slags samfunn ein lever i, bør ein protestera mot det?
- Ja, i alle fall finne sin egen vei. Men når kravet om at man må gjøre opprør blir kulturens helligste begrep, da blir språket motstandens fiende. Det handler om den såkalte repressive toleransen, godheten som sannhetens fiende. I modernismen er opprøret blitt en konvensjon. Konvensjoner er ikke opprørske. Vi sitter fast i dette, som jeg mener at er et lite bevisstgjort problem. Ropet om ytringsfrihet i Vesten blir mest av alt flokkens totalitære krav på mer porno på TV og at alle musikkstudenter bør overholde reglene for fri impro! Ellers bør du passe deg!
Ein vond sirkel, altså?
- Ja, i alle fall en sirkel der motstandsspråket for lengst har avskaffet seg selv. Men når dette skjer skapes andre muligheter for frihet. Vi må bare henvende oss et annet sted, protestere mot språkskjendingen – innse at de radikale er blitt konservative, og at samtidskunstens provokasjoner er fanget i sin egen byråkratiske suksess. Vi er alle dømt til frihet som Sartre formulerte det, men det er dessverre ikke mange som tar denne dommen til etterretning.
Det livsdugelege
Me sirklar oss attende til ”Standards & Vangards”, spørsmålet om beskjeden, og konsekvensen av Iberg sitt syn på kunst.
Kva står att som din beskjed, når alle konsept og politiske idear er fjerna?
- I pianoprosjektet mitt finnes det ingen annen retning enn viljen til å manifestere det livsdugelige jeg måtte ha utviklet som musikalsk personlighet. Det er i spørsmålet om hvordan man skal forløse eller frigjøre dette aspektet at meningen og retningen kommer inn, svarer Iberg.
Prosjektet er godt teke imot. Om det så vil få konsekvensar for musikken han sidan vil skriva, vil framtida visa.
- Jeg tror faktisk at det har stimulert tilliten til det umiddelbare. Sannsynligvis vil jeg prøve å inkorporere mer emosjonelle ting i musikken, etter hvert. Å finne en måte å gjøre det på som fungerer. Og ikke minst å tørre det. Det er lettere å være personlig i en pianoimprovisasjon enn i et ambisiøst orkesterstykke, seier Iberg.
- Du vet, det er jo tryggest å holde seg ute i det store abstraksjonslandet.
