Ei antyda handling
Den einaste sentrale regelen i Torbjørn Dyrud sine orgelimprovisasjonar er at det skal vera mogleg for andre å følgja resonnementet. Difor er improvisasjonane på den nye plata hans korte og konsentrerte.
Av Ida Habbestad
”Alabaster Box Liturgy” er tittelen på Torbjørn Dyrud si nye plate, med orgelimprovisasjonar som han sjølv omtalar som konkrete og komplekse.
Organisten, pianisten, komponisten og dirigenten arbeider som det framgår innan eit breidt musikalsk landskap. Imidlertid har han konsentrert mykje av den spelande verksemda si kring improvisasjonen dei siste åra – med det som årsak at han ville bli tryggare som improvisator.
Etter studietida – først ved kandidatstudiet i kirkemusikk ved Norges musikkhøgskole og dinest diplomstudier i direksjon i Stockholm – var det på dette området han kjende det var størst behov for å ”ta i eit tak”. Det fekk menigheten i Kampen kirke glede av gjennom fire år, for Dyrud bestemte seg då han vart tilsett som kantor i 2003 for å improvisera alt det musikalske innhaldet i gudstenesta.
- Jeg har aldri vært glad i å spille repertoar, det har vært lettere å finne på ting selv. Det var utgangspunktet for å improvisere i Kampen, og i begynnelsen var det med en viss forlegenhet; det var en bøyg å skulle holde konsert. Det har heldigvis gått over, forklarer Dyrud, som heldt sin debutkonsert som orgelimprovisator under kirkemusikkfestivalen i 2005.
Sidan har han arbeidd med solokonsertar samt med sin eigen kvartett med Stian Carstensen, Mathias Eick og Mats Eilertsen – og vidare i ei rekkje andre konstellasjonar, alt parallelt med flygelet og orglet som instrument.
Hans første soloplate, ”Quietly to the Fields”, vart utgiven i fjor med improvisasjonar på flygel. Kontrasten mellom denne og Alabaster-plata er påtakande: Plateselskapet skildar innhaldet på den første som ”vakker og melodisk musikk trygt plantet i den lyriske jazz- og improvisasjonstradisjonen”, den andre som innehavar av større kontrastar.
Men det er ikkje slik at han har rørt seg frå det eine uttrykket til det andre, bedyrar utøvaren.
- Det er nok mer snakk om to siden av meg som spilles ut. På plata som kom i fjor var det musikk som jeg har lett etter siden jeg var 12-15 år. Musikken på den nye plata har et ferskere utspring, seier han.
Smal og kort
Skilnaden mellom det å improvisera på eit flygel og eit orgel karakteriserer han først og fremst som eit spørsmål om klanglige høve. Orgelet har et større element av orkestrering, hevdar Dyrud. Dessutan nemner han spesifikt for denne plata ein inspirasjonen som sprang ut av eksperiment med lufta i orglet.
- På et orgel med mekaniske registertrekk, kan man lage et halvtrekk – altså en lekkasje som gjør at orglet ikke blir tilført like mye luft som normalt. Da låter pipen annerledes; det låter surt og ureint – og mer enn vanlig hører du lufta: Gjennom lekkasjen får du en annen følelse av at instrumentet puster. På orglet på Gran oppdaget jeg dessuten at det gikk an å få hele lufta til å vibrere, så orglet fikk en vibrato. Det er noe jeg tror orgelbyggere vanligvis forsøker å unngå, men som det var morsomt å spille på ved dette tilfellet, fortel Dyrud.
Eg vil påstå at skilnadene mellom dei to platene dine handlar om meir enn instrumentale skilnader?
- Ja, man kan nok si at plingplong-delen av meg trives best i en orgelimprovisasjons-setting. Den typen musikk er smal, og som en konsekvens av det, er stykkene på orgelplata korte og komplekse, så konkrete og poengterte som mulig. Pianoplata er mer tonal, melodisk, har metrisk rytmikk og lite effektmakeri. Det er lettere å henge med, og dermed kan den også få strekke seg lenger ut i tid, svarer utøvaren.
Vil fortelja
Plata vart spelt inn for halvtanna år sidan på Jürgen Ahrend-orglet i Mariakirken på Gran i Hadeland. Dyrud hadde to dagar til rådvelde – og stilte med mikrofonar men utan plan.
Kva skjer i løpet av ein slik prosess?
- I den måten å improvisere på blir akustikken og instrumentet blir veldig viktige faktorer, svarer Dyrud. - Siden man ikke har med seg bestemte ideer, spiller man på omgivelsene i større grad. Man hører at man spiller noe, tar ansvar for det og videreutvikler materialet. Det eneste målestokken er at uttrykket formmessig må være slik at det er mulig for andre å følge resonnementet. Men den betingelsen ligger aller mest på et underbevisst plan: Mens jeg improviserer prøver jeg helt enkelt å spille det jeg synes er så musikalsk som mulig.
- Samtidig mener jeg det er viktig at jeg gjennom musikken forteller historier. For meg er det helt essensielt og blitt mer og mer viktig at man har noe å fortelle.
Derav tittelen ”Alabaster Box Liturgy” – som gjev assosiasjonar til alabastkrukka med Nardussalve som Maria slår i stykker når Jesus vitja Betania. Eller like gjerne tittelen på det første sporet ”It Came to Pass in Those Days” – som ikkje berre har ei hentydning til jula, men konnotasjonar til ein kvar mytisk beretning.
Den vidare rekkja av titlar, som ”Emmaus”, ”In the Tomb” og ”Our Friend Lazarus” gjev imidlertid klår melding om at det spelar på evangeliske forteljingar om Jesu liv.
- Jeg ville at dette skulle være et tydelig religiøst prosjekt, som definerte seg selv som kirkemusikk, seier Dyrud.
Denne ideen var uansett ikkje med som heilskap ved innspelinga av plata – då du stilte utan plan. Korleis grunngjev du at musikken kom først og titlane etterpå når du er oppteken av historieforteljing?
- Erfaringene fra jeg improviserte i Kampen er at folk ofte leste egne spesifikke ting i musikken, som knyttet an til det som hadde vært av tekstlig materiale den søndagen. På den måten kunne de få store musikalske opplevelser av musikk som i utgangspunktet ikke var så tilgjengelig. Det var et grep jeg hadde lyst til å videreformidle; å antyde en handling.
- I noen tilfeller var det klart for meg nokså tidlig hvilke bibelske bilder som burde knyttes til improvisasjonene: Til det siste sporet der det ligger en melodistemme med vibrato på toppen, som stiger og stiger så jeg ganske tydelig for meg engelen som sitter i graven og peker oppover. ”The Place of a Scull” hvor orglet hørers ut som en maskin som bare står og panker og går, ble naturlig å knytte an til et bilde fra korsfestelsen, seier Dyrud.
Som altså står bak 16 nye bilete – frå dei mest nasale, tørre, sprø i ”Scribes and Elders” til mjukare innfallsvinklar som i ”Sealing the Stone”. Og som understrekar at historiene er meint som ei opning.
- Titlene er uansett ment som nøkler til å låse opp musikken: de skal gjøre uttrykket mer tilgjengelig, uten å være noen form for diktat, seier Dyrud.
”Alabaster Box Liturgy” er utgiven på Grappa. Ei oversikt over konsertar i høve utgjevinga finn du her.
Dyrud arbeider for øvrig med pasjonsmusikk til Nidaros domkor som blir framført påska 2010.
