Vokal betyr: Å lese dikt høyt
I denne teksten finner vi Jan Erik Volds egen fortelling om jazz & lyrikk, Jan Garbarek, Briskeby, Errol Garner og Profil-kretsen fra perioden 1966 - 1977. Den er også tilgjengelig i boksen som samler hans innspillinger fra samme tidsrom.
Jeg pleier si: ”Jazzen var mitt universitet”. Jazzen – og det ene året jeg studerte i California. Fra Oslo minnes jeg Sigmund Skards forelesninger om amerikansk litteratur, Erling Nielsens om dansk litteratur, Bo Thörnqvists om det svenske – og hans entusiasme omkring frambruddet av det nye, norske som skjedde på midten av sekstitallet.
Men da var jeg på vei ut av det ”akademiske”. Jeg meldte meg på et ”hovedfagsseminar” for Daniel Haakonsen, men ble avvist fordi jeg kun var mellomfagsstudent. Jeg hadde mye glede av Einar Eggen, det halvåret jeg studerte i Uppsala og han var norsklektor. Jeg hadde glede av Studentersamfundet i Oslo, der jeg ble knyttet til Kulturutvalget. Gav ut skrifter om, og ble kjent med, Johan Borgen og Tarjei Vesaas. Fikk låne hytta til Vesaas, på andre siden av Vinjevannet. Brukte sommeren 1964 til å oversette Becketts roman Murphy. Og komme i gang med egne ting.
”Tek dei ikkje dette, er dei dumme,” sa Tarjei, da jeg leste høyt for Vesaas-folket ved avreisen om høsten. Første halvåret 1965, i Uppsala, brukte jeg til å stramme inn speildiktene, som kom ut i september. ”Lyrikeren Jan Erik Vold skal lese på Club 7,” stod det i Dagbladet. Da forstod jeg jeg var blitt lyriker. Det var den gang Club 7 holdt til i kjelleren på Edderkoppens gamle lokaler ved St. Olavs plass, det som noen år fremover figurerte som ABC-teatret.
Georg Johannesen kom dit. Han sa: ”Les noe de ikke venter.” Så jeg leste blikket, min konkretistiske eksposisjon og permutasjon av de fem ordene (i alfabetisk rekkefølge) blikket / du / fanger / ikke / meg. Muligens leste jeg også fra debutsamlingen mellom speil og speil. Jeg mins ikke reaksjonen fra salen, men jeg mins vågemotet. At jeg satset på noe annet.
blikket var konsipert en julinatt 1964 på Juvstøyl. Jeg leste det høyt for meg selv, i parafinlampens skinn, mellom tømmerveggene. Og var høg som et hus i flere døgn etterpå. Teksten er inspirert av hva jeg visste om svensk konkret poesi. Samt katalogiseringene i Becketts roman Watt, der alle i rommet veksler blikk. Innlesningen av teksten skjedde på egen båndmaskin tidlig 1966, et par uker før jeg fikk et lite krypinn på Briskeby, hos Gustav Upp, svigerfar til min folkeskolekamerat Jan Erik Øverbye, som jeg tilfeldigvis traff på gata – han bodde som nygift noen måneder der, i påvente av innflytting på Lambertseter. ”Jeg skal spørre svigerfar,” sa han.
Dag Solstad og Jan Erik Vold i Profil (privat foto)
I Briskebyveien 46 bodde jeg fra mars 1966 fram til sommeren 1969, da huset gikk ned i havet. Der ble mange av de tidlige numrene av Profil snekret sammen, der dukket Helge Rykkja opp med sine duggfriske tekster, der ble Espen Haavardsholm drukket ut for første gang, der gikk Dag Solstad og jeg ut på taket og betraktet vårnatthimmelen i det sagnomsuste året 1968, der forfattet jeg ”Bo på Briskeby blues” – et så vakkert dikt at jeg tenkte husriverne ville ombestemme seg, når de fikk høre det.
Ja, jeg er naiv. Jeg var det og jeg er det. Men nå med ripe i lakken.
”Smil / – og du får en støvel / plassert / mellom øynene, smil / likevel”.
kykelipis motto. Mor Godhjertas sorg. Vi er ikke lenger i en speil-verden.
Da Louis Armstrong spilte på Colosseum kino i Oslo oktober 1952, satt jeg i salen, likeledes da Red Mitchell kompet Billie Holiday femten måneder senere. Jeg ble medlem av Oslo Jazz Circle, lærte å lytte, lærte å skjelne, fant meg til rette i en tradisjon der en føler de sosiale implikasjoner som alltid har ligget i jazzen. Lærte slå takten på 2 og 4. Skjønte hva Erroll Garner gjorde, når han lå etter takten. Forstod hva Lester Young mente, når han sa: ”Verdens beste saxe-seksjon? Det er Mills Brothers.”
Det var ikke svarets faktisitet som telte. Det var svarets frihet. Svarets overraskelse. Et spørsmål behøver ikke binde deg.
Omslag Briskeby blues, fra 1969.
Jeg hørte Jan Garbareks kvartett sommeren 1969, på Karin Krogs jazzkjeller i det før nevnte ABC-teatret. Fabelaktig. Europas hjerte lå i Oslo! Jeg hadde lest dikt i Molde, på festivalen der, 1968 og 1969. Svein Erik Børja, TV-produsent, fikk ideen med å sette meg i en gyngestol og lese dikt. Senere koblet han Garbarek og Vold for plateinnspillingen Briskeby blues, som han fikk produsenten Mikkel Aas med på. Jeg leste høyt diktene for Jan, som dengang bodde i en blokk i Gamlebyen. Av dette skapte Jan vampen ”Tang” og annet, som musikerne spilte inn, med mine innlesninger på øret. Denne session var annerledes enn de som fulgte, da jazz og lyrikk ble fremført samtidig og signalene gikk i en pågående interaksjon hele tiden.
Nåvel. Plata ble gjort, kom ut, havnet noen uker på VGs ”20 LP på topp”-liste. Jeg husker jeg sa til musikerne i studio, ettersom jeg de dager fylte runde tall: ”Tredve år på å lette, tredve år på sveve, tredve år på å lande.” Gutta – Jan var 22 og hadde holdt på lenge – bare lo.
På nyåret 1970 ble vi invitert til å gjøre et par konserter på Snorloftet, en miniscene på Oslo Nye Teater. Senere ble det studentkonserter, klubbopptredener, en skoleturné i Oslo-området mars 1972 (37 konserter på 17 dager, med TV-opptak ved Børja, sendt 14.4.1972 og siden slettet av NRK), vi ble ”stjerner” på Jazzklubben på Sogn. Høsten 1973 oppstod Garbarek/Stenson- kvartetten, vi hadde flere radiosendinger – for ungdomsavdelingen ved Erling Lægreid, for Radioteatret ved Gerhard Knoop. Fire år senere gikk vi i studio og spilte inn tre platesider på to dager, påplusset innlesning av en lengre prosatekst – så ble det en dobbelt-LP: ingentings bjeller.
Fra venstre: Arild Andersen, Jan Garbarek, Edward Vesala og Jan Erik Vold (privat foto)
Samarbeidet med Garbarek varte i ti år, med siste opptreden på Bokdagen i Nationaltheatret desember 1979. Vi trakk inn utenlandske tekster i våre show: Bob Dylans rare ting fra Tarantula, Peter Bichsels moderne eventyr, Robert Creeleys hippe USA-dikt. Ofte leste jeg med Garbareks kvartetter, men også med trioer som Garbarek/Arild Andersen/Edward Vesala for de nevnte
skolekonsertene 1972; Garbarek / Arild Andersen / Jon Christensen for turneen ta VARE våren 1973 og for ballettforestillingen – hvitt på hvitt – i 1978, sammen med Høvik Ballett, både på Henie-Onstad-senteret i mars og senere turneer på Øst- og Vestland. Garbarek/Vold har fartet Norge på langs og tvers; hatt opptredener i Stockholm, Leningrad, Moskva; fundert lenge i Ålesund over den mann som ble etterlyst på høyttaleren: ”Enok Kråkenes”, som Bobo forestilte seg som en krumrygget fabelfugl som satt og pirket i maten med sitt store nebb (pianisten demonstrerte) – inntil vi fant ut, mange år senere, at dette navn var en høyst offentlig figur, like virkelig som Hjalmar Andersen.
Vold med Jan Garbarek, Håkon Graff, Jon Christensen og Høvik Ballett på Henie-Onstad, 1978 (foto ukjent)
Jeg husker Jan sa, om musikken, det var i Tønsberg: ”Alt kan ikke bli like bra, hver kveld. Men vi må legge til rette for at det store skal kunne skje. Da kan vi iblant få til dette som aldri kan bestilles på forhånd.”
Jan skrev en komposisjon ”J.E.V” etter våre mange skolekonserter, innspilt på hans plate Triptykon (ECM 1972). Da er det ikke mer enn rimelig, at jeg kunngjør at åpningsdiktet på vårt felles dobbeltalbum hemmelig er tilegnet Vigdis Garbarek: ”Din lytting skal være /din sang”.
Å lese dikt høyt, hvor har jeg det fra? Jeg lyttet til jazz&lyrikk, men det var ikke mange plater. Bob Doroughs lesning av Lawrence Ferlinghettis dikt ”Dog” var bra. Jeg har alltid aktet høyt på Claes Gills vokal. Ingen kan formidle ”Blåmann, Blåmann” som han. Og ”Bekken går i engen”. Da jeg første gang hørte Gunnar Ekelöf på plate, rykket jeg bakover i rommet – det var som dikteren satt inne i sin egen skalle og leste ut: ”blommorna sover i fönstret ... och lampan spinner ljus”. Og Vreeswijks frasering, selvfølgelig. Dylans. Hele jazz-tradisjonen. For Norges Blindeforbund leste jeg inn
mine syv første diktsamlinger på bånd. Ellers ble jeg stundom bedt om å lese dikt, i radio og på TV. Et utvalg av innlesninger fra alle bøkene 1965- 1976 (uten musikk) finnes på CD 3 + DVD, kronologisk ordnet etter tekstenes utgivelsesår.
En kommentar til TV-innslagene: I Bjørn Nilsens program omkring den nye poesien snakker JEV om poeten som har forlatt sin opphøyde posisjon og landet nede på jorden. Det er et kjent Tranströmer-dikt som ligger bakom her, åpningslinjen til hele forfatterskapet: ”Uppvaknandet är ett fallskärmshopp från drömmen.”
En sakopplysning: Det diktet poeten viser fram til Per Kleiva 1966, er følgende, som senere havner i kykelipi:
DET BETYR
Jeg sitter i sanden og trekker
en sirkel omkring meg.
Det betyr at jeg er fanget.
Så reiser jeg meg og går
ut av ringen, ubesværet
som å passere ekvator. Hei!
Og en ettertanke: Det var mye styr rundt de nye uttrykk som ble kom fram på midten av 1960-tallet, mye motstand. Johan Borgens uforbeholdne respons til Profil-forfatterne (på svensk TV) var uvanlig blant folk i den eldre generasjon. Dikt som ”kulturuke”, ”Funny”, ”Tale for loffen” ble alle refusert i Dagbladet. Det var via ulike innslag i fjernsynet at de fant veien ut til folket og lesebøkene.
Et innslag på DVD går utenfor den oppgitte tidsrammen. Det er Harald Are Lunds fem ”ukens artist”-program fra høsten 1989, der også opptak fra etter 1977 lanseres, tekster av Bob Dylan og Frank O’Hara og fra Chet Baker-innspillingen i Paris 1988. Her kommer også Robert Creeley med, til musikk av Garbarek/Stenson-kvartetten.
Jan Erik Vold og Robert Creeley i Bergen i 1972 (privat foto)
Så er det for å poengtere, at musikken går videre. ”Onward!” Egil Kapstad kom inn i bildet, Nisse Sandström, Kåre Virud, Alfred Janson, Knut Reiersrud ...
Art Blakey ble spurt, da han var i Molde 1990, om hvor lenge han hadde tenkte å holde på.
”I’ll bop till I drop,” var svaret.
Jan Erik Vold, Stockholm, april 2009
Forsidefoto er fra innspillingen av Ingentings Bjeller fra 1977. Fotograf er Odd-Geir Sæther.
Denne teksten er å finne i den 72 siders bookleten i boksen Jan Erik Vold: Vokal - The Complete Recordings 1966 - 1977. Der vil man også finne tekster av Lars Mørch Finborud, Per Hovdenakk, Walter Baumgartner og Erling Okkenhaug.
Boksen gis ut på på Plastic Strip Press, og det er releaseparty i andre etg. på Internasjonalen fredag 16. oktober kl. 19.00. Det vil bli opplesning med flere poeter, inkludert Jan Erik Vold, samt en minikonsert med Håkon Kornstad og Vold.
Arrangementet er åpent for alle.
