Veier til norsk jazz
Han har kanskje glemt en og annen standardlåt etter år med slåttespill, men valgte likevel jazzens urbesetning på sin nye plate. Når anmeldere likevel hevder det slett ikke låter "norsk jazz nå", spør Karl Seglem etter sertifikatet som viser synserens definisjonsmakt.
Av Tellef Øgrim
Det var en planlagt provokasjon. Mens både volum og antall fuzzbokser øker i norsk jazz anno 2009, velger Karl Seglem på sitt 25. album å stille seg opp med sin poetiske tenorsaks foran tre unge, skolerte menn. Eple trio er kjent for sin rene folkemusikkinspirerte tone og sitt velsmurte samspill, så avstanden til Seglem selv skulle ikke være alt for lang. Likevel ble det ikke enda en cd med slåttespill på tenorsaksofon med elektronikk attåt, men oppfyllelsen av en gammel drøm.
- Drømmen var å få spille med akustisk trio igjen for første gang på over 20 år, sier Seglem.
Låter på papir
Dermed måtte han også for første gang på lenge skrive hele låter på papir, arrangere dem, øve med trioen for så å gå i studio og spille direkte inn. I tradisjonens ånd, med andre ord. Saksofonist med akustisk trio er jo tross alt selve urbesetningen i jazzhistorien.
Når kvartetten like godt kalte cd-en Norsjazz.no var det noen som fikk kaffen i halsen. For var dette jazz? Er ikke norsk jazz idag mye friskere enn denne kontrollerte og poetiske plata?
- Dette er sånn jeg låter nå. Jeg ser at noen likevel spør om det er jazz og jeg er ikke overrasket! Det har alltid forundret meg at noen mener å ha svaret på hva som er jazz og ikke. Trolig vil diskusjonen alltid være der, men jeg har aldri brydd meg om noe er jazz eller folkemusikk, eller nøyaktig hvor grensene går, sier Seglem og innrømmer like godt at tittelen også var en halvveis spøk.
- Jeg liker å erte litt. Terje Mosnes har rett i at jeg sikkert ikke har noe imot at det (tittelen Norskjazz.no, red.anm) både er en webadresse og en kunngjøring på nynorsk.
- Noen vil si at det er The Thing som er norsk jazz no. At det du driver med er norsk jazz DÅ?
I oppfyllelse
- Ja, jøss. Mange vil sikkert diskutere, men dette er altså sånn jeg spiller nå - i denne settingen, blant annet. De få norske kritikerne som har fulgt min karriere - lyttet til utgivelsene mine, har fått med seg at denne utgivelsen er et slags brudd - og oppfyllelsen av en drøm jeg har hatt.
- Da jeg ga ut den første plata (UTLA 1992) med slåttemusikk-samspill mellom hardingfele og tenorsaksofon, og den ble nominert til Spellemannpris, ble den umiddelbart skjelt ut av professor Bjørn Aksdal, jeg tror det var før han hadde hørt den. Han sa at den aldri burde vært nominert i folkemusikklassen, selv om den inneholdt tradisjonelle slåtter spilt på hardingfele og tenorsaks - med tromme-komp.
Seglem med band på Pori Fazz i Finland 2005
- I mitt hode er styrken til norsk jazz at det er plass til mange forskjellige, samtidige uttrykk. Det er et mye større spekter enn det noen innskrenkede synsere hevder. Folkemusikk-miljøet er også iferd med å komme etter - heldigvis.
- Enkelte i jazzmiljøet virker veldig konservative. Ute i verden er det mer åpenhet. For eksempel i Tyskland der jeg har et ufattelig åpent publikum i alle aldre. Hvis de liker musikken kjøper de alle platene og kommer igjen neste gang.
Retro?
Kan du ta denne siste plata ut i verden?
- Den ble lansert internasjonalt i begynnelsen av juli. Jeg er litt spent på om tyskerne syns det er for mye 70-talls-retro.
- For enkelte av oss er det kort vei tilbake til 1970-tallets jazzoppblomstring. Intervjueren minnes for eksempel en konsert med Garbarek, Stenson, Danielsson og Christensen på Sogn studentby som om det var onsdag i forrige uke. Et blikk på kalenderen, og bukfettet, er nok til å skjønne at det likevel er noen halvlitere siden Witchi Tai-To truet med å sprekke de store glassrutene i den sprengfulle resturanten. I mellomtiden har poetisk Skandinavisk Jazz rukket å bli en stilart. Og den som tar seg tid til Norskjazz.no vil skjønne at det er i dette landskapet denne nye cd-en befinner seg, uten noen spor av blygsel.
- Eple jobber helt andre veien enn mange andre i norsk jazz i dag, sier Seglem. Jeg finner referanser til både klassisk europeisk musikk og folkemusikk. Men de kan sine ting. Når de spiller Donna Lee (legendarisk låt av Charlie Parker), ler jeg bare.
Ja, for du har vel glemt den låta?
- Ja nettopp! Jeg husker bare et par fraser sier Seglem, og ler høyt og lenge.
De færreste kjenner ham som en jazzmusiker i tradisjonell forstand. Og det kan ikke være mange som har hørt ham spille bop. Seglem hører hjemme i skjæringspunktet mellom folkemusikk og jazz. Jazz som fokuserer på de lange linjer, på melodier og klang, og lite på understemmer eller akkorder.
- Jeg kan for eksempel mellom 25 og 40 hardingfele-slåtter som jeg har lært av Håkon Høgemo. Ingen av dem, i hvert fall svært få, er skrevet ned på noter, men de sitter.
Et horn til
- Vi har utviklet et eget språk som jeg også bruker i improvisasjonene mine med ham og med andre. Jeg ville ikke improvisert slik jeg gjør på Norskjazz.no hvis jeg ikke hadde jobbet så mye med folkemusikk. sier Karl Seglem, som kan oppleves på Oslo Jazzfestival 14. august. Da skal han for første gang framføre Draumkvedet sammen med sangeren Berit Opheim Versto. Og til dere som frykter at denne jazz-saksofonpraten tyder på at han har lagt bukkehornet på hylla: Trolig tar han det fram under nevnte konsert.
Eple trio spiller "Vals"
