Epokeskifte for Theatercaféen
Denne hausten vert det ikkje lenger spelt wienerklassisk taffelmusikk i Theatercaféen i Oslo. Med det er ein hundre år gamal tradisjon brutt.
Av Ida Habbestad
”Jeg tillater mig herved at underrette det ærede Publikum om at jeg til Theatersæsonen har engageret et førsteklasses Solistkapel, som fra 1ste September vil musisere i Caféen fra kl. 3-5. Fra kl 7 ½-10 vil Kapellet give Aftenkonserter, som specielt er beregnet for Familier, der ønsker at tilbringe sin Aften i et hyggelig Lokale. Fra kl 10-12 koncerteres i Spisesalen for Theatergjæsterne”.
Denne annonsen frå 1906 var signert Henrik Larsen, ein av dei første daglege leiarane i Theatercafeen.
Larsen skipa til det første orkestret i cafeen, seks år etter at Hotel Continental og Theatercafeen opna. Sidan har det vore taffellert – i større eller mindre besetningar – på serveringsstaden.
Men endringar er på gong i Theatercafeen. Tidlegare denne våren kunne Aftenposten melda om vesentlege omleggjingar kva gjaldt betening og garderobe, etter at cafeen fekk ny leiing i april. I tillegg er musikktilbodet no endra. Triobesetninga er skore ned; attende står ein einsleg pianist. Kan henda endå meir påfallande er endring av repertoar – frå kammermuskk innan ei rekkje stilartar til jazz-lounge.
Komponisten og fiolinisten Herman Vogt er mellom mange musikarar som har hatt arbeid på Theatercafeen. Han meiner omskiftinga er ein tabbe.
- Jeg synes at det er synd for stedet. Jeg tror nok at de ødelegger mye for seg selv, uten at de helt er klare over det. Theatercafeen har hatt en høy stjerne, med plass i Michelinguiden, og er kjent som den eneste wienercafeen i Norden. Uten levende wienermusikk er man ikke lenger det, seier han.
Fantastisk arbeidsplass
Gjennom førre århundret var restaurantar og cafear viktige arbeidsplassar for musikarar. Enkelte serveringsstader fungerte til og med som premissleverandørar av musikarar. Dømevis er Kringkastingsorkestret, oppretta i 1946, ei forlenging av orkestret som heldt til på Hotell Bristol – NRK kunne heilt enkelt henta musikarane og leiaren deira Øivind Bergh, over i sin institusjon.
Også Grand Cafe var ein sentral spelestad i Oslo, medan Palmehaven fylde tilsvarande posisjon i Trondheim.
Men få har halde det gåande så lenge som Theatercafeen. Musikarane kunne ha tilhald her gjennom heile sine yrkesaktive liv. Dømevis den legendariske pianisten Reidar Thommesen som nærma seg dei 100 då han gjekk av med pensjon på 1980-talet, mellom anna etter å ha motteke ein bejublande hyllest frå forfattaren Joseph Heller i The New York Times.
Noteblad til ein av Reidar Thommeessen sine mange valsekomposisjonar. Dei gav han tilnamnet "Valsekongen".
Den bulgarske pianisten, Olin Kantardijev, vart Thommesen sin etterfølgjar, og har vore tilsett på teatercafeen i 23 år. Han trekkjer fram den årvise feiringa av 17. mai som sitt største høgdepunkt i cafeen – når folkelivet utanfor er overveldande. Samt den perioden då NRK sende radioprogrammet ”Efter teatertid” direkte frå Theatercafeen, med ei rekkje celebre gjestar.
- Theatercafeen har vært en fantastisk arbeidsplass – og jeg har gitt bedriften et kvart århundre av livet mitt, seier han til Ballade.
Med 2000 stykke på repertoaret
Kantardijev fortel at ensemblet på Theatercafeen har halde restauranten med musikk kvar kveld utanom mandagar, frå kl 18.00-23.00. Besetninga har dei siste åra normalt vore ein trio – med fiolin og cello i tillegg til klaveret. Dei har vore gjennom mykje repertoar, og gjennom dei hundre åra med ensemblespel i cafeen er det samla kring 2000 titlar frå barokk, klassisisme til romantikken, impresjonisme, tango og jazz.
Der er altså mengder å velja i, men Kantardijev framhevar den wienerklassiske stilarten som særs god for Theatercafeen.
- Wienermusikken har vært varemerket til Theatercafeen. Det er en form for musikk som jeg synes passer godt som lydbilde til interiøret – det hører i grunnen til med den typen musikk, seier Kantardijev.
Han er den einaste av musikarane som har hatt fast kontrakt dei siste åra. Strykarane har vore engasjert på frilansbasis, mange av dei som parallelt med studiene sine. Dermed har det vore Kantardijev som har hatt det administrative ansvaret, for å velja repertoar og skipa saman musikarane.
- Det har vært en gradvis nedbygging, seier han.
Ei utvikling han ser på som forståeleg men trist.
- Vi har sett at de unge kanskje ikke satte så stor pris på denne musikken, særlig de siste fem årene. Så at det skjer en utvikling er naturlig. Jeg har også forståelse for at ledelsen forsøker nye ting. Men det overrasker meg nok at det skjer så dramatisk, seier han.
Betra situasjon?
Theatercafeen sin nye daglege leiar, Ulf Öfstenius, ynskjer ikkje å la dei lange tradisjonane vera noko hinder for fornying.
- Wienercafeen er jo det Theatercafeen har stått for lenge. Men vi ser på stedet i dag som et moderne brasserie. Da synes vi at loungejazz-inspirerte musikken er mer passende for produktet, seier han til Ballade.
Öfstenius, som tiltredde stillinga si i april dette året, er usamd i at det musikalske tilbodet i cafeen er svekka.
- Jeg vil si at det nesten er mer musikk i cafeen nå enn før. Tidligere var det for eksempel ingen musikk i cafeen om sommeren. Men denne sommeren spilte vi jazz-loungeinspirert musikk fra et anlegg, seier han.
Musikk frå anlegg går vel ikkje under kategorien levande musikk?
- Nei, men det har ikke blitt mindre levende musikk heller. Vi har hatt levende musikk 19-22 alle dager uten mandag, samt lørdag ettermiddag mellom 13-15. Det er det samme vi skal ha i fortsettelsen, seier Öfstenius.
Også påstanden om at der er bruk av færre musikarar enn tidlegare går Öfstenius i mot.
- Det kommer an på hvor lang tid man ser tilbake. For en stund siden hadde man kvintetter og kvartetter. Sist høst var man tre musikere bare ved visse tilfeller. I vår var man en eller to og denne høsten bare en. Det tilsvarer situasjonen slik den var i fjor. Om noe er kuttet er det maks en halv stilling. Så får vi se når det nærmer seg julebordsesongen seier han.
Tradisjonen kan ikkje kjøpast
Det siste stemmer ikkje, hevdar Herman Vogt, som bedyrer at han har arbeidd trufast på cafeen saman med Kantardijev gjennom hausten.
- Nedbyggingen har som sagt skjedd gradvis, med stadig lenger sommerferier; hele 3,5 måned ferie hadde vi i fjor. Men så lenge jeg har jobbet der, fra 2001 og hele veien videre, har det vært tre musikere. Mange somre var det også en pianist til stede hele juli. Det har aldri vært slik som denne høsten, seier han.
Også Kantardijev uttrykkjer si bekymring – framfor alt for at Theatercafeen etter omleggjinga vil mista det som har særteikna cafeen gjennom mange år.
- Jeg mener jo at tradisjon ikke er noe man kan kjøpe for penger, seier han. Og understrekar at det kan vera von om betre tider – ettersom han har fått spela meir denne hausten enn det som først vart varsla.
- Jeg regner med at kundene etterlyste musikken. Etter hvert fikk jeg i alle fall beskjed om at ledelsen ønsket at jeg spilte mer enn hva de først hadde forespeilet meg, seier han.
- Men ideelt sett skulle jeg spilt taffelmusikk.
Vil lytta til gjestene
- Tilbakemeldingene jeg har fått, har vært av positiv art. Folk var glade for at det i det hele tatt var musikk på Theatercafeen i sommer, svarer Öfstenius på spørsmål om attendemeldingane frå kundar har fått han til å sjå annleis på prioriteringane.
Han understrekar imidlertid at leiinga, dersom det kjem fleire klagar på dagens situasjon, vil ta omsyn til desse.
- Det er klart vi vil lytte til gjestene våre. Det er dem stedet er til for.
Til sist: Kva er så årsaka til at de no nyttar ein pianist åleine?
- Vi har vurdert at når noen spiller piano alene i cafeen, så låter det bedre. Det har gjestene og personalet funnet ut, seier Öfstenius.
Kjelde: "Mors hus 75 år" - Hotel Continental, En personlig affære gjennom 75 år av Caspar Brochmann.
Takk til Øyvind Norheim i Norsk musikksamling for hjelp til research.
Siste kommentarer:
1 lokal kommentar til denne artikkelen
TRIST OG DUMT
Skrevet 28.08.2009 13:45 av ole bøhn