Musikk å leve for
INNLEGG: Det er ingen sykdom å være over gjennomsnittet opptatt av musikk, skriver Glenn Erik Haugland og Heidi Tronsmo om sin forestilling Hypermusikal.
Å være hypermusikalsk, hyperinteressert, hypermottagelig eller hypersensitiv for musikk, er noe helt normalt i ethvert menneskelig samfunn. For enkelte kan hypermusikalitet imidlertid høres litt slitsomt ut, noe overdrevet og unormalt. Søndag er det urfremføring av vår nyeste opera “Hypermusikal”, et prosjekt basert på intervju gjort med medlemmene i Manger Musikklag. Det har ikke bare blitt til et stykke musikkteater helt utenom allfarvei, men også til et personligvitnesbyrd om hvor viktig musikk er i våre egen liv.
Begrepet “hypermusikalitet” har vi hentet fra nevrolog Oliver Sachs’ bok Musicophilia – Tales of Music and the Brain. Sachs søker etter svar på hvorfor mennesker er besatt av musikk og gjør det ved å fortelle om forskjellige skjebner der unormale livshendelser eller ulike funksjonshemninger har ført til musikalsk hypersensitivitet.
I en historie forteller Sachs eksempelvis om et besøk i en sommerleir for ungdommer rammet av Williams’ syndrom (en sjelden kromosomfeil). Sachs sammenligner besøket med det å møte en bortgjemt stamme langt inne i Amazonas. Ungdommene på leiren møtte ham med åpenhet, uten frykt for fremmede, stor fortellerlyst og ikke minst kjærlighet til musikk. Mange hadde absolutt gehør, det vil si at de kunne finne riktig tonehøyde uten hjelp av et klaver eller lignende. Han beskriver disse ungdommene med denne spesielle funksjonshemningen som hypermusikalske vesener, og sørger dermed for, kanskje ufrivillig, at hypermusikalitet blir en slags diagnose.
Fra øvelse 24. september.
Det er selvfølgelig ingen sykdom å være over gjennomsnittet opptatt av musikk. Kanskje snarere tvert imot. Mange bruker jo flerfoldige timer hver dag på å lytte til musikk. Takket være dagens teknologi kan man bære med seg store deler av verdens musikkbibliotek i bukselommen. Dette har gitt en hel generasjon en lytterkompetanse vi aldri tidligere har sett maken til i historien. Å omgi seg med musikk store deler av dagen er for iPod’erne den største selvfølgelighet.
Faktum er at mange rett og slett ikke klarer å leve uten musikk. Før walkman’ens tidsalder, som paradoksalt nok inntraff på 80-tallet samtidig med individualismen og den første høyrebølgen i Norge, var det i det frivillige musikklivet at en kunne få tilfredsstilt en lidenskaplig interesse for musikk. Det å spille et instrument i et felleskap handler imidlertid om mer enn bare det å lytte. Det handler ikke minst om mestring, for ikke å snakke om det å mestre i felleskap med andre.
Da BrassWind-festivalen spurte om vi kunne tenke oss å skrive en opera som involverte Manger Musikklag, var korpsmedlemmenes intense forhold til musikk en av de tingene som gjorde oss aller mest nysgjerrige. Vi ville vite mer om hvorfor de brukte store deler av sin fritid til å spille i brassband, og den beste måten å finne det ut på var å spørre dem. Og vi fikk svar. Nok svar til at vi forstod at vi satt på et rikt materiale som bare måtte bli en dokumentaropera. Samtalene berørte ikke bare spørsmål knyttet til liv i musikken, men til vesentlige deler av livet i seg selv.
Dermed ble Hypermusikal et musikkteaterprosjekt med sentrale spørsmål som angår alle. Ikke bare om korpsfelleskap og mestring, men også om følelsen av å være misforstått og isolert, om lojalitet, om følelseslivet og ja, til og med spørsmål om liv og død. Det påstås at noen må dø i enhver opera. “Oh, jeg døøør,” som det heter i den barnlige operaparodien. I Hypermusikal har vi ingen dødsarier, men til gjengjeld en nær døden- opplevelse slik amerikaneren Tony Cicoria har beskrevet det for Oliver Sachs.
Fra øvelse 24. september.
Historien om Tonys skjebne er et sidespor til fortellingene fra medlemmene i Manger og illustrerer på en dramatisk måte betydningen musikk kan ha for enkeltmennesker. Etter å ha overlevd et lynnedslag blir Tony helt besatt av å spille piano, først og fremst Chopins klavermusikk. Vi har brukt Chopins b-moll scherzo, et av komponistens mest spilte stykker, som gjennomgangstema for Tonys hypermusikalitet.
I følge Chopin selv skulle åpningen av denne spilles som om man befant seg i et likhus. Døden danner på denne måten et slags bakteppe for dokumentaroperaens hyllest til livet i alle sine sjatteringer.
Vi fikk mye å tenke på i vår jakt på hva det er som trigger musikkinteressen til hypermusikantene i Manger. Flere fortalte inngående om musikalske minner og sjelsettende øyeblikk. Helt uten ledende spørsmål fortalte de oss eksempelvis om hvor utslagsgivende fars musikkinteresse var for at de selv valgte et liv i musikk. En merkverdig oppdagelse som en kan spekulere mye i.
Musikerne fortalte også om minneverdige øyeblikk som den gangen de fikk gåsehud, eller den gangen de opplevde at dirigenten gråt. Kanskje det er disse viktige øyeblikkene som driver dem? Som de lever og ånder for? Som de håper skal gjenoppstå og som motiverer dem gjennom timer og dager med øving og terping? Slik som med Tony som ble forlatt av kona etter endeløse dager og netter med pianospilling, på jakt etter å gjenoppleve den fantastiske nær døden-opplevelsen han hadde da lynet rammet ham?
Det er blitt sagt og skrevet mye om hva det er med musikk som gjør den uunnværlig for oss mennesker. Quasi-vitenskapelige forklaringsforsøk alla nevrolog Oliver Sachs er imidlertid lite produktive. Det er likefullt fasinerende og vanskelig å la være å gruble over sammenhengene mellom vår menneskelighet og musikken.
Kanskje musikken bærer i seg koder til en forståelse av hva det vil si å være menneske? Det låter vidløftig og ikke rent mystisk, men bærer likefullt i seg et snev av sannhet. For oss personlig, ble musikken og korpsbevegelsen livreddende i en vanskelig ungdomstid. Arbeidet med Hypermusikal ble dermed etterhvert til mer enn et dokumentarprosjekt om musikkinteressen til et korps, det ble et personlig anliggende.
Tilslutt et lite tankekors; på vårt fattige norske språk er “hyper” synonymt med det overdrevne og ekstraordinære, altså noe slitsomt. På engelsk derimot er “hyper” blant annet synonymt med det å være på alerten, det å føle at en lever fullt ut her og nå. I livet.
Artikkelforfatterne, Glenn Erik Haugland & Heidi Tronsmo, står for konsept, regi, musikk og tekster til Hypermusikal, som spilles søndag 27. september kl 1800 og 2000 i Logen Teater i Bergen (under BrassWind-festivalen), tirsdag 29. september i Fjellheim i Os 1930 og onsdag 30. i Radøyhallen på Manger kl. 1930.
Hypermusikal er et samarbeid mellom Opera Omnia, BrassWindfestivalen og Den Nye Opera.
 | |
