Foto: Knut Utler

Haddys frie verden

PORTRETT: Jeg hadde jobba hardt for at alle skulle vite at "nei, Haddy synger ikke og kommer aldri til å gjøre det." Men som 21-åring fikk jeg altså denne gitaren av Fredrik. Etter en uke hadde jeg skrevet masse sanger, det lå bare på lur, sier Haddy N'jie, som er ute med sin tredje plate.

Hun kan gjøre konferansierjobb for NHOs årsmøte én dag, konsertforedrag i gymsalen på Alta ungdomsskole den neste, for så å presentere TV-aksjon på NRK. Utdannet journalist som aldri trodde hun ville begynne med musikk, men nå lever og ånder for det. 30 år gamle Haddy Jatou N'jie er fullstendig pessimist, men jobber hardere enn de fleste. Hun har gambisk far, men kaller seg selv helnorsk.

Ballade møter altmulig-damen en kald januarformiddag på Posthallen, hennes favorittcafé for intervjuer. Som tekstene sine viser hun seg å være lynskarp, ettertenksom og svært reflektert, og snakker veldig fort, men alltid tydelig og i klartekst. Antageligvis en egenskap som blir utviklet av å ha mye på hjertet som man vil ha sagt.

Selv har hun en svært mangfoldig bakgrunn; medlem av den afrikansk-norske og helkvinnelige kabaretgruppa Queendom, vært frilansjournalist for en rekke magasiner, NRK og Dagbladet, turnert Norge rundt for Rikskonsertene, skrevet teaterstykke og bok, gjort eventjobber i en årrekke - og ikke minst laget tre soloplater.


Om å ta for mye plass
La oss begynne med å ta Haddy nesten 20 år tilbake i tid og til Kolbotn, hvor energibunten allerede som 11-åring ble med i NRKs barne- og ungdomsprogram "Midt i Smørøyet".

- Jeg ville bli skuespiller og stå på scenen, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å føle at jeg tok litt for mye plass. Man skulle liksom ikke være sånn, spesielt som svart jente. Ikke løpe opp på scenen og resitere dikt og synge stev, ikke le så høyt, ikke mene så mye.

Man kan kalle det janteloven, eller "jenteloven", som Haddy foreslår, uansett fikk hun tidlig føle folks stille undring over den lille mørke jenta.

- Det er viktig å huske på at veldig mange av de tingene alltid kommer fra en selv. Det var ingen som sa til meg at "nå tar du for mye plass." Men det gikk altså veldig inn på meg at jeg var rar, utenfor og annerledes. Så etter hvert dempet jeg meg en del. Jeg var fortsatt meg selv, men ikke så synlig, og jeg hadde begynt å skrive i stedet.

Samfunnsundrende som hun var studerte hun journalistikk ved Høyskolen i Oslo, og fikk seg tidlig samboer. Og Haddys fans kan antageligvis takke ham for å ha fått henne inn i musikken, siden det var han som ga henne en gitar da hun hadde det som verst mentalt sett, og han så at hun trengte noe annet å fokusere på enn grubling og problemer.

- Før det sang jeg aldri, ikke en gang ved allsang, selv om jeg hadde blitt mast på gjennom hele ungdomstiden. Jeg var veldig mye ute og kledde meg ekstremt og sånn, så alle trodde jeg sang R&B og soul. Og jeg hadde jobba hardt for at alle skulle vite at "nei, Haddy synger ikke og kommer aldri til å gjøre det." Men som 21-åring fikk jeg altså denne gitaren av Fredrik. Han sa "vær så god", lukka døra og gikk. Og etter en uke hadde jeg skrevet masse sanger, det lå bare på lur.


(Foto: Knut Utler)


Men å skrive sanger er noe helt annet enn å stå foran andre og synge dem, og det tok sin tid før Haddy klarte å kvinne seg opp til å entre en scene, ikke minst fordi barndommens lærdom om å ikke skille seg ut fortsatt satt i. Det var ikke før hun begynte å jobbe i baren på rockestedet Mono at hun lot seg overtales til å prøve ut låtene sine på et publikum.

- På Mono driver jo alle med musikk, mens jeg hadde kommet så sent til det og ikke hadde noen referanser, det er liksom det eneste i livet mitt jeg gjør som jeg aldri har vært flink til. Så jeg var livredd. Det var helt forferdelig veldig lenge, og jeg visste ikke om det var bra, om det holdt, om jeg kunne synge reint.


Støtteapparatet avgjør
Hun er 100% sikker på at hun ikke ville gjort noe av dette om det ikke var for menneskene rundt henne, som presset på for at hun skulle fortsette. Og etter å ha spilt i ca. et år begynte hun endelig å kunne slappe litt av på scenen.

- Og vet du, jeg tror det er fryktelig mange geniale folk på mange felter som aldri blir synlige, fordi de ikke klarer å bryte gjennom den muren der. Selv ville jeg aldri klart det hvis ikke det hadde vært for alle de bra menneskene rundt meg. Aldri i verden, noensinne. Der har jeg vært sinnssykt heldig med alt jeg har gjort på alle felter, at jeg har hatt folk som har sett og hjulpet meg på forskjellige måter. Folk er ekstremt rause, spør du meg.

Med stadig mer oppmuntring fra folk rundt henne og økende selvtillit gjorde "Team Haddy" ferdig debutalbumet, som kom ut på det relativt ukjente selskapet Via Music i 2005. "White Lies" var sterk og full av identitet, men som så mange andre debutanter fikk hun ikke mye medieoppmerksomhet.

- Jeg tror det er ganske vanlig at på sin første plate skjønner man nesten ingenting, det er så mange nye ting og valg å forholde seg til. Man er bare glad for at man får gitt plata, liksom.

Haddy fortsatte i midlertidig ufortrødent å skrive låter, og parallelt med musikken hadde hun i 2004 i tillegg blitt med i Queendom. Så hun begynte å få mye sceneerfaring, ikke minst fordi hun hadde blitt plukket opp av Rikskonsertene, og gjorde sin unike blanding av konsert og foredrag på ungdomsskoler rundt omkring i landet, noe hun mener er meget god scenetrening.

- Det er ikke noe monitor eller scenelys, det er i en gymsal, det er kaldt, du bærer alt utstyret sjøl, du har to rigg på én dag, ingen veit hvem du er, ingen forventer noen ting og de er der kun fordi de får fravær hvis de stikker. Alt taler i mot deg. Så siden det er en produksjon med et bestemt tema er det da min jobb å lage rammer som gjør at det blir relevant og viktig for dem, gjennom like deler prating og musikk. For hvorfor skal de ellers gidde å høre på meg?

Hun mener det samme gjelder festivalkonserter hvor hun og bandet går på sent, kanskje etter at et band som f.eks. Hellbillies har fått folk i god stemning, og alle er småfulle og hopper opp og ned. Noen artister vil kanskje velge å kjøre det de har planlagt, selv om det betyr å sitte bak pianoet og spille rolige sanger.

- Men for meg personlig funker ikke det, jeg må gi dem det de vil ha. Ellers stikker de bare til ølteltet hvis det blir kjedelig, det er jo ingen grunn til at de skal høre på meg. Og siden jeg har spilt med det samme bandet siden 2005 kan jeg bare si "nachspiel-variant" til dem, så klarer de å spille litt mer partyversjoner av låtene.



En veldig norsk plate
Med all reisingen har Haddy fått mye tid og inspirasjon til å skrive låter, og de fleste blir til i løpet av lange perioder med venting rundt omkring i forskjellige små kommuner. Gjerne i Møre og Romsdal og Finnmark, hvor hun faktisk har spilt på alle ungdomsskolene i begge fylkene.

- Jeg synes det er helt fantastisk, for jeg er kjempeglad i å se små steder og å reise i landet vårt. Man må huske på at Oslo ikke er Norge. Og skolekonsertordningen er noe vi skal være veldig stolte av, at vi tar oss råd til å sende musikere ut til bitte små øyer ute i Gokk. Så sangene har blitt til mye på fjelltopper rundt omkring, for det er liksom ikke så mye å finne på, så jeg går meg gjerne lange turer og avslutter kanskje med å kjøpe en Fjordland-middag på den lokale Coop'en. Jeg vil faktisk si at det på mange måter er en veldig norsk plate, unnfanget i typisk norsk landskap og masse vær! Nå sist var vi i Finnmark i mai, og da var det fortsatt snøstorm.

På turene er det alfa og omega at Haddy husker å ta med seg diktafonen sin, som hun nynner og synger inn ideer på underveis, for så å dra frem gitaren og spille inn en skisse når hun kommer tilbake til hotellrommet. Eller at hun låner pianoet på hotellet, hvis de er snille.

- For første gang har jeg begynt å skrive låter på piano igjen, jeg tror det har gitt et litt annet preg på en del melodier. Ikke at jeg er god på hverken gitar eller piano, men i hvert fall god nok til å få ned ideene mine. Og kanskje jeg spiller på en måte som en mesterpianist ikke kan, at jeg er så naiv i innfallsvinkelen. Når jeg skriver låter ser jeg f.eks. ofte ikke strukturen på dem før vi spiller dem i bandet: "Å ja, jeg skifter toneart."

Deretter tas låtene med øvingslokalet og musikerne hennes, og jobben med å arrangere låtene settes i gang.

- Jeg tror på at ting skal ta litt tid, med gode pauser. Man prøver ikke å kle på ti låter på to dager. Det går an, men da får ikke hver låt rettferdig behandling. Så vi tar den tiden vi trenger, og jobber enda mer med låtene med produsenten etter det igjen.

Etter den første plata hadde Haddy dukket opp på radaren til Marit Karlsen, programlederen fra NRK Petre som hadde satt opp sitt eget lille plateselskap. Og det var på hennes Trust Me Records at oppfølgeren "Welcome Home" kom ut i 2007. Her tok Haddy og bandet full kontroll, bygde eget studio og gjorde alt selv, en arbeidsmetode som ga mersmak til album nummer tre.


Haddy N'jie på Myspace

I del 2 av dette intervjuet, som publiseres på søndag, forteller Haddy N'jie mer om arbeidet med den nye plata, og om livet i Vestbygda.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no