Foto: Werner Anderson

Kunsten og staten

INNLEGG: Er det rimelig at staten skal v�re produsent av kunst? Og kan et statlig subsidiert Rikskonsertene produsere mening som ikke er paternalistisk og autorit�r p� kunstens vegne, sp�r Elisabeth Vatn.

25.01.2010 | Av: Elisabeth Vatn

Det handler om flere ti�r med norsk kulturhistorie. Siden Rikskonsertene ble opprettet i 1968, har de produsert og v�rt leverand�r av konserter til konsertarrang�rer over hele landet, og har bygget opp en landsomfattende ordning med skolekonserter.

Rapporten ”Nye tider - Nye takter” har satt s�kelys p� Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet, turneer, konserter og festivaler som er �pne for publikum. I f�lge h�ringsuttalelser (deriblant Kulturr�dets), er rapporten for tynn, og flere �nsker en avklaring av Rikskonsertenes rolle i det �pne markedet.

Hva ang�r skolekonsertene r�der enighet; disse m� Rikskonsertene fortsette med.

Det prinsipielle i denne debatten b�r p� en side handle om infrastruktur; om hvordan en ordning som Rikskonsertene eventuelt skal fungere. Men ogs� om det grunnleggende synet p� musikk som kunstform.

Er det rimelig at staten skal v�re produsent av kunst? Og kan et statlig subsidiert Rikskonsertene produsere mening som ikke er paternalistisk og autorit�r p� kunstens vegne?

De kulturpolitiske bieffektene er der; skolekonserter fungerer som pedagogikk i en viss forstand fordi det handler om generell dannelse, men n�r konseptet projiseres inn i det offentlige konsertfeltet med produksjoner av typen ”Hele Norge Synger”, ”Pr�ysen for alle” og ”Let’s Rock”, som �penbart er tenkt � fungere ”samlende”, er det en fare for at Rikskonsertene likevel utvikler egne og ikke allmenne interesser.

En annen diskusjon er den om kulturspredningens betydning. I avstanden mellom et sentralisert kunstformidlingsparadigme, og det � fullbyrde regional kompetanse, oppst�r et spenningsforhold. Rikskonsertene bygger ikke alltid opp under regionale/lokale forventninger, men p� den andre siden kan Rikskonsertene representere musikkstrategiske anliggender som ikke er s� viktig for andre akt�rer.

Noe av det mest bemerkelsesverdige som har skjedd p� musikkfeltet de siste par ti�rene er kompetansehevingen p� produksjonssiden. Dette henger dels sammen med at flere har h�yere utdanning og bor over hele landet, og at det n� finnes en regional arrang�rkompetanse som ikke fantes tidligere, for eksempel knyttet til festivalene.

Sannsynligvis vil for eksempel ikke en flytting av ansvaret for den rikskonsertdriftede Oslo World Music Festival bety slutten for festivalen. Til det er det for mange akt�rer med sterke interesser og kompetanse p� feltet.

For musikerfeltet har Rikskonsertene en viss betydning for sysselsetting og �konomi. Men den eksisterende modellen skaper en type ulikhet i systemet, ikke bare i forhold til bransjeakt�rer, men ogs� til musikkutvalget; noen f� produsenter mener seg frem til hva slags musikk som skal sendes ut.

Alternativet b�r v�re en modell hvor man kan snakke om reell konkurranse i forhold til utvalg og sjangerbredde. Hele musikkfeltet er tjent med allmenne, �pne st�ttesystemer.

Lever Rikskonsertene p� sin egen historiske begrunnelse, ville man ha funnet p� � etablere Rikskonsertene i dag? Hva er det som skiller Rikskonsertenes produksjoner fra andre akt�rers produksjoner? Dersom Rikskonsertenes konsertavdeling ble nedlagt, hva er alternativene? Ville arrang�rene str�mme til over det ganske land? Og hva med de regionale arrang�rene, og private akt�rene; hvilke fordeler og ulemper er det med dem!?

Som musiker, ofte i Rikskonsertsammenheng, og akt�r i musikkbransjen, opplever jeg � st� overfor viktige sp�rsm�l, hvor svarene ikke er opplagte.

At Rikskonsertenes misjon fra begynnelsen, om at musikk skal ut til alle n� er fullbyrdet, tror jeg ikke. Dette er stadig en utfordring for hele musikkfeltet.

Elisabeth Vatn er musiker og prosjektleder, blant annet knyttet til Folkelarm.

En versjon av denne kronikken har tidligere st�tt p� trykk i Nationen.