Kakofoni og darwinisme

Kristian Stockhaus i Ungdomskulen etterlyser ei mindre konsumerande tilnærming til plater. - Det er mye ved coveret til ”Bisexual”, og i musikken ellers, som jeg ikke er sikker på om journalistene har fått med seg, seier han til Ballade.

Ungdomskulen 09/Foto: Kristian Stockhaus

Av Ida Habbestad

I gamle dagar, då marknaden ikkje flaut over av utgivne plater, kunne jubelen vera stor når det kom nye album. I møtet med nye, gode innspelingar gjekk folk inn i musikken, leste tekstane, diskuterte cover, betydning, lette etter små, løynde beskjedar frå bandet – ja, analyserte på ein annan måte enn i dag, hevdar Kristian Stockhaus, gitarist og vokalist i Ungdomskulen.

Han tykkjer det er ein smule trist at det i dagens samfunn er konsumet og kvantiteten som er gjeldande, med korte oppsummeringar av plate etter plate i pressa. Sjølv om det i mange tilfelle er med god grunn.

- Mange plater er jo ikke så mye å analysere, seier han.

- Om du hører på radioen en times tid, vil du snart ha hørt mye musikk som er fikset til å høres bedre enn den faktisk er, og som hadde hørtes platt og kjedelig ut om du spilte den live på piano. Og det finnes altfor masse musikk som tar utgangspunkt i et band eller en sjanger man vil etterligne. Sjangerbasert musikk er i 90 % av alle tilfellene helt forjævlig. Du vil nesten aldri lage sjangerbasert musikk som er bedre enn den musikken som har blitt laget før, hevdar Stockhaus.


Nyfiken virtuositet
Likevel kunne han altså ynskt seg at folk hadde ei anna tilnærming til utvald musikk. Framfor alt kanskje ei større vilje til å leita etter den gode musikken. Gå på biblioteket! Spør folk til råds! Studer eit band grundig, oppfordrar Stockhaus, lett undrande til at lister over popularitet styrer folk sine val.

Nyfikna til det som er annleis har vore ei av dei sterkaste drivkreftene til Stockhaus og dei andre musikarane i Ungdomskulen, Frode Flatland og Øyvind Solheim, sidan oppstarten deira i år 2000.

Dette, samt ein slags virtuositet, som gjev seg utslag i at dei gjerne vil utforska og gjera mest mogleg ut av dei tre instrumenta sine; gitar, bass og trommer – med det for auga at dei på ein dårleg dag aldri skal kunna gøyma seg bak andre, men at det alltid skal kunna bæra eller brista.

Me aner konturen av eit godt liveband.

Likeeins vert denne journalisten fascinert av ynskjet om å gjera det ulogiske.



Ungdomskulen - Modern Drummer


- Det skal ikke være opplagt, samtidig som det er lyttervennlig og kommuniserer. Vi oppfatter oss mer som et kunstband enn et vanlig rockeband seier Stockhaus.

Det kan grunngje ideen om å la kunstnaren George Underwood, som har gjort fleire legendariske cover, laga coveret til deira nyaste plate, ”Bisexual”.

Kva så med analysen; står biletet av Underwood i noko direkte tilhøve til plata?

- Nei, ikke bildet konkret. Vi hadde veldig lyst å ha et malt cover til plata, men var ikke nødt til å ha noe spesielt. Progrock-covre er ofte veldig fine, vi var inspirert av det, og da vi kontaktet George Underwood sto han og malte nettopp dette bildet som han trodde kunne passe. Det mener jo vi også: Bildet hans er veldig drømmende, og varmen i det, sammen med det litt fovirrende, drømmeaktige går igjen i platen. Men det er mye annet ved coveret til ”Bisexual”, og i musikken ellers, som jeg ikke er sikker på om journalistene har fått med seg.


Survival of the fittest
Eg googlar Ungdomskulen. I både intervju og kritikkar av Bergens-bandet kjem ein stadig innom variantar av skildringar av ”forfriskende”, ”intrikate detaljer”, ”musikk som biter seg fast i din musikalske bevissthet”; av eit band som heilt enkelt elskar livet. Mange skribentar jublar, enkelte er meir nøkterne – men dei fleste virkar uansett som dei har møtt på eit konglomerat av oppfinnsomhet.

Inntrykket vert forsterka gjennom pressebileta deira. Stockhaus, som alt har meddelt ynksjet om å vera original, stadfestar at dei medvite går inn for at musikkvideoar, intervju så vel som pressebilete så langt som mogleg skal portrettera ein opensinna og glad gjeng. Den overordna bodskapen er enkel – det handlar om at folk må få vera seg sjølv.

Korleis lagar Ungdomsskulen musikk som er ”seg sjølv”?

- Du vil at jeg skal fortelle fra begynnelsen, fra vi skrur på våre instrumenter og strammer våre trommeskinn, spør Stockhaus.

Tja – og at du fortel kva slags idéar de jobbar ut ifrå?

- Det er sjelden vi jobber ut fra en bestemt idé, svarer Stockhaus.

- Selv om man ofte går og sikler på fantasilåter man gjerne skulle laget, blir det ofte vanskelig med en bestemt idé som utgangspunkt. Da vet man kanskje hva man vil, men ikke alltid hvordan man skal uttrykke det; det blir nesten aldri slik man hadde tenkt seg. Derfor improviserer vi, ut fra ingenting. Du kan si at det er en veldig kakofonisk framgangsmåte. Etterpå er det survival of the fittest.


Organisme med tusjar
I Ungdomskulen sitt darwinistiske univers er det ikkje enkelt å setja ord på kva premissar som gjer at noko overlever og anna ikkje. Berre at bandet etterkvart har opparbeida einslags felles oppleving av kvalitet – og Stockhaus samanliknar Ungdomskulen med ein einskild organisme som musikarane forheld seg til musikken gjennom.

Den vidare framgangsmåten – etter at det instrumentale er befesta – er å leita fram ein tekst og ein melodi. Nok ei samanlikning kjem på bordet.

- Det er som å lage et maleri, der du får tildelt et maleri i en spesiell stil, og tusjer, og så skal du prøve å tusje inn forskjellige folk både i forgrunnen og i bakgrunnen og få det til å se naturlig ut.

Det er forferdeleg å jobba på den måten, seier Stockhaus:

- Både forferdelig vanskelig og forferdelig gøy. Men vi gjør det jo fordi vi mener vi får det beste resultatet; det er en arbeidsmetode som gjøre at musikken blir litt mer unik eller original.


Ustilige antydningar
Til å vera ein person som snakkar mykje i bilete og samanlikningar, er det noko overraskande å høyra at vokalisten ikkje er særleg begeistra for metaforar.

Det er Stockhaus som skriv tekstane, med ein slags kollektiv innfallsvinkel, der meninga er at tekstane skal komme frå heile bandet, ikkje berre frå han. Bodskapen krinsar altså kring det å vera seg sjølv og generelle haldningar til livet. Hakket lystigare enn ein kan få inntrykk av gjennom enkelte av tekstane.

- Det blir en tredjehåndsinformasjon, ettersom vi ikke synger det vi vil kommunisere, Vi synger ikke ”be yourself” – det ligger mer generelt i musikken ved at vi kjører vår egen greie, forklarer han.

Men han likar altså ikkje omskrivingane, den evige hintinga framfor å seia tinga som dei er.

- Jeg har mange ganger prøvd å se hva jeg kunne komme unna med i forhold til de andre i bandet – det er jo mange av tekstene som er seksuelle, relativt grove. Det er det egentlig ikke så mye av i rocken. Folk er overbeskyttende mot sine egne ører; mot hva som kan bli sagt og sunget, hevdar han, og utdjupar:

- Det er alt for mange band som bruker en masse åpenbare metaforer, istedenfor å si hva de egentlig mener. Men jeg synes ikke det er så stilig å hinte om det ene eller det andre, det blir friskere om man bare sier det. Det hender jeg gjør bruk av omvendt metaforisme. Istedenfor å antyde det man ikke tør si, hender det jeg sier det grove, men mener det uskyldig, seier Stockhaus.


Kompleks nedlasting
Ungdomskulen har gode tider. Konsertverksemda er høg (den kan følgjast på heimesidene deira), og først ut er konsertane under Øyafestivalen i kveld og fredag. Tidlegare dette året var dei på South by Southwest – bransjefestivalen i Austin, Texas – der band frå heile verda samlast.

Til dels gjort mogleg gjennom reisestønad frå UD, og i valkamp-perioden vert det dermed naturleg å spørja om kva betydning ei slik satsing utgjer for bandet.

- Det tar lang tid å bygge opp et band – og siden vi ikke har noen mektig plateindustri i Norge, er det kanskje ekstra viktig med tilførte midler for å komme ut i verden, seier Stockhaus.

- Men man kan se det omvendt; jeg tror det er viktig for landet også. Når man reiser omkring og møter folk og sier at man er fra Norge, er kanskje det eneste folk kjenner til fra disse landene nettopp noen av bandene herfra.

I spørsmålet om fildeling er han meir tvilande. Datarock-kollega Fredrik Saroea uttalte i Ballade for ei tid attende at ulovleg fildeling har gjeve folk høve til å bli betre kjende med musikken deira.

Trur du ulovleg fildeling ville vera av det gode for Ungdomskulen?

- Det er en komplisert problemstilling. Jeg elsker at folk lager rare ting, klipper sammen musikk, legger det på Youtube. Det er forferdelig å høre om folk i USA som må betale 20 000 dollars for hver sang de har spredt. Og jeg ser poenget med å dele musikken for å gjøre tingene sine kjent.

- Men samtidig er det å lage en plate ekstremt tidkrevende. Du legger masse energi i det, og da er det klart at man ikke bare vil kaste produktet i luften og spre det med vinden, sånn uten videre. Det er ganske mange band som ikke har samme ressurser som Datarock, som for eksempel ikke har muligheten til å dra til Brasil. Så lenge det ikke er statistikk på nedlastningen kan man heller ikke vite hvor man er populære. Det er ganske komplekst, seier Stockhaus.

Som ser fram til konsertar både i Oslo, England og Europa for øvrig den kommande tida – og til vidare låtskriving med bandet.

Har Ungdomskulen blitt kva de tenkte då de starta?

- Nei, det kan jeg ikke si. Det lå mye latent fra begynnelsen, som vi ikke skjønte at var der. Men grunnideen var å lage rock. Det har vi klart, svarer Stockhaus.


Ungdomskulen spiller på Øyafestivalen torsdag kl. 1635 (Vika) og fredag kl 1700 (GFS Skatepark).

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no