Be gentle. Keep trying (del 1)

– en samtale mellom Sidsel Endresen og Lars Mørch Finborud.

Høvikodden Live 09, som åpner kommende søndag 30. august, presenterer kunstnere og musikere som utforsker grensene for hva stemme kan være. Utstillingen (og konsertprogrammet) har fått tittelen To be Heard is to be Seen og balanserer i skjæringspunktet mellom billdkunstenes bruk av stemme som element i performance og musikernes bruk av eksperimentelle sangteknikker.

I den fyldige katalogen til Høvikodden Live 09 finnes blant annet dette intervjuet med Sidsel Endresen gjort av senterets musikk-koordinator Lars Mørch Finborud. Her er del 1. Del 2 publiseres her på Ballade.no i morgen.


Lars Mørch Finborud (LMF): Hvordan ble stemmen ditt instrument?

Sidsel Endresen (SE): Det var mest tilfeldigheter som gjorde at jeg ble sanger. Jeg har ingen formell musikkutdannelse, utover privattimer hos forskjellige utøvere. Jeg fikk en gitar av faren min da jeg var 14 år og begynte å lage egne sanger med tekst og det hele, men tenkte aldri på å framføre dem. Jeg var i en periode på 70-tallet gift med en britisk bassist, og han hadde en Revox 4-spors båndmaskin som ble mitt første innspillingsmedium – og min første læretid. I løpet av tre år spilte jeg inn kilometervis med opptak av egen stemme hjemme i stua. Jeg fikk også noen musikervenner til å spille inn kompet på ti coverlåter – og jeg la på vokal om og om igjen til jeg var fornøyd. Så disse tre årene ble også en bra start på å bli mitt eget vurderingsapparat! Samtidig opplevde jeg at jeg faktisk sang ok, at jeg likte ting ved min egen stemme, og at jeg etter hvert hadde noe å fare med.


LMF: I opera, og i de fleste musikalske sjangre, er det slik at om man oppfyller gitte krav som folk stiller til stemmebruk, er man en god sanger. Men din stemme befinner seg i en type skillingsvisetradisjon innenfor disse sjangrene, hvor folk synger med sitt eget nebb. Jeg tenker på folk som Karin Dreijer Andersson, Terry Callier, Doom, Karen Dalton, Nina Simone og Antony Hegarty, for å nevne noen. Hvordan var det å bli bevisst at du hadde en spesiell stemme?

SE: Jeg har jo alltid visst at jeg ikke har en "klassisk" skolert stemme. Ikke var jeg spesielt interessert i klassisk sang heller. Jeg hadde forbilder som Joni Mitchell, Paul Simon, Aretha Franklin og en haug Motown-artister, Billie Holiday, Chet Baker, Miles Davis – og noen som lå utenfor det gitte landskapet, som Albert Ayler og Eric Dolphy. Jeg tror man i utgangspunktet trekkes mot det man tror man kan få til. Og med stemmen, i motsetning til andre instrumenter, er det mye som er rent fysiologisk gitt. Hvordan man velger å jobbe, utvikle det tekniske og forøke stemmepotensialet, kommer vel an på hva slags musikk man er tiltrukket av, eller hører for seg.


LMF: Utstillingen Å bli hørt er å bli sett handler om stemme, og et av de mest klassiske eksemplene på stemme kommer fra en scene i romanen Kvalmen av Jean-Paul Sartre. Hovedpersonen, som er en aldrende historieskriver, tilbringer mesteparten av livet i arkiver, og han har kort og godt sluttet å ha et hjerte. Men hver dag inntar han et måltid i en kafé der det står en jukeboks med en låt av en jazzsangerinne som han alltid setter på etter maten. Med en gang stemmen kommer inn og teksten brer seg ut, så renner det helt over for ham. Stemmen han hører bærer så mye i seg at han forlater sin vante tilstand og begynner å føle og leve i de tre korte minuttene låta varer. For meg er den scenen et bilde på den tradisjonelle oppfatningen av sangeren og stemmen som formidler menneskelige følelser, sjel, karakter, kommunikasjon og semantikk. Ved siden av øyet, ansiktet, fingeravtrykket og passet vårt, er stemmen vår identitet. De færreste unge mennesker vet at du startet som en mer tradisjonell sanger i soul- og jazzrockband som Chipahua, Jon Eberson Group og spilte med Bent Patey og Lava. Hva greide du å trekke ut av den mer tradisjonelle stemmebruken og sangerrollen i disse bandene og videre inn i de eksperimentelle stemmeprosjektene dine?

SE: Jeg har et veldig enkelt forhold til musikk: låter det fint, så låter det fint. Jeg er veldig lite snobbete og er verken impro-, jazz- eller støypurist. Jeg vet rett og slett hvor mye arbeid det også ligger i å synge streiten bra. Og gjennom arbeidet med blues og soul på slutten av 70-tallet lærte jeg ting som jeg indirekte har tatt med inn i arbeidet med friimprovisasjonen, fra ideer om form, timing og framdrift til stofflighet, tekstur og klang. Jeg lærte også utrolig mye av samarbeidet med Jon Eberson. Vi skrev alt materialet sammen, jeg skrev tekstene, han musikken – og vi samarbeidet etter hvert om arrangering, utforming av melodilinjer etc. Og så øvde vi mye og spilte ufattelig mange konserter. Når jeg hører på pop eller soul eller blues eller jazz, så vet jeg mye om de tusen detaljvalgene som er blitt tatt og som gjør at det låter akkurat slik. Og disse valgene og arbeidet som ligger bak har vært like viktig i forhold til det materialet jeg sang før, som innen improvisert musikk. Ambisjonsnivået har uansett alltid vært høyt.


LMF: Din platedebut som fullblods improvisasjonsmusiker kom i 1999 med trioen ESE med Elin Rosseland og Eldbjørg Raknes. Så tok du det videre med Merriwinkle med Christian Wallumrød og Helge Sten i 2004, deretter på solodebuten One i 2006, og senest på Punkt: Sidsel Endresen & Jon Hassell i 2008. Men om man hører på platene So I Write og Exile på ECM fra 90-tallet og de tidlige samarbeidene dine med Bugge Wesseltoft, virker det som om stemmen din, selv når du tolker The Polices Shadows in the rain, er i besittelse av kunnskap om utvidede vokalteknikker, og nærmer seg et improvisert uttrykk innenfor de gitte rammene.

SE: Utgivelsen Gack med Elin og Eldbjørg i 1999 var jo ikke min debut som improvisasjonsmusiker. Jeg har arbeidet med såkalt utvidede vokalteknikker og fri improvisasjon i 20 år, både i konsentrert og tilspisset form, i forbindelse med musikk jeg har laget til et titall danse- og teateroppsetninger, i samarbeidet med Rolf Wallin (LautLeben) og i stor grad i duoen min med Bugge Wesseltoft der 50% av materialet var improvisert. Men jeg har generelt alltid brukt lang tid på å utforske og analysere ting på egen hånd, før jeg har flyttet materialet fra øvingsrommet og ut på scene og cd.


LMF: Hvordan, rent teknisk, går du fram før du skal starte en improvisasjon på scenen?

SE: Improvisasjon er for meg en disiplin som krever mye arbeid og analyse før og etter konsert. Det handler mest om å velge bort. Når jeg gjør solokonserter, setter jeg opp noen relativt stramme rammeverk eller begrensninger med en del forhåndsdefinerte parametre. Dette kan handle om valgte lydområder eller lydceller, tetthet, tempo etc. – og så bestemmer jeg meg for et slags forløp for konserten. Disse rammene er konstruert slik at jeg både gir meg selv rent stemmemuskulære utfordringer, at jeg gjør det vanskelig for meg selv, og at en god del av mulighetene for å snike seg unna og ty til safe, velprøvde løsninger på de problemstillingene som oppstår underveis i konserten, elimineres. Disse stramme rammeverkene skal gjøre det mulig at helt uforutsette ting kan skje, at jeg kan bli overrasket selv, og de skal hjelpe til med å unngå automatikk, eller at min egen estetikk blir for styrende, det vil si at jeg begynner å påtvinge hendelsesforløpet ting som er uvedkommende og former ting ut fra en tanke om "tilfredsstillende" form. Når jeg jobber improvisert sammen med andre, så er det jo straks flere variabler og flere hendelser som jeg hverken kan eller vil kontrollere. Men det blir jo å jobbe ut fra begrensninger uansett.


LMF: Du har sagt at selv om stemmebruken er spektakulær, er den ikke nødvendigvis god, det må også være et musikalsk innhold. Er det mulig å sette ord på det musikalske innholdet du selv leter etter?

SE: Jeg er vel ute etter at det skal bli musikk som handler om noe mer enn selve aktiviteten. Det at man gjør merkverdige og tidvis halsbrekkende ting med stemmen er ikke interessant i seg selv, synes jeg. Det er egentlig helt umulig å definere innhold eller substans, det blir veldig subjektivt for meg. Men når jeg selv synes at det jeg gjør har innhold, opplever jeg at det fungerer på musikalske premisser, at elementer jeg har jobbet med på forhånd faller på plass – at jeg hele tiden har berørt det farefulle og ikke har trukket meg. At jeg er blitt dratt av gårde med – at det kjennes inspirert. Men jeg vet jo aldri om min egen opplevelse sammenfaller med andres!


LMF: Improvisasjonsmusikk er som å gå ut på en bro der du på den ene siden risikerer å falle ned i den verste new-age-nudelparty-estetikken og på den andre side risikerer en elitistisk snobbethet som minner mer om den klassiske musikktradisjonen….

SE: For meg var det ingen vei tilbake når jeg først hadde begitt meg ut der. Denne musikkformen er fullstendig altoppslukende. Alt jeg har tenkt og kan og vet om musikk, og alt jeg ikke kan og vet, hele mitt musikalske jeg, tas i bruk. Det blir aldri en vanesak eller en gjentagelse. Det kan tidvis være vanskelig og tungt, og hele konserter kan gå rett i dass, men dette arbeidet slutter aldri å være interessant og utfordrende og avkreve så stor hengivenhet!


Resten av samtalen publiseres i morgen.


Programmet for Høvikodden Live 09:

Søndag 30.8. kl 14 Åpning
Performancer av Tori Wrånes og Simona Barbera
Bestillingsverk av Stephen O´Malley
Diskjokke (utescenen)
Serena Maneesh (utescenen)

Søndag 6.9. kl 14 Sidsel Endresen + Noxagt (utescenen)

Søndag 27.9. kl 14 Susanna + Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

Søndag 4. 10. kl. 14 Jaap Blonk (NL) fremfører Schwitters ”Ursonate”
Stine Motland

Performance med Tori Wraanes med band

Søndag 11.10. kl 14 Merzbow + VOID OV VOICES (Attila)

Søndag 25.10. kl 14 Lydpoesi:
Sten Hanson, Famlende Forsøk, Jordan Scott, Pär Thörn, Sarah Granskou, tekstopia m.fl


Sidsel Endresen Humcrush (Ståle Storløkken, tangenter og Thomas Strønen trommer/el) på klubben Bimhuisi Amsterdam 24. oktober 2008.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no