Mellom det abstrakte og språklege
Trass i at han meiner komponistrolla krinsar alt for mykje kring eit ego, er Ole Henrik Moe jr oppteken av sine eigne emosjonar. - Idéen er å trekke det personlige så langt det går, seier han.
Av Ida Habbestad
- Ole Henrik Moe jr, fiolinist og komponist, hevdar at han likar å arbeida i det stille. På ikkje-misjonerande vis, for å sjå om ting var liv laga. Når han denne hausten har vore fokus på to ulike samtidsfestivalar i Europa, er den ynskte stilla langt på veg broten.
München kammerorkester, Ensemble Laboratorium og Arditti-kvartetten er mellom internasjonale ensemble som har brakt musikken hans til Europa. Og framfor alt har kona og fiolinisten Kari Rønnekleiv ei sentral rolle for framføringane. Gjennom verka ”3 Persephone Perceptions” og ”Ciaccona” har ho utøvd eit langvarig, kan henda nødvendig, tilhøve til musikken.
- Jeg blir stadig overrasket over hvor mye nytt Kari legger i stykkene. Det er fascinerende hvordan hun går inn i materien, tilfører ting jeg ikke har tenkt på – og raffinerer fiolinteknikken på måter jeg ikke trodde var mulig. Men jeg må understreke at jeg oppfordrer henne til å spille annen musikk også, seier Moe.
Belønner den uthaldne
Skal ein tru attendemeldinga frå Zurich, er musikken hans liv laga, aller mest dei nyare verka. Ein kritikar peiker på til dømes på korleis den uthaldande publikummar vert belønna med fascinerande lytteerfaringar når Rønnekleiv gjennom lengre passasjer opparbeider deltonespektrum ut frå ein einaste tone.
Men ein må kan henda vera uthaldande, både som lyttar og utøvar av denne musikken. Opnar du eit partitur av Ole Henrik Moe er det godt mogleg du let det att: Energien, tettheten, dei lange og ofte tunge strekka kan vera overveldande. Og som med mykje annan ny musikk tilseier komplekse partitur at der er ein kode å knekkja, før ein forstår kva som skal skje.
Med ny musikk må ein jobba over tid, hevdar Moe.
- Det er derfor man spesialiserer seg, seier han.
- Ta for eksempel Cikada, som spiller Rolf Wallin, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun – den typen musikk – helt fantastisk. Forutsetningen for at musikken til disse komponistene kan utvikles, er jo at det finnes et slikt ensemble. Arditti-kvartetten har andre spesialiteter. De gjør Ferneyhough og Xenakis strålende, andre også, men ikke alt. De brukte lang tid på å forstå hvor jeg ville hen med mitt stykke. Jeg tror man trenger den spesialiseringen, seier Moe.
Psykoanalyse
Ei anna årsak bak det å arbeida i det stille, er at han heilt enkelt kviar seg for merksemda. Rolla som komponist er problematisk, meiner Moe. Kunstnarrolla er tillagt for mykje ego.
- Jeg mener at jeg etterhvert har lært meg til å se komponistrollen mer på avstand. Det er essisensielt; jeg har sett for mange komponister som nesten blir fordervet av sitt eget ego. Det er vel derfor så mange av dagens unge ironiserer og dobbeltironiserer over musikken sin: Man forsøker å komme ut av tankegangen om geniet og de evige verdier – kanoniseringen vi hele tiden holder på med, seier han.
Paradoksalt dermed, at Moe har utvikla sin eigen musikk i ei retning der det sjølvbiografiske – og ikkje minst det emosjonelle – er sentrale utgangspunkt. Tidlegare har me snakka med han om stykke der erindingar – frå barndom, frå eit rom, frå lyden av ei stemme – er vesentlege.
I augneblikket arbeider han med ”Frauen-Liebe und -Leben”, med tekstar av Adelbert von Chamisso, tenkt for songaren Hege Høisæther, fem slagverkarar, preparert piano og elektronikk samt billedkunst.
Ei kjend tonesetjing av tekstane er gjort av Robert Schumann, og songsyklusen vil til ein viss grad setja sitt preg på Moe si utgåve.
- Ja, det er ikke til å unngå. Egentlig prøver jeg ikke å komme i dialog med Schumann før mot slutten av verket – først da kan man tydelig høre at jeg har hørt på ham. Men selv kan jeg se, på nedtegnelsen av stykket, at det har med Schumann å gjøre.
Men framfor alt er prosjektet å ta det personlege så langt som mogleg.
- Ideen er å trekke det personlige så langt det går – å være helt konsekvent. Verket tar utgangspunkt i en slags stenografisk projisering, nærmest dagboksaktig, av min tolking av Chamissos tekster. Verket blir som en psykoanalyse over reaksjonene på materialet: Jeg blir forarget, blir feminist på min hals, det er smertefullt – før jeg ser på hvordan man kan problematisere og analysere reaksjonene i en abstrakt musikalsk sammenheng.
- Blant annet ser jeg på hvordan følelser kan uttrykkes gjennom grafiske og akustiske teorier. Jeg tenker på hvordan øret oppfatter smerte, og spør om hvordan man konkret kan gjengi smerte. Ikke nødvendigvis en emosjonell smerte, som kjærlighetssorg, men en rent fysisk smerte. Det er ren biologi, seier Moe.
I grenseland
Ideen om å komponera, spring ut frå eit uttrykksbehov og møtet med ekstremar i musikken.
- Det er en utbredt, feilaktig myte, som sier at jeg fikk med meg så mange musikalske inntrykk fra musikkprogrammet på Høvikodden (der far var leiar, red anm). Jeg hørte få konserter da jeg var barn; den virkelige oppdagelsen kom da jeg så et program om Pendercki, hvor han introduserte sitt ”Threnody”, med ekstreme klanglige elementer, seier Moe.
Sidan kom den meir analystiske innfallsvinkel, mellom anna frå Xenakis og spektralkomponistane, samt gjennom Morton Feldman sine langstrakte, retningslause, fargemateriale.
Ser du deg sjølv i dialog med det 20. århundrets komponistar?
- Det kan hende, men like mye er jeg fascinert av assosiasjoner rundt musikk, som når musikken plutselig begynner å ligne på talespråk. Et ideal er kanskje at musikken befinner seg i grenseland mellom det abstrakte og det språklige. En annen viktig inspirasjonskilde er andre-generasjonen av elekotrakustiske komponister – som Francois Bayle, Gérard Grisey og Bernard Parmegiani, som jobber med lydteater, hørespill, metaforer og hardcore franske lingvistiske teorier som er litt annerledes Xenakis’ mer statistiske teorier.
Oppriktig idealisme
Moe fortel entusiastisk om inspirasjonskjelder og teoriar. Musikken hans er spelt – internasjonalt og heime, og gjentekne gongar kjem stadfestinga på at prosjektet som mykje har funne stad i det stille, nettopp er liv laga.
Likevel snakkar han stadig om ein gong å slutta å komponera – kan henda heller arbeida med miljø, ta opp att biologistudier – eller anna, meiningsfull verksemd, som han seier det.
Kva er det så som inspirerer til å halda på enn så lenge?
- Det er nok utøverne, først og fremst min kone, og alle andre som har en oppriktig innstilling til det de gjør. Idealismen som finnes hos enkelte utøvere – og det at de kan leve med at jeg ikke er A4. Det er derfor jeg tør å ta i dette, seier Moe.
Mer i MICs bransjeregister
